En gårdsgutts dagbok ( del 1 )

En gårdsgutts dagbok

Alt som står i kursiv er avskrift fra dagbok, samt enkelte klipp fra boka: Den siste førstereis.

Vanlig skrift er refleksjoner og kommentarer fra eget – og andres – «huskearkiv».

Dette kan medføre at jeg enkelte ganger foregriper begivenheter, slik at de dukker opp igjen senere i dagboka i sin opprinnelige form. Det kan også hende at jeg har snubla litt i datoer og hendelser, men i grove trekk er dette autentiske opplevelser og minner.

Tidlig krøkes.

– Kom her, sa den tøffeste gutten bak Knotten – som vi kalte uthuset på nedsida av blokka vi bodde i på Slitu.– I dag ska vi leike ordentlig Cowboy og indianer, sa han.

Når den tøffeste gutten, med rødt hår og piggsveis, kommanderte noe, så gjorde du det bare. Som tiåring i 1961 hadde jeg ikke mye å stille opp med.

– Still deg opp og skrev ut med beina så mye du klarer, sa han.

Der stod jeg bak Knotten og skreva, mens de andre leikekameratene mine stod rundt som nysgjerrige kattunger og så på.Tøffingen spente buen så langt den hjemmelagde pila tillot, sikta inn mellom beina mine – og slapp. Jeg hørte jeg det umiskjennelige spjonget fra buestrengen.

Rart hvor mange tanker en kan rekke å tenke på ett eneste sekund. Pila fra et armbrøst, som en gang traff meg i venstre øye, suste nå liksom mot meg igjen.Jeg kjente det isa nedover ryggen, og fornemma hvordan denne pila kom til å borre seg inn i magen min.

Jeg var helt stiv i kroppen, og nesten som en refleks la jeg begge hendene foran øynene.

Jeg tenkte på mamma og pappa, morfar og mormor. Ja – hele familien stod der, samla, for mitt indre øye.

Om jeg rakk å tenke at jeg skulle bli en snill og høflig gutt, som alltid gjorde leksene sine og aldri fant på rampestreker, husker jeg ikke.

Men lyden av pila som slo inn i bakken mellom beina mine – den husker jeg.

Det ble helt stille et øyeblikk. Så slapp jeg ned hendene og så pila stå der, godt planta i ei tuste, like ved venstre beinet mitt.

– Nå er du blitt en ordentlig Indianer, sa tøffingen. – Er det flere som vil prøve?

De andre som hadde stått og sett på, stirra bare ned i bakken.

Det var dørgende stille.

– Nei vel, sa han. – Men da kan de som vil, bli med ned i havna på Sletner. der ordentlig indianer-rir vi på hestene til’n Erling. Det har jeg fått lov til.

Hulaga henger på le.

Vi ble tre–fire stykker som heiv oss på syklene, tråkka ned til Slitu stasjon, svingte inn til venstre, over jernbanebrua, gjennom Døsen Hagan og videre opp til havna ved husmannsplassen Steinbråtan.

Helt ubeskrivelig morsomt – og spennende – var det å indianer-ri. Uten sal, med bare tømmene og manen å holde seg fast i. Beina klemte du inntil hestemagen så godt du kunne, men med sommerrund hestevom og korte barnebein var det begrensa hvor mye hjelp det var i det.

Vi hylte og skreik, akkurat som indianerne gjorde på kino. Vi datt av og slo oss gule og blå, men hoppa på igjen så snart vi hadde lokka til oss hesten med en bunt grønn havre.

Etter hvert blei vi kjempegode til å holde oss på hesteryggen.

Det ble alltid mye skrik og skrål, og det hendte ofte at bonden sjøl – Erling – kom bort og snakka til oss.

– Di får ta det lett pent nå, guttær. Di kan jo skade dår, og da er det jæ som får skylda, sa Erling.

På denne måten var det jeg ble kjent med Erling Grini og broren, Hans. To brødre som satt på hver sin gård på Slitu. Gårdene Slitu og Sletner nedre – slektsgården.

Tiden og folkene.

Erling bodde på Slitu gård sammen med sin husholderske, Arnhild Skonnord fra Snertingdal.

Gården hadde han arvet etter slektning og naboen, Gunerius Lund.

– Han Gunerius hadde skrivi på en lapp at jæ skulle ha gården, fortalte Erling meg i et intervju, eller rettere sagt denne praten hadde jeg med ham mange år senere.(Dette har jeg på bånd.)

Broren, Hans bodde på slektsgården Sletner sammen med mora deres, Lovise Grini, og husholderske Nora Kristiansen fra Gjøvik, som Hans senere giftet seg med.

På Sletner var også fru Bråtnes, som bodde i Døsen Hagen – som vi bare kalte plassen. Døsen Hagen, som da hørte til nedre Sletner, lå bare noen hundre meter fra gårdstunet på Sletner, rett på andre siden av jernbanelinja.

Navnet hadde stedet fått etter tidligere eier, oberstløytnant Døsen.

Det var en gedigen bygning med to fløyer, stående nitti grader på hverandre. Stedet hadde også vært benyttet som pikeskole en gang tidlig på nittenhundretallet.(Jfr. Eidsberg gårdshistorie.)

Fru Bråtnes – ei trinn og trivelig kjerring – fungerte som håndgang medhjelper i onner og ved tilstelninger der det var behov for flere hender.

Deres yngre søster, Mina, og faren Ernst Grini var da allerede gått bort.

De første jobbene jeg hadde på disse gårdene, var potetopptaking – og det på riktig gammeldags vis.

Hesten dro opptakeren, denne slavedriveren av en maskin som spruta poteter over halve jordet. Maskinen ble etter hvert modifisert med to gamle kaffe - jutesekker hengende bak, for å fange potetene så de ikke spruta så langt.

Hesten Tico dro opptakeren, og Blesa dro møkkakjærra med tipp, som nå blei brukt til å kjøre potetene bort til potetkjelleren.

Det kunne være to eller tre kjerrer plassert rundt på jordet, og den som kjørte inn potetene til potetkjelleren sørga for til enhver tid å hente den kjerra som var full.

Jordet – potetranda – ble delt opp i røfter, hvor to eller tre plukkere fikk ansvar for hvert sitt. Vi plukka i bøtter og tømte i kjerra til den blei full.

