Tore i El. Bil klemma kapittel 1-2-3-4-5-6-7

Ingress

På Buddalfoss gård sitter Tore på tenkekrakken og prøver å finne ut av noen grublerier:

Er elbilen virkelig løsningen – eller bare enda et forsøk på å kunne fortsette som før?

________________________________________

Kapittel 1 – Intro

– Gaute!

Ropet kom bortafor garasjen. Der sto pappa Tore og patta på snadda si.

– Du, gutten min, som er så glad i å fiske store ørreter – skal ikke vi ta oss fri resten av denna knallfine dagen og rusle innpå Nirvanna og prøve storauren?

Gaute titta opp på far sin.

– Næmen pappa da, nå har vi jo vært innpå fjellet hundre ganger snart og bare fått med oss noen små “sigarer” av noen fiskepinner hjem.

Har du helt glemt det du fortalte meg om det derre sure regnet som faller nå for tida, og at det ødelegger fiskerogna og yngelen så det snart ikke blir mer fisk å hente innpå fjella?

Hmm, tenkte Tore.

Bordet fanger. Og denne vesle gutten får med seg det meste.

________________________________________

Åra gikk på Buddhalfoss gård, og ungene Nirva og Gaute vokste til.

Nirva, som var odelsjente på gården, skulle begynne i første klasse på ungdomsskolen til høsten, mens Gaute, et par år yngre, hadde enda ett år igjen på folkeskolen.

Nirva grugledet seg – hvis det nå var noe som het det. Men i hvert fall gledet hun seg til å treffe mange av de andre jentene fra grendeskolene rundt om i bygda.

Dem hadde hun sett på butikken, eller når hun var med pappa på mølla. Noen hadde hun også blitt kjent med når de hadde vært med mor eller far sin til Buddhalfoss i forskjellige ærend.

Mor til Kari, som nok var den jenta hun kjente best, var sydame – eller i hvert fall med i syforeningen sammen med mor Mahgda.

Mamma og mor til Kari var ofte sammen, og derfor ble også de to jentene nesten for bestevenninner å regne.

Gaute var ikke like begeistra for detta skolegreiene som søstera.

For han var det å pusle rundt på gården og henge i rompa på pappa eller noen av de andre som jobba der, det største i verden.

På sagbruket kunne han høre flisa som for gjennom de grove røra og opp i noen svære binger, som dem kalte siloer.

Ikke sånne runde som sto utafor fjøset til grasensilering for kufôr, men firkanta, høye tårn som bønder og hestefolk kunne kjøre henger og kjerre under og hente strøflis – som denna flisa nå hadde endra navn til.

Trærne var gustne i fargen, og vårskuddene var bare små, forkrøpla gulgrønne blyantspisser der de normalt skulle være fine, rette og sommergrønne – attpåtil gode å tygge på, i hvert fall granskudda.

Joda, det var mye Tore hadde lagt merke til i det siste som ga signaler om at ting ikke var slik de skulle være.

I åkeren kunne du se striper etter traktorhjula hvor det vokste dårligere. I grisehuset hadde grisene begynt å bite rompa av hverandre, hønene hakka på hverandre og potetjordet sleit de med tørråte.

Alle disse illevarslende tingene om drivhuseffekt og nedsmelting av isen på Nordpolen og Grønland – som han hørte om på radioen og leste om i avisa – la nå en knugende hånd over både fisketur og bærplukking.

Han falt, som sedvanlig når filosofiske skyer gled innover pannelappen, i dype tanker om hvorfor, hvordan – og hva kan jeg gjøre med det?

Bærekraft og vekst dundra som slagstokker på gong-gongen i hue til Tore.

Han hadde satt seg på krakken i nedkant av låvebrua og så på svalene som seilte på stive vinger mot reiret oppunder takskjegget.

Ingen firmaer kan visst overleve uten minst seks prosent vekst, hadde han hørt en av næringslivstoppene, på et kurs i landbrukslaget, gjenta til det kjedsommelige.

Personlig kristen hadde Tore aldri vært.

Trær som vokser inn i en himmel som ikke finnes hadde han i hvert fall ingen tro på. Men han var heller ikke reinspikka ateist eller darwinist.

Altså var han vel som folk flest – i veit-ikke-bolken.

Faktisk er alle sammen der, tenkte Tore.

For det er neigu ingen av dem som veit.

Noen ting virka likevel mer innlysende enn andre. At vi bruker opp en ressurs på et par hundre år som er dannet over milliarder – det får en konsekvens.

Konsekvensen nå, tenkte Tore, er at naturens renseanlegg ikke klarer å ta unna kloakken.

Akkurat som i møkkakjelleren når det renner over – bare at nå er det CO₂, NOx og annen dritt som moder jord ikke klarer å svelge unna.

Der fresa guttungen plutselig forbi låvebrua.

Stolt som en hane satt lille Gaute der med hjelm, briller og kjøredress. Sikkerheten var viktig, selv om moralen var så som så.

