Eiketreet

Halstvedtdronningen

Majestetisk i hamnehage,

på ravinetopp.

Et blikkfang i silhuett,

med krone som en kjempesopp.

Vi haster forbi,

men du brenner deg fast.

På netthinnen ser jeg din tid –

Sekler som brast.

Ei ku, en kalv, et liv, et sted,

ei blomstereng i flor.

Greiner som favner om tiden,

røtter i moder jord.

En stamme, en skygge,

en tanke, en drøm.

Lent mot din legg i bønn.

Stolt og forgjengelig

søster blant to

barn av konge og borg.

Din søster på dødsleiet blekner

du´ pynter deg til vår.

Du gir ly mot regn, og skygge mot sol.

Ungdyra som flokker seg under deg,

Du verner dem, som en mor.

Naken og tørr i novembergufs

står du der, skjelven og bier.

Jeger sniker seg rundt din fot.

Du ser hans bytte – men tier.

Din hud er tørr og furet,

den vitner din kraft og ditt navn.

Dronningen blant våre trær,

som knuger tiden i favn.

Det er høst, og din kappe er åpen.

Da skjuler du ingenting.

Men hvor er den hvite kåpen?

Du venter på kongen din.

Å du – kong vinter er lunefull,

og verre nå enn før.

Han kommer og går i kalde gufs

og blafrer med vinterslør.

Men vintersløret det holder ei.

Jeg trenger vinterkåpen på!

Desember måned er kommet,

og det stunder mot høymesse nå.

Jeg hører du roper:

min blivende brud.

Jeg kommer – du venter vel?

Da tar jeg vinterkåpen med til deg.

Du får den på julekveld.

OKSS 23.12.2010