Det var en slitsom jobb, men ikke verre enn at vi unger fikk tid til en potetkrig når bonden med opptakeren var i motsatt ende av jordet. Ti kroner dagen for unger og tretti for voksne, pluss tre måltider, var standard i min tid.

Vi unger hadde mye glede av bekjentskapet med Erling og Hans, og vi ble alltid godt mottatt på kjøkkenet – både av husholderskene og gamle mor.

Ikke sjelden vanka det både mjølk og julekake, og noen ganger litt Kongen av Danmark-drops også.

Hjemme hadde søstera mi, Inger Lise, og jeg lært oss å ta del i det daglige arbeidet. Mamma hadde innført turnusordning for oppvasken, så det kunne jeg godt. Vaske, skylle og tørke annenhver uke etter middag. Ingen vask – ingen ukelønn, og den måtte jeg ha skulle jeg komme meg til i Mysen på kino, på søndag.

En dag hjemme hos Hans og Nora på Sletner, da jeg kom på besøk rett etter middag og Nora stod og vaska opp, tok jeg helt automatisk håndkleet og begynte å tørke.

Skal si det vakte oppsikt – og stor bravur.

Ingen trær vokser inn i himmelen, selv om granbuskene i storskauen nedafor Busgård-jordet på Sletner hadde prøvd i hundre år. Hedersplassen i Noras hjerte beholdt jeg derfor ikke lenger enn til den dagen det stod en ny, liten prins på kjøkkenet på Sletner.

Knut het han. En liten, beskjeden gutt som kom flyttende med familien sin, fra Nygård vokterbolig på Bergensbanen, til Slitu stasjon.

Digresjon

Bare ved tanken på Nygård vokterbolig ser jeg for meg Jan Guillous Lauritz Lauritzen i Brobyggerne, på tunge hickoryski i full snøstorm over Ustevann. Da på vei mot akkurat den boligen for å gjennomføre sitt pliktoppdrag for stiftelsen Den gode hensikt i Bergen. Bygginga av Bergensbanen.

Faren, Halvard, hadde fått ansettelse som assisterende banemester på Mysen, og de skulle bo i andre etasje i stasjonsbygningen på Slitu stasjon.

Alt tegna til å kunne bli en fin tid for lille Knut, på stasjonen, men skjebnen ville det annerledes. Mor ble syk og døde bare to år etter at de var kommet til Slitu.

Tiden leger alle sår, heter det, bare det at noen sår er dypere enn andre og må gro innenfra og ut. Den tiden er ofte lengere enn vanlig tid.

Tiden:

Den starter i kosmos av uendelige ender.

Ikke begynner den og heller ikke har den noen slutt.

Vi mennesker gjør ofte med tiden som med venner.

Til selvfølgelighet. Da renner både tid og vennskap ut.

Vi i nåtid sier, alt var så mye bedre før.

De før oss som kryssetmot vindøyet, ville nok ikke forstått.

At vi som slører i vind, aktenfor tvers i god bør.

Kan mene og tenke at alt, var så mye bedre før.

Vektløs og kan ikke måles, sekund og minutt hva er det?

Ikke hvor langt, hvor dårlig, hvor best.

Ikke hvor høyt, hvor lavt, hvor lite, hvor mest.

Det du sanser og føler men ikke kan se.

Det er tiden det

Og vi´ som kan og vet om alt og alltid gir en dom.

Vi´ har bestemt at tiden, kommer og den går.

Men hvor i fra og til hvor hen, det vet vi ingen ting om.

Allikevel så sier vi at tiden, den er vår.

Et liv en liten stund så kort er hva vi råder over her på jord.

Vår tid i salighet er evig lang ut i uendelighetens spor.

En tid i smerte sorg og savn, vil alltid føles lang.

Mens lykkerusens tid går fort, i gjennom livets gang.

Ja, tiden er forunderlig, liksom aldri som du vil.

Når du ønsker den skal være lang, så strekker n´ ikke til.

Når du plages i ditt hjerte og din hverdag er en pine.

Da kjennes tidens små sekunder evig lange som en time.

En time er ikke lenge sier du som har gjort leksen.

For meg som sitter bakerst, er timen rene pesten.

Jeg sitter der og gruer meg og prøver å se glad ut.

Hjertet hamrer og det knyter seg, når læreren og sier: Les du!

Tider kommer, dager går, snart biter vinterkulda deg i kinnet.

Du tenker, jeg holder saktens ut, snart er det vår, og da skal jeg ikke sitte inne.

Jeg skal nyte all min tid i år, kom mai du skjønne milde.

Våren kom, året gikk og heller ikke denne gangen fikk du tiden til det.

Rekker, rekker ikke, har ikke tid, må skynde meg.

Må skynde meg å rekke frem i tide.

Som bekk ifra Sareptas krukke sildrer livet bort med tiden.

Den kan ikke spares, du kan bare leve i den.

Carpe Diem er en metafor som skal gi oss sinnets ro.

Ro til å nyte hvert sekund i tidens stund.

«Gripe» dagen kan vi nok, men fortsatt bruser tidens foss.

Ut i solnedgangens duse, røde, intet.

11.06.2010. OKS

Dombjeller og skole

Vi måka i stallen og fora´. Til gjengjeld fikk vi låne hestene til å både ri og kjøre med.

Stor stas kan jeg huske en gang i jula 1963. Snøen hadde lava ned i dagevis og dekka både gjorder og veier. Det var romjul og julebukktid, og vi fikk låne spisslaen og merra Blesa å kjøre julebukk.

Utkledde med det vi fant i skuffer og skap, kledde vi oss ut som best vi kunne, og med Dombjeller og stearinlykter dro vi bygdelags og tagg småkaker og godterier.

Lommene blei fullere og fullere helt vi ringte på dørklokka til en av legene i bygda.

Leger reiste den gang rundt på hjemmebesøk og ble godt kjent med både voksne og barn i grendene. Akkurat den legen som vi ringte på hos nå var det ikke så lenge siden jeg hadde hilst på og det første han sa når han fikk se meg var:

-Å nei du deg kjenner jeg igjen for den underkjolen har jeg sett før sa han, og pekte på blondekanten som hang ned under den fillete striesekken.