Han var jo ikke mer enn sju år den pjokken, så motorisert ferdsel på egen hånd lå langt utafor lovens paragrafer.

Men her ute på landet var man nok litt mer både lemfeldig og overbærende.

Tore vinka ham bort til seg.

Nå hadde han et annet forslag.

For nå hadde Tore tenkt.

Kapittel 2

Nå hadde Tore Tenkt

– Du, min lille racerkjører – skal vi gutta i morra ta oss en tur inn til byen og se om de har noen fine elbiler til salgs?

– EL BIL! formelig skriker Gaute. De durer jo ikke!

– Nei, de gjør ikke det, sier Tore. Men de akselererer verre enn den feiteste Porsche.

– Næii vel, sier småen skeptisk.

– Tror du det ikke, så får du vel bli med til byen i morra og teste en el-værsting.

– Det gleder jeg meg til! sier småen, og freser videre med firehjulingen.

Tore blir sittende igjen på tenkekrakken.

Nå er det jammen lenge siden jeg har hørt noe fra TB. han pleier jo alltid å dukke opp når jeg lurer som værst, og ikke før har han tenkt tanken ut så hører han det velkjente suset over furua. Tjui,tjui, og vet at hans hans egen baktenker TB er på vei.

– Jeg hørte nok hva du sa om akselerasjon til guttungen, sier TB og slenger seg ned ved siden av ham. Nå prøver du å overbevise en liten gutt om at elbiler er fremtidens løsning på alle miljøproblemer. Det er dårlig gjort å gi seg på barn.

– Nei, nå får du jaggu gi deg, sier Tore. Skal en få endret på nåtida, må en se inn i framtida, for det er der ungene kommer til å være.

Jeg har studert og lest så mye om elbiler i det siste at nå skal vi prøve en type som har kommet på markedet.

Den skal visst kunne kjøre sytti mil på én lading, og dessuten ha over fem hundre skatte - og avgiftsfrie hestekrefter under panseret. Og sist, men ikke minst. Den forurenser ingenting.

– Jaggu er du lettlurt au, sier TB. Forurenser ingenting, du liksom.

Åssen lager de batteriene? Hvor mye veier bilen? Hvor mye plass tar den på veien? Og hvor mye sliter den på hjul og veidekke?

Her kan jeg ramse opp til strået blir fullt – du får bare finne "et strå å træ dem på"

– Du er jo alltid livredd for noe nytt, ikke rart du får strået fullt, svarer Tore.

– Dessuten kan du parkere gratis, lade gratis og kjøre i kollektivfeltet – og gratis gjennom alle vei- og bomsystemer i hele landet.

– Alt det der er jo kjempeflott, men vær så snill å sjekke det totale miljøregnskapet, og se om det holder mål, alt det de sier og lover, før du handler?

Det lovet Tore at han, etter beste evne skal gjøre

Det ble ikke i morra de dro til byen.

Tore hadde lovet TB at han skulle sette seg inn i det totale miljøregnskapet for både produksjon, drift og avhending av en elbil, og det var sannelig ikke gjort i ei bråvending.

En ting som slo ham ganske raskt var at TBs skepsis, og beint fram negative holdning, var berettiget.

Selv om en elbil i liten grad direkte forurenser med sin drift, så forurenser den jo like mye som en hvilken som helst annen bil med sin tilstedeværelse.

Den opptar like mye plass, la gå med det, tenkte han, men hva med effektiviteten? Elbil kontra forbrenningsmotor?

Her snubla han fort borti ei tankerekke han hadde gått før.

Tore hadde vært til sjøs, og seilt som motormann, i sin ungdom.

En av båtene , en 37.000 tonn Bulk Carrier, hadde en gigantisk sju-sylindra MAN hovedmotoren på ti tusen hestekrefter.

Disse hestekreftene, måtte alle ha stellet sitt, og stempelsjau var noe av det.

Tore huska da de åpna hovedmotoren og heiste ut et stempel på sikkert én meter i diameter og omtrent det samme i høyde.

Traverskrana, som gikk tvers over maskinrommet, heiste enorme beistet av et stempel. med ei like gigantisk stempelstang, opp.

Sju slike stempler gikk opp og ned, opp og ned.

En primitiv virkemåte, tenkte Tore.

Den enorme massen – sikkert et tonn med stempel og stempelstang – ble pressa nedover i sylinderen av drivstoffeksplosjonen, for så å stoppe helt opp og snu bevegelsesretning for hver runde veivakslingen ble tvunget rundt.

Han så det nesten for seg som å kjøre med eggforma hjul på traktoren.

I stedet for å trille rundt og fint bortover jordet, ble det opp og ned, opp og ned – akkurat som stempelet i skipsmotoren. Eller for den saks skyld i traktormotoren, om enn i mindre målestokk.

Nei, da var det noe helt annet med det store sagbladet på sagbruket.

Rundt og fint, med kvasse tenner, gnog og sang det jevnt og trutt hele stokken lang. Og hvordan kunne det det?

