Kjærlighet

Kjærlighet

Len deg tilbake, kjenn litt på livet.

La den sødmefulle kraft favne deg inn.

Den som bølger gjennom som hetetokter

og rødmer dine kinn.

Den som med list tar ditt hjerte og forleder din forstand.

Den kraft skal du frykte og ære.

Lukk opp din dør, og stikk ut din hand.

Men grip forsiktig.

List deg frem som på nylagt is.

Den er ikke trygg.

Den lokker deg speilblank utover,

mens det trygge ligger bak din rygg.

Men som isen blir sterk når vinteren får feste seg,

vil også forelskelsen slå rot,

og med tiden bære deg.

Den kan vippe deg av pinnen der du sitter og nyter av livets duft.

Den kan ruse og berøve deg din dømmekraft og fornuft.

Den åpner sine kronblad og lokker deg inn med trolldomsmakt.

Den bærer deg på myke skyer der elskovens tanker blir lagt.

De blir lagt i kjærlighetens hender,

de mykeste du noen gang har kjent. 

De som stryker deg varsomt over pannen når smerten banker på din dør.

De som klapper vilt av begeistring når du lykkes med det du gjør.

De som bærer symbolet på, at du er hennes og hun er din.

I min står det Tone, i hennes står jeg.

I begge står det: For alltid din.

Men for alltid er ingenting.

Vi seiler i kjærlighets bris.

Inntil vi fortøyer båten

i vårt eget lille paradis.

En fortøyning mellom han og henne, mellom bror og søster, liten og stor.

 En usynlig kraft i livets storm som bare kjærligheten kan stå imot.

Men selv da finnes et “men”:

Den må være betingelsesløs.

Slik Han ropte i sin siste stund:

Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.

OKSS 06.12.2013