Jeg titta opp på doktoren gjennom julebukk-maska mi og skjønte ingen ting, og det gjorde ikke faren min heller når jeg kom hjem og fortalte hva doktoren hadde sagt. Men mora mi derimot slo henda sammen og lo så ho gråt. Ja, det gjorde han nok, for den henger jo ute på tørkesnora og vifter i vinden hver gang jeg har vaska den, hiksta ho. Far min lo ikke like godt.

Vi gjorde gagn og ugagn og dagen blei aldri lang når vi holdt på rundt på Slitu og Sletner.

I våronna var det ekstra travelt. Alle gjorder skulle gjøres klare, sæden skulle i jorda, og det var her jeg etter hvert kom inn i bildet.

Såmaskinen, en eldre utgave av en Dan Maskin med enogtredve sålabber og nesten fire meter brei ble benyttet. Denne hadde et ståbrett bak hvor labbeløfteren/ne kunne betjene hendelen for heising av alle labbene samtidig. Dette var det behov for ved alle vendeteiger når det skulle snus, og ved rygging. I tillegg så hadde labbeløfteren her også tilgang til å løfte enkeltlabber når kveka subba som verst og løfta sålabben opp av jorda slik at kornet ikke kom ned i jorda.

Klipp fra boka «Den siste førstereis»

Detta var i den tid da kveka hadde makta som verste ugras på jordene, og den lå som et fandens brudeslør over Bu og Smiejordet. Noen ganger var det så jævlig at vi spente hesten foran rakariva og raka i svære hauger som vi brant så røyken trua med å kvele både folk og fe, i mils omkrets.

Rakariva var en hesteredskap på to hjul med massevis av lange krumma tenner som før ble brukt til å rake sammen høy med. Denne stod nå bare bortslengt bortmed kjelleren´ og var nå for tiden ikke i bruk til annet enn å raka kveke med.

Labbeløfteren hadde også en annen viktig oppgave, og det var å heise alle labbene opp med en spak som var anordnet midt bak på såmaskinen, på signal fra Erling som kjørte traktoren. Signalet ble gitt ved at han løftet armen hver gang såmaskinen nådde vendeteigen, som var stedet på jordet der vi snudde for så å slippe alle labbene ned igjen og fortsette å så den motsatte vei. Denne måten å så´ på blei benytta der det ikke egna seg å kjøre rundt hele jordet. Klipp slutt

Gårdsarbeid var vel og bra det, men lønna var skral og det som her er beskrevet skjedde i min ungdoms fagreste vår, med skole og fokus på mye annet enn kveke og poteter.

Blåmyra ble min neste prøvelse, men da ikke helt på alvor det heller.

Det ble SSS Sørlandets Seilende Skoleskip og fordundre meg så hadde far min søkt meg inn på Kalnes Jordbruksskole, og slik ble det.

Tre heile år til ende. Først ett år på Lærlingekurs i Traktor og vedlikeholdsarbeid og så to år på Agronomen, og i praksisperiodene i disse to årene hospiterte som gårdsgutt hos Erling Grini.

Dagbok for gårdene Slitu og Sletner

Våren – Sommeren – Høsten1970 / 1971

Mandag 4.4.1970

Har i dag begynt i fast praksis på Slitu og Sletner.

Det var 5 °C klokka 12 på formiddagen, overskyet og lett bris.

Dagens arbeid besto i å kjøre planker fra saga, bortved stasjonen, og til Sletner. Plankene skulle brukes til å legge nytt låvegulv.

Da plankene var stablet, var det å hente baconveden. Det blei cirka fem favner.

Nå som jeg har begynt fast hos Erling, har jeg også fått eget rom, eller hel leilighet er vel riktigere å si, I andre etasje i sidebygningen på Slitu, hvor jeg nå sitter og skriver i denna forbarkade dagboka som vi må føre hver dag under praksisoppholdet.

Jeg avslutta dagen med en fin ridetur på Rauen – eller Chasmir, som vallaken het – og stelte deretter i stallen for Tico og Taumi før jeg tok kvelden.

Slitu gård

Slitu er en gård med et samlet areal på 1133 dekar. Gården drives med ensidig korndrift, samt oppdrett av traverhester og produksjon av høy til disse.

Det dyrkede arealet er på 465 dekar, hvor det hovedsakelig dyrkes bygg, havre og noe hvete. Til gården hører også skog, med et samlet areal på 483 dekar. Utmark som havn og annet utgjør til sammen 66 dekar.

I tillegg til de her nevnte arealene hører det også med et grustak på 34 dekar, beliggende på Mona.

Beliggenhet i terreng

Gården ligger sør for Slitu stasjon, mellom Askim og Mysen. Jordene er forholdsvis flate og ligger gunstig til, om en ser bort fra jernbaneovergang og bru til enkelte av de mindre jordene.

Jorda består hovedsakelig av leire, men også en del raudmjøl. Noe kveke finnes, men det er fint lite.

Gårdens hus er i god stand og ligger pent til, med en stor gårdsplass og hage på til sammen 7,7 dekar.

Gårdene Slitu og Sletner blir dels drevet sammen, og maskinene brukes om hverandre på begge gårdene. Flere av disse eies også i fellesskap.

Sletner gård

Sletner gård har et samlet areal på 1800 dekar, hvorav omtrent 500 dekar er dyrket jord. Av totalarealet er 114 dekar havn, og gårdsplassen med hage utgjør 7,5 dekar. Skogsarealet er på cirka 1200 dekar.

Beliggenhet – terreng – o.a.

Gården ligger øst for Slitu stasjon. Det dyrkede arealet er stort sett flatt, med havner og bakker ned mot delebekken til Slitu gård på vestsiden, og mot granskog, ravinedaler og furuskog i øst.

Jordstrukturen er leire og leirmold, og enkelte jorder er fulle av kveke.

Husene på gården er i bra stand. Uthusene er bygget i 1880, stabburet i 1888, vognskjulet i 1920 og hovedbygningen i 1843, restaurert i 1930. Sidebygningen er oppført i 1907.