Jo. Fordi det var sirkelrundt og drevet av en elektromotor som også gikk rundt. Ikke start og stopp. Ikke kast og snu. Bare jevn rotasjon.

Farken au at alt skulle være så vanskelig.

Han hadde jo råd til å kjøpe seg hvilken som helst bil han ville. Men det var noe med den fisken Gaute snakka om – som de ikke fikk lenger. Og de moltebæra som var blitt borte.

Miljøskriket fra skogene skar seg gjennom marg og bein og gong-gongen slo igjen i hode hans.

Miljø. Miljø. Miljø.

Det måtte bli miljøbil.

Og da var det vel bare El som gjaldt?

Prinsipp og virkningsgrad – rundt tretti prosent for stempelmotorer og nitti for elektromotorer – det var han rimelig sikker på. Men, produksjon og destruksjon – levetid og og veibelastning, kort sagt livstidsregnskapet – der var han ikke like trygg.

Han hadde lovet TB at han skulle vurdere helheten før han handlet, og her var det mye mer å sette seg inn i, men hvordan i huleste skulle utviklingen kunne gå videre om en aldri prøvet ut noe nytt?

Tore fant ut at han måtte lage seg ei liste med spørsmål han lurte på og han begynte med det vanskeligste først:

1. Hva med det følelsesmessige – de indre krefter?

2. Effektivitet og mekanikk.

3. Rein eller urein strøm?

4. Forurensning – hjul, tilstedeværelse, produksjon og destruksjon.

5. Batterier og teknologi.

6. Ladestasjoner og strømnett.

7. Subsidier og kollektivfelt.

8. Ny teknologi – hydrogen og brenselsceller kontra strømnett og batteri.

Kapittel 3 – De indre krefter (Mantorp / V8)

Spørsmål 1: De indre krefter

Ville han egentlig ha en elbil?

En bil som ikke ga fra seg så mye som et lite host når han tråkka på gassen.

Ingen feit V8 som vred seg i motorfestene, som om den prøvde å slite seg løs, før den blei tvunget ut i et brøl og burna fra seg den fossile energien gjennom eksos og svarte latex-skyer.

Det reiv og sleit i sjela.

Tankene dro ham tilbake til Mantorp Park og alle turene han hadde hatt dit.

Dragracing. Knatrende toppfuelere. Nitro i lufta og øresus i hodet.

Bare blårøyk og skrik fra schlicks som blei burna fram til start, for der å kulminere i et stille svitsj over stripa.

Ingen ørepropper og gåsehud. Bare et stille sus over varm asfalt.

Han så det for seg: Blå røykskyer fra schlicks som blei burna fram til start, før en teknisk orgasme utladet seg i et eksplosivt byks nedover stripa.

Nå heretter, kun med elektroner på vandring og et stille svitsj.

Det satt langt inne å gi slipp på toppfuelerne.

Vårkåte monstrene som hissa seg opp for den brunstige kvartmils-hoppa som lå der foran dem, svart og innbydende.

Han tenkte på Gaute, og alt det gutten kanskje kom til å gå glipp av.

Samtidig klarte han ikke fri seg fra tanken på alle fellene og farene i det miljøet også. For dem var det mange av, det hadde han erfart på egen kropp.

Tore smilte litt for seg selv.

Han så igjen for seg den kliss nakne svensken på Mantorp som skritta over rekkverket på lekterens nederste trinn og tydeligvis trodd det kom et trinn til.

Men den gang ei.

Tre meter rett ned.

Der lå han plutselig – bretta utover gressmatta som et slakt – før noen svaiende svirebrødre slepte ham bort som en bekjempa gladiator.

Kapittel 4 – Effektivitet og strøm

Spørsmål 2: Effektivitet og mekanikk

Dette temaet hadde Tore egentlig ferdigdebattert med seg selv.

Konklusjonen var ganske klar.

Rent isolert sett – motor mot motor – var elektromotoren overlegent den beste.

Men farken heller.

Den motoren måtte jo også «fylle tanken» et sted fra. Batteriet måtte lades.

All krafta i Buddalfossen hadde han allerede tatt i bruk til sagbruket, så der var det lite å hente.

Dermed måtte han ut på nettet, som det het.

Og den strømmen kunne han jo slett ikke vite hvor kom fra.

Han hadde lest at en elbil i gjennomsnitt bruker omtrent 0,2 kWh per kilometer.Kjører man rundt 15 000 kilometer i året, blir det omtrent 3000 kWh.

Tre tusen kilowattimer.

Det tallet sendte tankene hans rett videre til neste spørsmål på lista.

Men plutselig ble Tore revet ut av el-transen sin – som ved slag fra stabbursklokka.

Søndagsmiddag på Buddalfoss

– Tore! Nå må du ikke sitte der og drømme deg bort! Middagen er snart klar, og gjestene er her om noen minutter. Kom inn og vask henda – og få på deg noen reine klær!

