Tore og sentraliseringssyndromet

Kapittel 1

Hvorfor må alt gå så himla fort?

Tore sitter med en glanset brosjyre fra Massey Ferguson, Claas, John Deere, Aktiva – Beta – Centora – Delta. Skurtreskere, den ene større og bredere enn den andre.

De ligner mekaniske uhyrer. Sluker aks og halm slik bardehvalen siler plankton og krill.

Tankene glir til Jonas i hvalens buk.

Et øyeblikk føles det som om både han selv og hele menneskeheten suges inn i et treskeverk og spyttes ut gjennom halmkutteren i småbiter.

– Vær så god, hører han nesten Vårherre si. Nå kan dere begynne på nytt igjen og se hva dere får til denne gangen.

Effektivisering. Rasjonalisering. Sentralisering.

Ordene slipper ham ikke.

Det er jo logisk at ting effektiviseres. Men, enhver handling har en konsekvens. Nei – ikke én. Et udefinerbart antall.

Han ser for seg en liste.

Økonomien dukker opp med én gang – og likevel sist. For den samler alt. Den er trumfkortet.

Effektiviser-ing.

Rasjonaliser-ing.

Sentraliser-ing.

Og til slutt: Økonomiser-ing.

Ingen har noen ende.

Han kommer på en tidligere samtale med TB om opphopning og forurensning.

Den gang hadde TB nesten brølt da Tore antydet at mennesker også kan være en form for forurensning.

Temaet var et annet. Men, konsekvensen, tenker Tore nå, kan bli den samme.

Sentraliseringssyndromet sprer seg som en farsott.

– Hu, hu.

En lyd som fra en flasketut i D-moll, en fløyte bak høyre øre.

Der står han.

TB (Tore Bak)

– Du kommer nå, sier Tore.

– Skulle jeg ikke kommet nå, burde jeg aldri kommet, svarer TB. For nå begynte du igjen med det der forurensningstullet ditt.

– Ikke så rart, sier Tore. Kommuneledelsen sørpå vil legge ned bygdesamfunnet til slekta vår.

– Ingen kan legge ned et samfunn. Folk flytter hvis de vil. Eller så blir de.

– Så enkelt er det ikke.

Bygdepatrioten i ham våkner.

– De vil legge ned grendeskolene. Hva blir igjen da? Av miljø? Av engasjement?

TB river til seg lokalavisa.

– Se her. Rådmannen sier det rett ut: Det er ikke økonomisk forsvarlig å holde liv i små, nedslitte grendeskoler. Takene lekker. Fagmiljøene er for små. Flinke lærere søker seg til større steder. Høres ikke urimelig ut.

Tore trekker pusten dypt.

– Nå setter du deg ned og hører ferdig.

TB setter seg med håndflatene opp.

– Kjør på.

– Vi har blitt så flinke til å effektivisere at vi er i ferd med å rasjonalisere bort oss selv.

TB åpner munnen.

– Hold fred, sier Tore. Du får ordet.

– Økonomi trumfer empati i dagens samfunn. Samhold, likhet, fordeling, miljø – alt havner i skyggen av økonomien. Ordet er et Janus-ord.

Har du passe, er det himmel. Har du for mye eller for lite, er det helvete.

TB smiler skjevt.

– Nå er du i siget.

– Sentralisering er et produkt av økonomisering. Vi gjør det ikke først og fremst for at folk skal få det bedre. Vi gjør det for å få mer for mindre. Mer utført for lavere kostnad. Færre hender – mer produsert.

– Og det er galt? spør TB.

– Ikke nødvendigvis. Men, når økonomi alltid er trumfkortet, taper alt annet.

– Hva da?

– Nærhet. Tilhørighet. Menneskelig målestokk.

Tore fortsetter:

Fagfolkene har regnet. Konsulentene har bommet. Likevel anbefales nedleggelse.

– Økonomi, sier TB.

– Nei, sier Tore rolig. Økonomi er trumfen. Men her ligger det en trumf over trumfer.

– Hva da?

– Prestisjen.

Pause.

– Når vedtak først er tenkt og så fremmet, må de gjennomføres. Ellers taper noen ansikt.

Kapittel 2

Det går mot jul, og Tore og Magdha har fått besøk av ungene, Nirva og Gaute, på Buddhalfoss.

Å kalle dem unger er kanskje ikke helt presist lenger. De har rukket å få både erfaring og meninger – og ikke få av dem heller.