Maskinparken på gårdene

Til gårdene hører følgende redskaper og maskiner:

– 5 traktorer, hvorav 3 Volvo T-31 parafintraktorer– 1 Nuffield 460 med lesseapparat– 1 Fordson «Stega Major»– 1 stk. Fordson USA, modell 1925, med jernhjul (i kjørbar stand)– 2 Claas selvgående treskere, 8,5 og 10 fot– 1 stk. Terminus slepetresker, 6 fot– 1 stk. såmaskin Dan, 31 labber, såbredde 3,77 m– 1 stk. Comic, 19 labber– 1 stk. kunstgjødselspreder Champion, 12 skåler, 4,5 m– 1 stk. kunstgjødselspreder Kverneland, 7 skåler– 2 stk. rørploger Kverneland, treskjærs 14"– 1 stk. rørplog Kverneland, toskjærs 14"– 1 stk. hjulplog Kverneland, toskjærs 14"– 2 stk. smulderharver, 28 tenner– 2 stk. valseharver, 4 m, trefelt– 2 stk. slådder, 4,5 m– 1 stk. kultisvans, 4,5 m– 1 stk. kvekeharv «Lilla Harry»– 1 stk. skålharv, 24 skåler– 1 stk. piggharv, 4 deler, ca. 4,5 m totalbredde– 1 stk. ringtrommel, 4 m– 1 stk. Bjørnerud åkersprøyte, 6 m– 1 stk. Sandvik tømmervinsj– 1 stk. JoBu motorsag– 1 komplett sagbruk (etablert ved jernbanelinja på Sletner)– 1 stk. Volvo rundsnute lastebil LV 122 E, 1953– 1 stk. Volvo Brage lastebil L360, modell 1960– 1 stk. Chevrolet lastebil (ikke i drift)– Diverse plenklippere– El- og autogensveiseapparat– Diverse elektrisk håndverktøy

Tirsdag 5.5.1970

Temperaturen i dag kl. 12.00 var 8 °C. Været var overskyet med enkelte solgløtt.

Har tatt ut maskiner og begynt å smøre og forberede dem til våronna.Har ellers montert sammen en 45-tenners kultivator.

Avslutta dagen med en ridetur på Rauen, en traver-vallak etter merra Taumi, som Erling har på stallen.Avslutta også med en liten mosjonstur på Tico – en av de gamle kaldblodshestene (12 år) som tidligere ble brukt i arbeid, men som nå stort sett bare er der fordi de en gang var.

Onsdag 6.5.1970

Det har i dag vært varmt og pent vær, og temperaturen kl. 12.00 var 15 °C.

Vi har kjørt korn i sekker fra Slitu og Sletner til Mysen kornsilo. Vi kjørte tre lass à 36 sekker med den gamle rundsnute-Volvoen, og fikk med oss to lass såkorn tilbake.

Etter dette fora jeg hestene, som i alt er ni stykker:

Svarten – Tico – Blesa – Soria – Mira – Taumi – Chasmin – ??????? – og føllet.

Deretter tok jeg meg en ridetur på Rauen, som vi også kalte Chasmin, og så var dagen slutt.

Torsdag 7.5.1970 (Kristi himmelfartsdag)

Samma vær i dag som i går, med temperatur kl. 12.00 på 15 °C.

Montert inn siderute i den gamle LV 122-lastebilen – den vi kjørte korn med i går. Erling hadde vært hos skraphandler Ivansson i Sverige og fått tak i ei «ny».

Deretter ble det en ridetur før jeg på ettermiddagen fyra opp min 1951-modell Citroën Berline 11 Normal og tok en tur hjem til foreldrene mine i Askim.

Rusla litt rundt i skauen og sanka blomster til det hersens herbariet. Det blei ikke mer enn en hestehov og en hvitveis i dag, så nå er det bare 98 planter igjen å plukke og presse.

Resten av dagen slappa jeg av med en god pjolter – eller fem – på verandaen, hjemme i Askim, sammen med far min.

Dette herbariegreiene var noe kjedelige saker å holde på med. Men heldigvis hadde jeg på denne tida følge med ei dame fra Skiptvedt, og ho var glad i blomster. Ho plukka og pressa mer enn gjerne, og så pent som ho skreiv, da gitt.

Jeg nevnte ikke ett ord for lærer Thoresen, som hadde oppgaven med å godkjenne arbeidet, om at det i realiteten var henne som hadde laga hele herbariet.

Karakteren ble M+, og oppgaven ble vurdert som vel gjennomført – med utførlige beskrivelser.

Fredag 8.5.1970

Godt vær i dag, med noe vind og 12 °C kl. 12.00.

Begynte i dag for fullt med våronna, og det ble slådding for full maskin. Arbeidet gikk radig unna med den todelte slådda på 4,5 meter, så i løpet av dagen kjørte jeg over det meste av de store og lettkjørte jordene på Slitu.

Lørdag 9.5.1970

Temperaturen kl. 12.00 var 16 °C. Pent vær, med noe vind.

Fortsatte fra morgenen av med slådding på Sletner. Her rakk vi ikke fullt så mye som i går, da vi slodda 350 mål på Slitu.

Grunnen til at det ikke ble like mye i dag, var at jeg nå kjørte aleine – og dessuten på små og kronglete jorder.

Erling og Hans jobba med å demontere lesseapparatet på Nuffielden, og dette brukte de over halve dagen på.

Jeg avslutta slåddinga ved åttetida på kvelden, for da var det andre ting som stod på programmet: Ut og glide Citroënen – og se på livet.

Citroënen var nyvaska både utvendig og innvendig, håret Cheseline-kjemma og skoa nypussa. Nå var det bare å komme seg innom Pepperen i sveiserstua på Hjelmark gård og få med seg ei ølflaske «lang murer» med patentkork og dårlig HB.

Søndag 10.5.1970

Det var onnetid, og jobb sju dager i uka nå, så det fikk ikke hjelpe at skallen verka og kroppen skalv. Nei, her måtte det jobbes.

Været var pent, og temperaturen 18 °C kl. 12.00.

Jeg kom ikke i gang før ved ti-tida. Da var det bare å hive sgg i å begynne og lesse 50-kilos sekker med kunstgjødsel, fullgjødsel C, opp på lastebilen.

Sekkene stod lagra i fjøset, hvor vi hadde vi trilla dem inn høsten i forveien og satt dem på voksa papir som vi hadde henta i svære ruller på ei fylling i Svinndal. Dette var ruller med feil som kom fra Peterson papirfabrikk i Moss, beregnet for produksjon av melkekartonger.