Det var Mahgda som ropte fra kjøkkenvinduet.

– Kommer straks! svarte Tore, og idet han reiste seg, tenkte han:

Dette må jeg diskutere med Karl.

Karl – den allvitende kameraten hans – med bakgrunn fra kraftverk og el-produksjon. Han og kona var på vei til søndagsmiddag.

– Vær så god, sa Mahgda og begynte å sende rundt fatene.

Elgsteik - Rosenkål - Mandelpoteter.

Alt fra egen produksjon.

I tillegg hadde hun lagt fram råkost fra sitt eget lille forsøksjordstykke hvor hun drev med økologisk dyrking.

Tore så på henne og smilte.

– Ved min Mahgdas hånd skal vi alle i dag ete vår mat med god samvittighet og stort velbehag.

Han løftet høyrearmen og sveipet den sakte utover bordet, som for å fremheve velstanden.

– Vær så god, forsyn dere.

Når han sa god samvittighet, mente han egentlig i miljøets ånd. Det temaet opptok ham mer og mer etter hvert som årene gikk.

Det ble stille rundt bordet – slik det alltid blir når folk begynner å spise.

For å bryte stillheten vendte Tore seg mot kameraten.

– Du Karl, som kan og vet så mye.

Jeg vurderer for tiden å kjøpe meg en elbil, men jeg er fordømt usikker på om det egentlig er det beste for miljøet.

Karl Dala, som var hans fulle navn, stoppet midt i tygginga og grep etter vannglasset.

– Er du gæren?!

– Nei, svarte Tore rolig. Jeg blir ikke vurdert som det verken av prest eller fut.

Karl ristet på hodet.

– Hør nå her. De går jo ikke mer enn noen få mil før du må lade. De er iskalde om vinteren, og de fleste er livsfarlig små å kjøre med.

Tore holdt opp hånda.

– Glem det der. Det jeg lurte på var noe annet.

Du som er elektroingeniør – kan du forklare meg litt om denna strømmen? Hvordan fungerer egentlig strømnettet?

Det var som å si Sesam Sesam for Karl og porten åpna seg.

Elbilen ble glemt på sekundet.

Karls kraft-verk

Karl lente seg fram over bordet og dro i gang en durabelig avhandling om samkjøring og balanse i kraftsystemet.

Han forklarte at strømnettet kunne sammenlignes med en stor rørledning som gikk rundt hele landet – og nå også videre ut i Europa.

I denne rørledningen måtte man hele tiden sørge for konstant trykk helt ut til den minste grend.

– Spenningen, forklarte Karl, den er som trykket i vannrøret.

– Og strømmen – altså ampere – det er vannmengden du får i bøtta di per sekund.

Trykket – eller rettere sagt Spenningen – sørger for at alle får god spredning i dusjen.

Mens vannmengden, Amperen, sørger for at du får nok vann.

Tore nikket.

Dette skjønte han.

Men han merket også tydelig at når Karl begynte å snakke om utenlandskabler og eksport av kraft, ble stemmen hans litt lavere.

Det temaet var han – for å bruke el-terminologi – negativt ladet til.

To syn på verden

Karl var ikke bare en kunnskapsrik mann. Han var også en særs nysgjerrig og vitebegjærlig mann.

Han hadde satt seg grundig inn i det norske kraftsystemet.

Samtidig var han ganske snever i synet sitt på det globale samspillet.

Kongens valgspråk Alt for Norge passet egentlig ganske godt på Karl også, tenkte Tore.

Forskjellen var bare at Karl ikke ofret en tanke på at drivhuseffekt og nedsmelting av polisen også har konsekvenser for Norge.

Heldig for oss, tenkte Tore, at vi har alle fossefallene våre.

Kraftverk hvor turbiner og generatorer surrer rundt og forsyner oss med ren energi.

Men hva med Danmark?

Sverige?

Europa?

Resten av verden?

Svaret visste han egentlig, men et sted må man begynne.

Etter middagen

Tore lente seg tilbake med kaffe og en solid XO.

Han løftet glasset mot Mahgda og skålte for måltidet, miljøet og det gode vennskapet med Karl og kona Mahya.

Litt klokere følte han seg også.

Konklusjonen hans ble at lokalt og nasjonalt sett kunne elbilen være et godt alternativ.

Under storgrana

Mett og vel belåten tok han med seg snadda og rusla ned til krakken ved ørretkulpen, i nedkant av Buddhalfossen.

Der ble han sittende og fundere videre.

Han hadde lest at Europas største industriland, Tyskland, nå satset stort på fornybar energi og planla å fase ut både kull og atomkraft.

Forøvrig er Tyskland pt. avhengig av gass fra Russland, som etter Tores klare oppfatning er en særdeles usikker leverandør i fremtiden.

Tanken om hvordan Tyskland hadde tenkt å løse den utfordringen ved en eventuell konflikt, lot han ligge.