Med årene har de samlet et helt arsenal av standpunkter, som de gjerne deler ved første anledning.

Det er lille julaften og Magdha har dekket bordet med julegoder: sylte, blodklubb og den badsturøkte skinka som ingen i bygda kan måle seg med.

Hun salter og røyker som om det var en kunstform. Til og med rypebryst skjærer hun i løvtynne skiver, så det nesten synger i spyttkjertlene.

Tore sitter ved enden av bordet, slik en storbonde gjør, med kone og barn på hver side. Han ser på dem og kjenner en stille tanke:

Dette er nesten for godt til å være sant.

Hvordan kan det ha seg at akkurat vi har fått så mye harmoni og velstand?

Men, god-tankene lar ham ikke være i fred.

Effektivisering og sentralisering flyr opp som rypestegg fra vierkrattet. Høyre pekefinger – og nesten tunga – krummer seg.

– Ja, kjære ungene våre, sier Tore. Da er det blitt jul igjen. Velkommen hjem. Det ser dere vel også at dere er når dere ser på bordet. Mor fornekter seg ikke.

– Det gjør hun virkelig ikke, sier Nirva og forsyner seg.

– Her i bygda går livet sin vante gang, fortsetter Tore. Men det gjør det ikke overalt.

Har dere forøvrig fått med dere hva som skjer i bygda til slekta sørpå?

Nirva smiler.

– Jeg har en følelse av at du kommer til å oppdatere oss, pappa.

Magdha sukker.

– Vær så snill, ikke begynn med det derre grendeskolemaset nå. La oss spise i fred.

– Det kan jo skje her også, sier Tore rolig.

– Nå får du la ungene få mat først, sier Magdha.

– Nei, fortell, sier Nirva. Det er koselig at du fortsatt kaller oss ungene.

Hun studerer samfunnsvitenskap og miljø. Troen på at alt begynner lokalt, i det små, sitter støpt i henne.

Tore gir en kortversjon av saken og sitt syn.

Det holder.

Nirva lener seg frem.

– Næmen pappa da. Du som alltid har vært så reflektert. Du må prøve å se dette fra et annet ståsted enn ditt eget. Verden er ikke som da du vokste opp. Den er som den er nå – i min generasjon.

Tore ser på henne. Gaute nikker. Og Magdha også.

– Nå må du høre på, mannen min, sier Magdha. Nå taler samtidens stemme.

Vi er alle barn av vår tid.

– Hva mener du, jenta mi?

– Infrastruktur og kommunikasjon er annerledes nå. Da bestemor og bestefar gikk på skole, måtte skolekretsene være små, for at ungene skulle komme seg dit.

Bedehus, kirker, bensinstasjoner, butikker – alt lå spredt rundt på bygda fordi det måtte det. I dag kjører vi dit vi skal. Vi sykler ikke til butikken. Vi går´ knapt i kirka. Verden er organisert annerledes.

– Vent litt, sier Tore og løfter hånda.

Men Nirva fortsetter:

– Se rundt i kommunen. Gamle småskoler, butikker og bedehus står tomme eller er bygget om. Er det noen som savner dem? Nei. De som brukte dem er borte. Vi som lever nå bygger samfunnet slik det fungerer for oss. Og vi er ikke flinkere til å se fremtiden enn dere var.

Tore tar ordet.

– Dere har jo fasiten på hva vi gjorde feil. Dere sitter igjen med skumma melk og en IT-teknologi vi knapt forstår. Vi skummet fløten. Det er jeg oppriktig lei meg for.

Det blir stille et øyeblikk.

– Derfor tenker jeg at vi må bremse. Det svir i velferden, men kanskje må det til.

Han ser rundt bordet.

– Utvikling kan være veien til avvikling. Tenk litt på det.

Nirva bøyer seg frem og ser ham rett i øynene.

– Men pappa, vi er jo nesten enige.

– Er vi det?

– Ja. Takk for at du nyanserer. Vi unge må lære av det dere gjorde feil. Og dere må innrømme at alt ikke var bedre før.

Magdha bryter inn, med et smil.

– Fantastisk. Nesten enige. Da foreslår jeg at vi smaker på hjembrygget og lar maten få den oppmerksomheten den fortjener. Og så kan vi få høre litt om de unges verden også.

-– Skål, sier Gaute.

– Skål, svarer Tore.

Og for et øyeblikk er sentraliseringssyndromet satt på vent.