Denne pappen var fin å ha under både kunstgjødsel- og kornsekker som ble lagret på betonggulvet i fjøset. Det forhindret at fukt slo opp i sekkene.

Lastebilen var høy, og vi måtte rigge oss til med trille-lem. Dette var ikke noe frøkenarbeid. Men "frøkna" var allikevel med.

Husholderske Arnhild Skonnord ble brukt til alt – nesten. Ho var ei fantastisk kokke og ei drivande dame med godt humør. Arnhild heiv seg i enten det var ute- eller innearbeid, og jeg har ikke telling på hvor mange middager og eftasverd ho har servert oss ute på jordet.

Onna var travel, og det gikk for mye tid med til å dra hjem til gården og spise. Det var da ho Arnhild kom. Kurver og kjørel hadde ho på sykkelen, og rød- og hvitruta duk, må vite. Det ble dandert på stubber og tuster i jordekanten, og det var rett så trivelig.

Ja, endog til hente det at tidligere agronom på Sletner, Hans Raasok – som nå i sin pensjonisttilværelse hadde bosatt seg med kona Randi i sidebygningen på Sletner, kom med en klunk.

– Se her, karer, sa Hans med myndig stemme. Dere må ha litt å styrke dere på.

Det ble med en lille. Og jeg ser han fremdeles for meg: Hans med brettet – ja, for det hadde han.

Det ble servert fra brett, med hvit serviett under glassene, langt ute på jordet eller i skogkanten mot jordet der vi måtte befinne oss. Treska vi, så hadde han hvit serviett over glassene også, for støv i klonken måtte vi ikke få.

Det var jo nettopp derfor vi fikk den – for å rense strupen for støv og bakterier, som han sa.

Hans Raasok hadde de seinere åra, fram til han ble pensjonist, jobba i vakta på Hansa Bryggerier i Bergen, så han visste hva han snakka om.

Vi lasta opp så mye som bilen tålte. To fingre mellom lasteplanet og bakhjulet var indikasjonen på fullt lass.

Deretter kjørte Hans bilen bort på Steinbråtan, der Erling skulle begynne å så´ ut kunstgjødsel på Storjordet. Jeg fortsatte å slodde på Ahlmark-løkka, det nordre jordet på Sletner.

Etter eftasverd begynte Hans og jeg å harve på Storjordet, der Erling hadde gjødsla.

Mandag 11.5.1970

Været er nå blitt rent sommerlig, med solskinn og 20 °C kl. 12.00.

Starta dagen med å lesse opp et lass sekker med bygg – såkorn – som skulle til rensing ,på Brattfoss Mølle, før det kunne brukes.

Slådda i dag ferdig resten på Sletner: Smiejordet og Nyjordet.

Smørte deretter opp traktoren og klargjorde såmaskinen ved å skifte ut en del defekte sålabber, smøre og sjekke at alle rør var åpne, samt at tannhjula stod i riktig stilling for såing av havre på Slitu.

Hans og jeg fortsatte med å harve på Slitu. Da vi hadde harva ferdig ca. 75 mål, begynte Erling å så. Da var Leif Bråtnes «Loffen» med bak på såmaskinen for å løfte labber.

Tirsdag 12.5.1970

Været i dag har vært pent, med noe vind og temperatur kl. 12.00 på 20 °C.

Fortsatte i dag med harving på Slitu, og holdt på med dette fram til dugurdsleitet ved ett-tida.

Deretter klatra jeg opp på Stega Majoren, som nå hadde ringtrommelen kobla til, og tromla ca. 70 mål som Erling – og nå Hans Raasok bak på såmaskinen – hadde sådd ferdig.

Denne Hans er en sprek 70-åring som bor i sidebygningen på Sletner sammen med sin også pensjonerte jordmor, Randi.

Videre i dag har vi kjørt ut to lass à 60 sekker med Fullgjødsel C. Disse ble stablet rundt på de forskjellige jordene på Sletner der de skal brukes.

Leietaker i sidebygningen på Slitu, hvor jeg har rom i andre etasje – Artur Gustavsen – skal spre disse i morra.

Klipp fra boka 

Den siste førstereis:

Erling var stor og sterk, men ingen lessa sekker som Artur Gustavsen.

Gustavsen hadde de groveste hendene og det luneste smilet jeg kan huske på noen gubbe.

Han jobba skift på Gummien i Askim og bodde i sidebygningen på Slitu gård med hele familien – bortsett fra de eldste sønnene, Reidar og Jan, som hadde dratt til sjøs.

Artur var alltid blid og hadde ei saftig replikk på lur, så det var bestandig lystig rundt Artur Gustavsen.

Klipp slutt.

Onsdag 13.5.1970

Litt overskyet med noe vind i dag, men god vårtemperatur – ca. 18 °C kl. 12.00.

Etter en blings med morramat ved halv sekstida starta jeg opp med å tromle på Tenorjordet. Dette holdt jeg på med fram til frokost – eller åbit, som ho Arnhild sa.

Tenorjordet lå inntil kirkeruinene med samme navn, opprinnelig kalt Thenol eller noe slikt. Kirkeruiner fra 1200-tallet. https://no.wikipedia.org/wiki/Tenor_kirkeruin

En madonnafigur og nøkkelen til kapellet/kirka hadde Erling stående på peishylla inne i spisestua på Slitu gård.

Det var alltid litt spennende å drive jordbearbeiding her. Jeg kikka alltid litt ekstra etter i plogfåra og harvdraget, i håp om at det skulle dukke opp noe verdifullt av jorda.

Ho Arnhild var, som tidligere nevnt, ei dugandes kokke, men lever´ fikk jeg ikke trua ned, om det var aldri så mye fløtesaus.

Dette skjønte Arnhild, da jeg svarte: Takk, jeg har ikke lyst på. Det hadde jeg lært hjemme at det het. Men Arnhild var fra Snertingdal, og der sa døm: Jeg vil helst sleppe, og det kom ho meg alltid i forkjøpet med.

– Du vil vel helst sleppe, du, sa ho – og sendte bollen videre uten flere kommentarer.

Jeg spiste saus og poteter og tok heller to porsjoner semulepudding med rød saus. Dessert var det alltid.