Nå ville han tenke positive tanker og tenkte følgelig at på sikt ville kanskje elbilene kunne fylle batteritanken sin med ren energi.

Eller?

Ordet eller ble hengende i lufta, for der hørte han plutselig det velkjente "Suset over furua" og visste med en gang at det var TB som kom inn for landing.

– Nå sitter du her under storgrana og filosoferer over å redde verden, sier TB.

– Samtidig planlegger du effektivisering og merproduksjon på Buddalfoss.

Åssen får du det der til å henge på greip?

Tore trakk på skuldrene og slo ut med armene.

– Jo, det skal jeg fortelle deg.

Alle disse nasjonale og internasjonale krumspringene – opprinnelsesgarantier, el-sertifikater og marginalproduksjon, er jo laget fordi vi er enige om én ting.

– Og hva skulle nå det være? skyter TB inn.

– Fornybar energi, min venn. Det er framtidens løsning.

– Phu, blåser TB. Det tenkte sikkert dinosaurene også – de som nå er blitt olje. De visste bare ikke at det var de selv som var den fornybare energien. Det tok bare litt lengre tid å omdanne dem.

I dag prøver vi å lage systemer der både økonomien og miljøet kan vinne.

Men én ting er jeg hellig overbevist om.

Menneskene vil ikke frivillig gi slipp på godene sine.

Nei.

Vi prøver heller å finne miljørettferdige løsninger som gjør at vi kan fortsette omtrent som før.

Tore svarer ikke.

Han tenker.

Økonomene sier:

6 % vekst må til for at ballen skal rulle videre.

Til hvor hen, sier de ingenting om.

Tore ser utover elva.

Og for hans indre øre hvisker mantraet:

Utvikling er veien til avvikling.

Kapittel 5 – Tilstedeværelse

Spørsmål 4:

Nå syntes Tore at han begynte å nærme seg en slags forståelse av samspillet mellom bil, utslipp og forurensning.

Men, det var fremdeles noe han ikke helt hadde tenkt gjennom.

Det var jo heller ikke så rart.

Der oppe på Buddhalfoss visste de knapt hva trengsel og køer var.

At forurensning og dritt som andre produserer kunne komme drivende innover landet med skyer og vind og falle ned i naturen her oppe i kalde nord, det kunne de både se og forstå.

Men at bilkøer i seg selv kunne være et problem, det hadde Tore egentlig aldri reflektert særlig over.

Ikke før den dagen han selv sto der.

Midt i en kø.

For nå var han blitt avhengig av å få transportert produktene sine inn til de store byene.

Tore hadde alltid hatt sans for store maskiner.

Tidlig i ungdommen, mens han var i kongens klær i Brigaden Nord, tok han førerkort klasse 2 for både buss og vogntog.

Nå satt han der, i sin egen kranbil, med et fullt plankelass, fra Buddhalfoss Sag, på vei inn mot hovedstaden, hvor en av de store byggevarekjedene var kunder.

Gardermoen var passert og han nærmet seg Oslo.

I høyre fil lå Scaniaen stødig i fartssperra ,90 km/t, mens trafikken rundt ham ble tettere og tettere.

En ting kunne han ikke unngå å legge merke til var alle bilene med EL på skiltet.

Før hadde de vært sjeldne, og bare små rare bobler og Postmann Pat-biler.

Nå var de blitt mange, og ikke bare små.

Noen av dem var blitt riktig så tiltalende. Store familiebiler med både muskler og stil.

Trafikken ble etter hvert så tett at den nesten stoppet helt opp i de vanlige filene.

Men, i kollektivfeltet gled busser, drosjer og elbiler jevnt og trutt framover.

Riktignok ikke fort, bare jevnt.

Og hvorfor det?

Jo.

Fordi det begynte å bli fullt der også.

Tore kom plutselig til å tenke på Karls forklaring om strømnettet.

Vann i en rørledning.

Det var jo egentlig akkurat det samme fenomenet som oppsto på en vei.

Han så for seg veisystemene som bekker og elver.

Til slutt er det utløpet til neste bekk, elv og så havet som avgjør hvor mye vann som kan renne gjennom før det blir flom.

Ser man det fra fly, med veiene som små elver og trafikken som vannet, er det ikke vanskelig å forstå hva som skjer.

Flom i alle løp inn mot byen.

Trafikken sto dørgende stille.

Elbil, vel og bra.

Men nå var de´ faktisk i ferd med å bli et problem for kollektivtrafikken.

De fylte opp kollektivfeltene med, nettopp:

Sin tilstedeværelse.

Køen sneglet seg framover.

Tore fikk god tid til å filosofere over sitt for tiden heteste tema:

Kjøp av elbil.

Etter to og en halv time i kø fra Kløfta til Alnabru takket han høyere makter for at han ikke måtte pendle til en av de store byene hver dag.

Hans egen arbeidsvei var bare noen hundre meter over tunet.

Fra våningshuset til kontoret han hadde innredet i en vinkel av driftsbygningen.

