"Vanntro"

Det var en gang to kanner som svingte seg i kannedans.

Begge var de tomme de ventet bare på vann.

Bak dem lå alle de døde, over dem kneiste et spir

I hanken holdt de en vannkran, de danset i vind med kanneflir.

De dødes blomster tørstet mens kanne valset om kran.

Ingen gav dem å drikke men sønnavind gav dem kraft.

De pekte mot spiret med tuten, de dunket og slo der de ropte på hand.

Kom ta oss med til de dødes graver, minnene visner, blomstene må ha vann!

Minner må vannes og kjærlighet pleies ellers visner det bort.

Kannene roper med tuten mot domen. Gi oss hand og vann viljen er stor.

En liten pikehånd griper fast rundt den en kannens hank

Fingrene er små men grepet er fast, nå skal mammas blomst få vann.

Hun holder fast i pappas hånd og kannen i den andre.

Den er ikke full av vann, men den er full av tanker.

Mammas blomster drikker av den lille pikens tåreregn.

Pappas tårer vanner den lille pikens hår.

Den andre kanna på krana hang der og tørstet uten vann.

Hun plystret med tuten i vinden og tenkte, her ligger jo også banemann.

Like godt jeg henger og tørster, de vil vi jo helst fortrenge.

Men minnene dukker allikevel opp, selv om vi prøver glemme.

I sin ensomhet hang hun og dinglet, hennes venn hang nå på ei annen kran.

Men, der kjente hun plutselig grepet, det var merkbart en kvinnes hand.

Hun fylte kannen med minner, de var tyngre å bære enn vann.

Allikevel vannet hun blomstene, til overgriper og ektemann.

Damen som tilgav og piken som gråt, begge hang kannene bort.

Sorg og savn har ingen grense. Bak seg lukket de minnenes port.

Kannene, med bare en´ tut hver, kunne ikke vende den andre til

De tute i vind mot det høye spir.  

Kjærlighet og tilgivelse

OKSS