Dernest kjørte jeg over til Sletner og kobla på ei 28-tenners smulderharv. Jeg brukte da en av Volvo parafintraktorene, 1951-modell.

Harva var nok i største laget, for jeg kjørte ikke lenge før det røyk som fra en dampmaskin. Traktoren kokte og jeg måtte gi meg.

Hans – bror til Erling – holdt på å harve på jordet ved siden av og så hva som skjedde. Da fikk jeg en liten skjennepreken for at jeg kjørte for hardt.

Vi fortsatte begge to å harve fram til middag ved totida.

Da maten var spist og Hans hadde hvilt litt, gikk vi i gang med å skifte tannspissene i de to første rekkene på smulderharva som Hans brukte.

Så klemte vi på med harving videre til kl. 20, og deretter tromla jeg til kl. 22.

Torsdag 14.5.1970

Overskyet med lokale regnbyger i dag. Temperaturen kl. 12.00 var 20 °C.

Starta arbeidsdagen kl. 07.00 med å laste opp og kjøre ut 152 sekker med kunstgjødsel. Deretter fortsatte jeg der jeg slapp i går, med tromlinga på Bujordet og videre på Tenorstykket fram til dugurd – eller middag – kl. 13.00.

Erling la seg som vanlig ned på divanen og snorka en halvtimes tid.

På ettermiddagen var jeg med et par timer på såmaskinen og løfta labber, før Hans Raasok – eller Aron, som han også ble kalt – kom og tok over. Aron klarte ikke så mange timer i strekk før han fikk vondt i knollen, som han sa, og måtte hvile. Det jeg syntes var rart, var at han alltid blei i så godt humør av den hvilinga.

Jeg fortsatte å tromle på Sletner og tok ikke kvelden før i ellevetida.

Antall timer jeg arbeider, fører jeg på egen timeliste som jeg leverer ved oppgjør en gang i uka.

Vi er nå ca. halvferdige med våronna, og det gjenstår rundt 450 mål.

Aron, tilnavnet tror det var Erling som satte på ham muligens fordi han tedde seg som en yppersteprest: myndig og bestemt.

Han hadde også vært agronom på storgården Huseby, sør i bygda, og der hadde han fått rykte på seg for å være en ordentlig jentefut.

– Huff da, sa ho bestemor Klara da jeg fortalte at jeg jobba sammen med Hans Raasok.

Bestemor og farfar Kristian hadde vært husfolk under Huseby, så Raasok kjente de vel til begge to.

Resten av dagen brukte vi på å montere om kunstgjødselsprederen, slik at hjulgangen kom på tvers av kassa. Da ble det mulig å transportere den langs veien og over jernbanebrua mot Døsen, der Steinbråtan, Storjordet og Almark-løkka lå.

Da vi endelig hadde fått den over, skrudde vi faenskapet sammen igjen og klargjorde til bruk neste dag.

Fredag 15.5.1970

Været i dag er grått og overskyet. Temperaturen kl. 12.00 var 18 °C.

Starta dagen med å smøre og sjekke redskap. Jeg måtte sveise på noen fester for sårørene på såmaskinen.

Da dette var gjort, begynte vi å så´ på Smiejordet på Sletner. Dette jordet var et av de verste med kveke, så her måtte både Aron og jeg trå til samtidig.

Da vi var ferdige der, fortsatte jeg med tromling på Busgård- og Haugerjordet – ca. 80 mål til sammen.

Mens jeg holdt på med dette, kom det plutselig en fin rev luskende. Den la seg ned på jordekanten og lå der og studerte meg og traktoren i nærmere en halv time, før den sikkert ble lei av traktorduren og rusla inn i skauen.

Etter eftasverd fortsatte jeg med tromling på Langjordet, fram til draget på den fremre trommelen røk. Da tok jeg kvelden, for klokka var blitt borti åtte.

Lørdag 16.5.1970

Gråvær i dag. Litt surt, med noen regnbyger innimellom. Temperaturen kl. 12.00 var 14 °C.

Det første som ble gjort, var at Erling og jeg reiste til smeden på Momarken og fikk sveiset draget på ringtrommelen. Deretter dro vi hjem og skrudde sammen de tre tromlene, og jeg fortsatte å tromle.

Senere på dagen måtte jeg hjelpe Aron med å løfte labber.

Avslutta dagen kl. 19.30, og da reiste jeg på fest i Bøndenes Hus i Hærland.

Refleksjon:

Bøndenes Hus og bygdefester

Bøndenes Hus i Hærland stifta jeg for første gang bekjentskap med i et slags nachspiel etter bryllupet til tanta mi.

Jeg kan vel ha vært ni–ti år gammel og gikk fremdeles i matrosdress i festlige lag. Jeg husker godt at jeg var brudesvenn i dette bryllupet og stod  på trappa utenfor Trømborg kirke og kasta ris på brudeparet, tante Karin og onkel Knut Torper. Men, det er ikke bare det jeg husker.

Selve bryllup-slaget stod ikke i Hemsedal eller noe slikt, men i huset Fortuna på Mysen. Huset til brudgommens familie. Min nye onkel Knut, var den mellomste av tre livsglade brødre, og den festen var ikke slutt da gjestene gikk. Nei, da ble det nachspiel  på Bøndenes hus i Hærland hvor en av brødrene var vaktmester.

Slik hadde det seg at jeg var kjent med Bøndenes Hus i Hærland lenge før min egen debut som festløve. Eller rettere sagt: reserve på benken. Ja, nettopp festløve – ikke danse, for det ble det lite av med meg.

Riktig nok hadde foreldrene mine kosta på oss, søster Lise og meg, Svaes danseskole i Festiviteten på Mysen, men den skolen skulka jeg og gikk i svømmehallen i underetasjen isteden. Der ble jeg god til å svømme – både over og under vann. 37,5 meter under vann var rekorden min.

Disse bygdefestene, der vi unge på den tida reiste rundt og brusa med fjæra, utvikla seg ofte til hanekamp med blodsutgytelse – men sjelden til lemlestelse og varig mén.

Fra Momarken i nord til Rakkestad i sør, og fra Ørje i øst til Knapstad i vest, stod slagene om de samme gevinstene da, som for tusen år siden. Damer, respekt og anseelse var premien. Sprukne lepper, såre knoker og blåveiser var innsatsen – og ikke rent sjelden en vraka bil, et førerkort og ei dame du aldri fikk.