Endelig fikk han levert plankelasset og parkert bilen.

Nå som han først var i Oslo, kunne han like godt benytte anledningen til å prøve en av disse nymotens vidunderne.

Han hadde bestemt seg, like godt prøve den gjeveste av dem alle.

Den derre Teslaen som alle snakket om.

Prøvekjøring var allerede avtalt.

Tore bestilte drosje.

Som vanlig når han traff nye folk, begynte han å spørre.

– Hva mener du egentlig om elbiler?

Sjåføren mente at elbiler i mange tilfeller hadde sin klare berettigelse når det gjaldt lokal forurensning.

Han var samtidig kraftig irritert over at de nå fylte opp kollektivfeltene.

Mannen presenterte seg som Ali.

Etter hvert som samtalen utviklet seg, viste det seg at han slett ikke var noen vanlig drosjesjåfør.

Ali var elektroingeniør utdannet ved universitetet i Delhi.

Til daglig jobbet han offshore i Nordsjøen, men når han var hjemme, kjørte han litt drosje for en onkel.

Ali hadde også sterke meninger om subsidieordningene.

Han var slett ikke sikker på om elbilen var den endelige løsningen på verken forurensning eller transportbehov.

Han snakket lenge om brenselsceller og hydrogen.

Å kjøre rundt med flere hundre kilo batterier mente han hadde klare begrensninger – både i rekkevidde og i vinterkulde.

Så smilte han litt.

– Jeg tror ikke det først og fremst er miljøet som får folk til å kjøpe elbil.

– Det er økonomien.

Tore måtte innrømme at han hadde et poeng.

Subsidieordningene vil ikke vare evig, fortsatte Ali.

Det var Tore enig i.

Slik er det jo med mye her i livet, tenkte han.

Den som er tidlig ute kan dra nytte av nyvinningene før massene kommer etter.

Ali fortsatte.

– Har du tenkt på hvor mye strømforbruket vil øke hvis alle familier får en elbil som nummer to bil?

– Jo, svarte Tore.

Jeg har tenkt på det, og sammenlignet med strømforbruket vi har fått etter at folk sluttet å fyre med ved og begynte med varmepumper, så er det egentlig ganske beskjedent.

Ali nikket.

– Det har du nok rett i.

Folk tenker ikke på at selv om varmepumpa gir tre til fire ganger så mye varme som strømmen den bruker, så bruker de likevel strøm der de før brukte ved.

– Og resultatet er et kraftig økt strømforbruk.

Han smilte litt.

– Og som om ikke det var nok, bruker folk dem til aircondition om sommeren også.

– Da er forholdet motsatt.

– Tre ganger mer strøm enn kulde.

– Og hvordan blir regnestykket da?

Tore lo.

– Hva mener du?

– Jo, sa Ali.

– Det du sparer om vinteren, taper du om sommeren.

– Vinninga går opp i spinninga.

Det ble litt av en drosjetur.

350 kroner for tre kilometer.

Men Tore følte likevel at han hadde fått mye for pengene.

Han takket Ali for en god og opplysende samtale.

Ved bilforretningen sto selgeren klar.

Per Spenning.

Selvtillit med stor S.

Han tok imot Tore som om kontrakten allerede var skrevet.

Leveringstid. Hestekrefter. Dreiemoment. Akselerasjon. Rekkevidde.

Ordene flommet.

Selgeren åpnet bildøra og Tore satt seg inn bak rattet.

Prøveturen ble nesten som en tur i et romskip.

Den tok helt lydløs i gang, men akselrerte som et jagerfly.

Stoppet og sto lydløs på rødt lys, men i 130 km/t, på E6 nordover mot Gardermoen, støyet det omtrent like mye som i en vanlig bil, og det fortalte jo egentlig bare én ting.

Det er vind og hjul som lager mesteparten av støyen på landeveien.

Det fikk Tore til å tenke.

Elbil eller ikke.

Den forurenser fortsatt med:

Veislitasje, støy og tilstedeværelse akkurat som alle andre biler. Ja, kan hende mer en andre biler når det gjelder dekk og veislitasje på grunn av sin større tyngde.

Produksjonsregnskapet derimot, det hadde han foreløpig ikke satt seg inn i.

Kapittel 6 – Batterier og teknologi

Spørsmål 5: Batteri og teknologi

Tore hadde nå kommet seg hjem til Buddalfoss etter Oslo-turen, og det var han glad for.

Kjøreopplevelsen med Teslaen hadde vært både morsom og imponerende.

Pristilbudet fra herr Spenning var heller ikke avskrekkende.

Men.

Det var fremdeles ett eller to men som holdt igjen.

Ett av spørsmålene på lista hans gjaldt batteriene:

Produksjon. Holdbarhet. Sikkerhet ved kollisjon. Resirkulering og destruksjon.

Kort sagt:

Hele livsløpet til batteriene.

Tore satt lenge og tenkte på dette.

