Barnet

det går så fort

Den gang da ørene dine var myke som silikon,

og jeg kjente livet og hjertet ditt,

hvert eneste slag det slo.

Jeg kjente små dunk i fontanellen din,

jeg kjente varmen fra din lille kropp,

og du kjente også min.

Da du var bare to hender full,

og jeg, far din, så vidt var blitt en mann.

Mor, som ikke var mor i går,

var nå blitt hun som skulle holde din hand.

Den gang da tenkte jeg ikke på

at i morgen er du dobbelt så gammel.

Du var jo liksom blitt vår nå,

og vi skulle leve resten av livet sammen.

En dag, to dager, ett år og to,

det er tiden som flyr av sted.

Som morgendisen viker for sol,

tar den barneårene med.

Først nå når livets storm har stilnet,

og jeg lenser i minnenes bris,

da ser jeg for meg de lune stunder –

du og jeg i vårt paradis.

En Legokloss, en barnehånd

med smilehull på knokene.

Den gode lyden fra gurglehals,

og øyne som fanget meg.

Den snille gråt, den sinte gråt,

ja, til og med den irriterende.

Men mest av alt ditt lille du –

vårt barn, ditt liv, så levende.

Levende liten som nå er blitt voksen,

ta fram speilet og se.

Da ser du deg selv, men også

det som er bak deg,

og at tiden tar deg med.

På en reise som starter i livet

og ender der den må.

Verdien er deg og ditt liv,

og det må du ta vare på.

Men hold det ikke bare for deg selv,

da blir du aldri ordentlig glad.

Det er først når andre får del i det,

at det virkelig er noe å ha.

For da kan du gi av hjertens lyst

og få tilbake i tusenfold.

Det veslevoksne – å glede andre,

å dele gleder og dele sorg.

OKSS