Lykken står den vise bi, mens uflaksen slår til fra to sider med kvass egg mot den dumme – eller noe slikt må det vel bli.

I ei dagbok som i hovedsak forholder seg til Slitu sokn, kan jeg vanskelig la være å nevne at mange sønner og døtre av Slitu hadde uflaks.

Slitu – dette forjettede Zululandet, som det også ble kalt – kan minnes på mange vis. Én måte er gjennom sangen nedenfor – og på www.zulukongen.com.

Zululandet var ikke et sted på kartet, men et sted i oss. Det var Slitu sett innenfra – med glimt i øyet og alvor i bunnen. Denne sangen skrev jeg mange år senere, til Zuluforeningen. Den handler både om det som allerede fantes og hadde vært.

  Zululandet

(Sang til Zuluforeningen – tekst og egen melodi. Refreng i «Anna Lovinda»)

Landet er ganske kjent fra høvding før så stor.Shaka Zulu er død, men landet lever – og har nå sin konge, Thor.Zulu, stedet er Slitu.

Fra Fusk og til Mona i øst.

Sønner av Zulu har kommet, og sønner har gått bort.Gunnar og Tor, to Arner og Arnfinn – og Reidar, han har da fått nok.Zulu, stedet er Slitu.

Fra stasjonen til Kongerud nord.

Døtre har landet fostret, men aldri noen så storsom Vibeke, kronet til dronning den gang, hun nevnte vårt Zulu med ord.Zulu, dronning av Zulu.

OL-gull – det har vi og.

Et sted i vårt lille land lever en stor,  liten mann.Landet er Zulu, og Ansten er han – vår mann i det lille land.Ansten, borte på Måsan.

Det runger i studio i natt.

Finnbek og Fia vi hadde, og Asbjørn og Anna et sted.Der vi feira St. Hans på jordet døms – både voksne og unger var med.Anna Sandbekk var navnet.

Ei drivanes kjerring var du.

Så vokste det lille land, og en bauta måtte det ha.

Det fiksa Hans Trollerud – blokka blei til, en Kaba på Slitu - sletta

Zulu, Kabaen på Zulu.

Vi vandra som pilgrimmer rundt.

Et mekka må ha hotell, og Saga – ho lå jo der.

Med sagbenk på ruller og damer på rygg, det mangla jo ingenting her.

Zulu, Saga hotellet – der kløyva vi mang en «tre».

Vi hadde jo også kafé, hvor vår landsmoder vernet oss.

Aslaug var moder’n vår den gang som nå – fra kaféen din kasta vi loss.

Zulu, Zulu-kaféen.

Med flipper og jukeboks i kveld.

Vi hyller oss sjøl i dag og minnes det gamle hus.

Vårt elskovsrede som brant ned i grus, der de dansa, og sloss i rus.

Zulu, i huset på Zulu

 ble aldri kurtisen for lang.

Vi hyller vårt nye hus, vår nye festings-pøl.

Patinaen kommer når årene går – la oss seile på minnenes kjøl.

VI SEILER PÅ MINNENES KJØL.

Søndag 17.5.1970

Fint vær, og temperaturen kl. 12.00 var 19 °C.

Har i dag hatt fri og hvilt ut etter en heller tung lørdag.Tok meg en tur hjem til de «gamle» i Askim og fikk meg en bedre middag med kålruletter og mandelkjernepudding med rød saus til dessert.

Tung lørdag sier jeg fordi vi – kamerat John Martin, Howard og jeg – hadde valgt å legge feiringen til dagen før den store flaggdagen. Vi feira med Queen Ann på tiurleik til langt ut i de lyse maitimer. Smale i øya og trange i skrittet stavra oss ut fra spillmosan i fjella.

Navn på Spillmosen nevnes ikke – for sånne plasser er like hellige som moltemyrer.

Mandag 18.5.1970

Reiste til Slitu kl. 07.30 og satte i gang med tromling. Deretter ble det noen timer med den inn-kjedelige labbeløftinga.

Vi hadde nå igjen bare jordene Øvre og Nedre Dalbu og Vegarudvollen på Slitu.

Begge disse jordene hadde en vanskelig adkomst.

For å komme til Vegarudvollen måtte en åpne grinder og kjøre over jernbanen. Her kom vi ikke over med den store såmaskinen, for den kunne en ikke snu akslingen på.

Dette problemet hadde Erling løst ved å alliere se med Hans Brødremoen, som hadde en smalere maskin. Han var en trivelig og snakkesalig gubbe, så tida blei ikke altfor lang bak på såmaskinen sammen med Hans Brøderemoen, som sjøl var med.  Aron hadde vondt i knollen og ble hjemme for å «pjalle» legemet, tenkte jeg.

Vi sådde ca. 120 mål fram til klokka 23. Da begynte det å slå seg, og jorda blei rå og klinte seg på så´ labbene.

Onna var nå så godt som ferdig på Slitu, og vi skulle fortsette med de gjenstående 100 målene på Sletner i morgen.

Været i dag har vært overskyet, med 17 °C kl. 12.00.

Tirsdag 19.5.1970

I dag har det vært overskyet og surt, med en temperatur på ikke mer enn 12 °C kl. 12.00.

Vi har i dag blitt mye hefta, fordi det som er igjen å så´, bare er noen små jorder som ligger kronglete til. For å komme til disse småjordene måtte kunstgjødselsprederen – som tidligere nevnt er for brei – monteres om, slik at den kunne dras på langs.

Denne om-monteringen måtte vi gjøre tre ganger i løpet av dagen, og det tar tid.

Utpå ettermiddagen begynte Hans og jeg å harve på Nedre Dalbu-jordet, som er ca. 30 mål. Deretter harva vi Storingsvollen. Da det var gjort, måtte jeg være med på såmaskinen.

Vi hadde håpet å bli ferdige i dag, men på grunn av dagens plunder og heft ble det 30 mål igjen å så´. Disse har vi planlagt å ta i morgen tidlig.

Deretter tromlet jeg ferdig de 200 målene som gjensto.

Denne onna har stort sett gått greit unna.  Når det gjelder såkorn og kunstgjødsel, er det så godt som tomt. Antall kilo av de forskjellige sortene kommer jeg tilbake til.