En´ ting var han blitt mer og mer overbevist om:

Akkumulering av energi må være verdens største teknologiske utfordring.

Vi har egentlig energi nok til alle, i uoverskuelig fremtid.

Sol. Vind. Vann. Geo. Bio. Kjemi, og til slutt verstingene:

Fossilt brensel og atomkraft.

Alle er de i utgangspunktet naturlige, tenkte Tore.

Problemet er bare tempoet.

Det fossile brenselet er også fornybart. Ellers ville det jo ikke vært der.

Det tar noen milliarder år å lage det.

Vi bruker det opp på noen få hundre, og da blir det trøbbel, når moder jord får all denne dritten, CO₂ og annen forurensning rett ned i halsen på bare et par hundre år, i stedet for i små porsjoner over tusener av år.

Plutselig ringte telefonen.

Den rev Tore ut av tankerekken, og det var kanskje like greit, ellers hadde han vel blitt sittende der og sirkle seg lengre og lengre bort fra det han egentlig prøvde å finne svar på:

Batteriteknologien.

Jo mer han leste, desto mer forstod han at her var det langt hjem.

Ja, faktisk så langt at troen på at litium-ion-batteriet skulle være den endelige løsningen begynte å svekkes.

Ikke det at teknologien ikke fungerte.

Den gjorde jo det.

Spørsmålet var om den virkelig var den saliggjørende løsningen for fremtiden..

Hvis ikke noe helt revolusjonerende skjedde på batterifronten, hvilket for så vidt kunne skje, begynte Tore å helle mot å vente.

Han hadde lest mer og mer om brenselsceller og hydrogendrift, og det virket som om utviklingen der begynte å skyte fart.

Spørsmål 6:

Ladestasjoner og strømnett

Selv om Tore etter hvert begynte å tvile på om elbil var riktig valg akkurat nå, ville han likevel forsikre seg om at han hadde fått svar på alle spørsmålene som kokte i hode hans..

Alle´ spørsmålene på lista skulle gjennomgås.

Et av dem var dette med ladestasjoner og ladetid.

Det hadde han hørt mye om, og tenkt like mye på.

Han bestemte seg for å gå litt dypere inn i materien, som det så fint heter.

Det slo ham også hvor mange nye ord som dukker opp i språket hele tiden.

Ordene har sikkert eksistert lenge, men vi har kanskje ikke hatt bruk for dem før.

Akkurat som oss mennesker, tenkte Tore.

Vi er alle barn av vår tid, og slik er det med ordene også.

De dukker opp når tiden trenger dem.

Ta for eksempel ladestasjoner.

For bare et par hundre år siden het de noe helt annet:

Skyss-stasjoner.

Der stoppet hestefarende folk opp for å lade sine´ "batterier".

Hesten fikk høy.

Mannen fikk mat.

Døgnet var like langt den gang som nå.

Timene var like mange.

Det var bare innholdet som var annerledes.

Kvalitet og kvantitet kan aldri helt måles opp mot hverandre.

For alle mennesker vurderer hva som er best for dem selv.

Noen vil ha mye.

Andre vil ha mer.

Og alle vet vi hvem´ som helst ville hatt flere.

Kapittel 7

Ny info om batterier kontra brenselceller

– Til alle passasjerer om bord …

Stemmen over høyttaleranlegget skar gjennom summinga i kaféen.

Tore hadde nettopp rigga seg til med kaffe og svele om bord på ferga mellom Moss og Horten.

Han var på langtur. Først hadde han besøkt slektninger i Indre Østfold, og nå var han på vei videre til søsteren sin som hadde bosatt seg i Lillesand, av alle plasser.

Han lente seg tilbake og kasta et blikk utover kaféen.

Og der, fordundre meg, kjente han igjen en kar.

Tore festa blikket på vedkommende for å få øyekontakt. Det tok ikke lang tid før mannen så opp, og da var Tore sikker.

Enda sikrere ble han da mannen smilte gjenkjennende tilbake.

Tore reiste seg sporenstreks og tok med seg kaffen og svela bort til bordet hvor kjenningen satt. De håndhilste og utvekslet de vanlige frasene. Hyggelig å se deg igjen, lenge siden sist og alt det der, før de kom inn på hverandres gjøren og laden.

Det viste seg snart at møtet skulle bli interessant.

Kjenningen var elektroingeniør og hadde arbeidet med utvikling av elbiler på flere plan de siste 25 årene.

Dette interesserte Tore også, langt utover vanlig allmeninteresse.

Det tok derfor ikke mange minuttene før samtalen var inne på spørsmålet som stadig opptok ham:

Hva slags bil, og hvilken energikilde, vil egentlig bli framtiden?

Tore la fram sitt eget synspunkt, basert på det han hadde lest og grublet seg fram til.

Han hadde begynt å helle mot at brenselsceller, altså hydrogen som lager elektrisk kraft i bilen, kanskje kunne være løsningen.

Nå var det snart to år siden han hadde prøvd Teslaen i Oslo.

