Røtter er ikke bare rot. De rydder og skaper liv. Vrir seg ned i seklers graver, suger næring av jord og mold, meitemark og skolopender. De henter fram ditt sanne jeg fra slektstreets lange greiner. Røtter er ikke bare rot. De henter kraft. Løvetannen biter hull i asfalt og betong. Alt henger sammen som rot, tre og mycel. Som røtter bringer næring fra ditt hode til din sjel. Røtter var ikke alltid rot. De var frø og spire lenge før det. Det spirer i sjel, det spirer i tanke.

det går så fort Den gang da ørene dine var myke som silikon, og jeg kjente livet og hjertet ditt, hvert eneste slag det slo. Jeg kjente små dunk i fontanellen din, jeg kjente varmen fra din lille kropp, og du kjente også min. Da du var bare to hender full, og jeg, far din, så vidt var blitt en mann. Mor, som ikke var mor i går, var nå blitt hun som skulle holde din hand. Den gang da tenkte jeg ikke på at i morgen er du dobbelt så gammel. Du var jo liksom blitt vår nå, og vi s

En holme i livet En holme i livet når brenningen bryter. En holme i elva når strømmen er stri. En holme kan være din bøddel og engel. En holme kan svømmes til og forbi. En holme er bunnfast. Den kan ikke flyttes. Den rommer et univers av tid. En holme kan redde deg fra å drukne. En holme kan spidde og ta ditt liv. En holme kan være ei øy et sted, med blomster og gamle minner. En holme kan være et elskovsrede med trolldom og vakre kvinner. En holme kan bære en borg med tårn

Leve – pløye upløyd mark, pløgsel, tungt å gå Slodde, jamne, kultivator – kultivere. Slett og fint, lett å så. Verden der framme, plogfåra bak, slådd, harv og vendeteig Frø i såbedd, sæd og avling – tiden går sin egen vei. Øyet skuer grønne spirer, tofrøblad som ber. Gult og trist, tørt og slapt – de klarer ikke mer. De ber som Palestinas barn om næring til sitt liv. Gudstroen blinder og sluker som grådig gjedde i siv. Får ikke de, får ikke vi – da visner tofrøbladet bort. Du

Jeg trekker pusten dypt. Holder den lenge, og puster lettet ut. Jo, jeg ser henne –svart, hvit og grå, linerla selve livet. Det er vår Kanskje er du en fjern slektning av den som hvilte på skutas dekk. Jeg så deg da og ser deg nå –grå, hvit og svart mot det blå. Hav og himmel, blått mot blått. den gang på vei mot Bosporos. Nå nord til oss. Om jeg bare kunne, skulle du fått en hel myggsverm av meg i dag. Men jeg har ingen mygg å by på. Det er for tidlig – håper jeg. Hel

Kjærlighet Len deg tilbake, kjenn litt på livet. La den sødmefulle kraft favne deg inn. Den som bølger gjennom som hetetokter og rødmer dine kinn. Den som med list tar ditt hjerte og forleder din forstand. Den kraft skal du frykte og ære. Lukk opp din dør, og stikk ut din hand. Men grip forsiktig. List deg frem som på nylagt is. Den er ikke trygg. Den lokker deg speilblank utover, mens det trygge ligger bak din rygg. Men som isen blir sterk når vinteren får feste seg, vil ogs

Hold meg fast Tro Noe i et univers Rettferd og utslettelse Mitt land, ditt land. Din Herre og Jahve. Din Allah. Vår jord Alle er like og tror. Ingen vet om sin gud. Ingen vet hvor. Tanke, tro, lengsel og håp. Kjærlighet og hat mellom, død og dåp. Kan vi ikke enes Når ingen av oss vet? En evighet noen tror på. Et eon i salighet. Alt kommer og går. Vi tror ikke lenger, vi vet: At kulde er mangel på varme, hat mangel på kjærlighet. Krig mangel på fred. Og livet s

Et kosmos av uendelighet. Ingen start, ingen slutt. Når tid og venner tas for gitt. Da fosser begge ut Alt var bedre før. De før ville ikke forstått at vi i god bør kan lengte mot det som var før. Sekund og minutt – hva er det? Ikke hvor langt, ikke mest og best. Det du sanser og ikke kan se. Det er tiden det. Vi som alltid vet, har bestemt at den kommer og går. Til og fra vet vi ingenting om, men sier at tiden er vår. En liten stund her på jord. I salighet – uendelig. Smer

Halstvedtdronningen Majestetisk i hamnehage, på ravinetopp. Et blikkfang i silhuett, med krone som en kjempesopp. Vi haster forbi, men du brenner deg fast. På netthinnen ser jeg din tid – Sekler som brast. Ei ku, en kalv, et liv, et sted, ei blomstereng i flor. Greiner som favner om tiden, røtter i moder jord. En stamme, en skygge, en tanke, en drøm. Lent mot din legg i bønn. Stolt og forgjengelig søster blant to barn av konge og borg. Din søster på dødsleiet blekner du´ pynt

Det kom et slør av nysnø i natt, som et lik-klede over skare. De beinharde vidder vi får i mars, gir oss havets frihet, til å fare. Over landskapets hav seiler jeg av sted, uten mål, på nyfallen snø. Skiene knaser mot hvite bølger, de bærer som fot på Gennesaret sjø. Frosten og fullmånen holder stand, blålyset kaster skygger. Stemningen er som i alvelandland, der vetter danser og alver bygger Du er ikke alene, nysnøens spor forteller deg det. Der har Mikkel rusla, Gaupa byk

Tanker om savn og gode minner

Kannedans ved Østfold Domen

Hva er et spor, og hvordan ble det til? Hvem gikk først og hvem gikk sist? Det vet ingen, selv ikke førstemann, for noen gikk jo også før han. Morgenfot i duggvåt eng legger bak seg gyllen streng. Men, akk den blekner og forsvinner hen Når sol i senit drikker den. Allikevel, du har lagt et spor, mye mer synlig enn du tror. Man ser det ei med blotte øyet, men bak deg ligger, alt det som var sant, og det som du har løyet. Sope vekk ditt spor i jord, det kan du saktens kla

Ho vipper på bølgen, venter på slo. Seien bakser med krok i kjeften, under strir torsken mot pilk.