Og du verden.

Det hadde vært litt av en opplevelse.

Men rekkevidden syntes han fortsatt var litt knapp, selv på en Tesla.

Tore la fram sine betraktninger om brenselceller og hydrogen.

- Nei det har jeg min store tvil om kommer til å bli fremtiden, sier ingeniøren.                Hydrogenbil, har jeg liten tro på.

Nå fikk Tore også vann på turbinen, for å snakke i energiterminologi.

– Hør nå her, sier ingeniøren.

– Hvor mange ganger skal vi egentlig omforme energi før vi ender opp med den edleste av dem alle: elektrisitet?

Han fortsatte.

– Hvis vi skal gå veien om hydrogen, må hydrogenet først lages. For å lage det må vi bruke energi.

Den kan komme fra vannkraft, sol, atom, kull, olje, ved – eller hva det måtte være.

Tore satt stille og tygde på hvert ord. Omforme satt seg mest fast.

– Tja, du er nok inne på noe vesentlig der.

Og ikke nok med det.

Tore begynte nå selv å finne fram motargumenter mot hydrogensporet.

Ikke det at disse tankene var helt nye. Han hadde hatt dem oppe til vurdering mange ganger før, men han måtte innrømme at han nok hadde vært litt fanga av rekkeviddeangsten.

Den hadde kanskje fått ham til å undervurdere fordelene med batterier, og overse alle krumspringene som måtte til for å bruke hydrogen.

Batteriteknologien utviklet seg jo i rivende fart. Bare på et par år hadde både rekkevidde og levetid økt betraktelig.

Problemer knyttet til produksjon og resirkulering ble også stadig forbedret.

Det ble til og med forsket på hvordan hele livsløpet kunne bringes inn i en slags økologisk balanse.

Tore prøvde å tenke tankerekka helt fra begynnelsen.

Fra grunnstoff nummer én i periodesystemet:

Hydrogen.

Når hydrogenet først er laget, tenkte han, må det jo transporteres til brukerne. Til et sted der folk faktisk kan få tak i det, og da oppstår et enormt logistikknett.

Først nasjonalt.

Så kontinentalt.

Og til slutt globalt.

Plutselig hørte Tore det velkjente suset. Ja, selv her ute på fjorden kjente han det igjen.

Og der, som alltid, kom det et lite klapp i skuldra.

– Tenkte jeg det ikke, sier TB og stryker sin herre og mester over panna.

– Nå ser du jaggu sliten ut.

– Jo takk for det, svarer Tore. Men det er faktisk ikke så rart heller. Jeg sitter her i dyp konsentrasjon og diskuterer med en elektroingeniør om elbiler og energisystemer, og så dukker du opp.

TB snøfter.

– Sånne mer-vitere skal du passe deg for. De har sine egne "hester" som de spenner foran kjerra og kjører med blinkers helt inn i dødens posisjon.

– Dødens posisjon? Hva i all verden prater du om?

– Følg med litt da, sier TB. Selv om dere ikke har travbane der oppe i Namdalen, må du vel skjønne at dødens posisjon er en posisjon du ikke kommer deg ut av.

Han ler litt.

– Slutt nå å tenke så mye på elbiler. Kjør på med Otto Diesel. Det er ingen fare. Nå skal jo forøvrig Norske Skog begynne å lage biodrivstoff også, så da har vi nok energi både til Fredrik Hauge og Kurt Oddekalv.

Tore hadde nok vært litt bortreist i tankene.

For plutselig hørte han stemmen til ingeniøren igjen fra den andre siden av bordet.

– Henger du med på argumentrekka mi, eller? Jeg syntes du ble litt fraværende.

– Joda, svarer Tore. Jeg måtte bare lufte litt i hjernekassa og få opp døra for noen andre synspunkter enn dem jeg sjøl har kjørt meg litt fast i.

TB hadde forstått at det nå var flere med i diskusjonen og hadde derfor trukket seg litt tilbake.

Ingeniøren lente seg fram.

– Du skal også være klar over at den nye batteriteknologien som nå utvikles, såkalt Solid State,  kan få rundt to og en halv gang høyere energitetthet enn dagens litiumbatterier.

– Det kan gi rekkevidde opp mot 800 kilometer, og ladetider på ett til to minutter.

– Og i tillegg er de langt mindre følsomme for temperatur.

Han dro fram telefonen.

– Se her.

– Det ventes ankomst Horten om fem minutter. Alle bilførere bes gå til bildekk.

Stemmen over høyttaleren avbrøt samtalen.

Tore og ingeniøren reiste seg.

De takket hverandre for en interessant prat og ble enige om å ta kontakt senere for en mer sosial og kanskje enda mer inngående diskusjon.

Vel, vel, tenkte Tore.

På bare en halvtime hadde han i hvert fall blitt overbevist om én ting.

At han ikke skulle kjøpe en Hyundai NEXO hydrogenbil i morgen.

Selv om den hadde 600 kilometers rekkevidde.