For å orientere seg i forhold til de forskjellige jordene jeg har beskrevet, med navn, er det greit å bruke jordprøvekartet som jeg lager og leverer til høsten.

Onsdag 20/05

Nå øyner vi slutten på denne våronna, og det gjenstår bare 50 mål å tromle som jeg fort kjører over i morgen.

Under tromlinga i dag ble jeg litt hefta av at jeg måtte flytte et Vibe rede med seks egg som mor Vibe hadde klart å rigge seg til med utpå jordet.

De skreik og stupte fælt både herr og fru Vibe mens jeg holdt på, men de var nok glade til etterpå. De burde de i hvert fall være.

Da jeg var ferdig med tromlinga måtte jeg om-montere trommelen for transport.

I kveld har vi ommøblert litt i stallen pga. at Mira, den ene merra, ventes å følle i løpet av 24 timer.

Temperaturen var i dag bare 12´C kl.- 12.00 overskyet og frisk bris.

Mira var ei lunefull besk merr, men ho gav fine avkom som han Erling ala opp og solgte.

Erling hadde bare en kamerat som jeg kan huske.  Anton Østreng og han var også veldig hesteinteressert og alltid tilstede når bedekking skulle finne sted.

Ungkarer var de begge, både Erling og Anton og det showet det var hver gang ei merr skulle bedekkes lot til å pirre deres fantasier litt utover bare det å lage nye føll.

Hvorfor jeg tenker det, er deres kommentarer som jeg overhørte fra lysthuset.

Med pjolter på bordet gikk praten løst og jeg så at de skulte bort i ripskjerra på husholdersken som sto bøyd å plukka bær. Kommentarene holder jeg for meg sjøl da de passer best på travbanen.

Torsdag 21/5

Grått vær med enkelte regnbyger og 14´C kl.12.00.

Var igjen noen smålapper og tromle og jeg spente Stega-majoren føre og rulla over siste rest.

På ettermiddagen ble jeg satt til å rake og plukke stein på plassen foran bua på Slitu. Her skulle det anlegges plen. Da blir det ett halvt mål til å klippe i tillegg til ett mål fra før.

Jeg kasta på litt kunst og pussa litt over med harva før han Erling kom med frøvifta og sveiva over.

Tromlinga var unnagjort på noen minutter og deretter koble jeg tromlene på rekke og dro dem bort på kjelleren på Sletner.

Etter utskei, som vi sa til sjøs, som jeg også hadde prøvd litt, dro jeg hjem til Askim for å kjøre mor mi til Oslo.

Til Oslo dro vi med moderens 1961 Ford Anglia, fordi min gamle Mormor «Fruen» bodde der. Tilnavnet hadde jeg gitt henne fordi, hun var litt drittfin.

Hun var av kjøpmannsslekten Aagaard i Hammerfest og hadde aner med både teft og forretningssans. Kanskje ikke så rart at hun gikk i minkpels og stor hatt. Dama hadde en skarp tunge som piska skikkelig i min barndom, men som jeg nå bare hadde moro av.

- Nei, nei min datter har bil svarte Fruen ekspeditrisa på Glassmagasinet da hun lurte på om hun skulle hjelpe til med varene ut på trikken.

Fredag 22.5.1970

Skikkelig drittvær i dag. Grått og regn, med 10 °C kl. 12.00.Det er for øvrig ikke bare været som er dritt i dag – jobben også.

Sæla opp Tico på morran og spente ham føre møkkakjærra for å kjøre hestemøkk på kjøkkenhagen på Slitu og stasjonsjordet på Sletner. På sistnevnte jorde skulle det settes poteter.

Det var en stri jobb å håndlesse, fjorten lass tung hestemøkk med møkkagreip. Når du hadde kommet deg litt inn i haugen var møkka varm og "brent" som det het. Detta pga. anaerobe bakterier som brøyt ned møkka sil ho blei helt grå. Møkkakjerra hadde tippanordning, så jeg tippa i hauger rundt på jordet.

Etterpå tok jeg traktoren og harva ned møkka på kryss og tvers og gjorde klart til setting.

Da jeg kom bort på gården, hadde det kommet noen med en hingst som skulle bedekke. ei av merrene, Taumi. Mira føllet i går natt kl. 02.30, og det ble som ønsket et hoppe-føll. Nå er det altså ti hester på gården, og om ikke altfor lenge er det vel elleve eller tolv.

Jeg avslutta dagen med å spyle av møkkakjerra og vaske lastebilen.

Hvordan har du det egentlig, Erling?

Det spørsmålet funderte jeg på hver gang han hadde hatt et av sine raseriutbrudd.

Ikke var han tålmodig, og heller ikke spesielt fingernem. Når disse to ikke-egenskapene fra tid til annen møtte hverandre, da ble det månelyst.

De gangene det hente pleide jeg å bryte inn å minne han på sin favorittregle:

Når Bekken renner uti engen og pekken reiser seg opp på drengen. Når gjøken galer i treets topp og jenta ligge med dåsa –Da er det vår i Norge.

Den regla – eller stevet, som Erling elsket å fremføre endra lynnet fra lyn og torden til den reneste solskinnsdag, men før det skyllet Vreden over Svensker og dansker, såmaskin, harv og gjødselspreder. Alle redskapene som for øyeblikket ikke fungerte etter forventningene, og med opprinnelse i et av våre granneland.

Gårdsgutt som henta papirsekker i stedet for striesekker fikk også passet påskrevet. Forskjellen var bare den at han var tilsted og blei sjøl forbanna, og da spakna den store mannen fort.

Bra jeg ikke er svensk eller dansk, tenkte jeg. Det holder lenge å være gårdsgutt.

Skolelærer Ingolf Trømborg var god til å synge salmevers, og gadd vite om ikke han også hadde vært Erlings læremester i samme kunst – bare det at Erling brukte helt andre tekster.

Melodien han Erling fremførte sine´ «salmevers» med kunne en nok kjenne igjen når han sang ut sin vrede. Men, at det var en annen enn Vår Herre han påkalte, kunne du høre på mils avstand.

Så var det over for denne gangen, for langsint var han ikke.

Forskjell i kropp og sjel.

Helt aleine på en storgård som Slitu, uten at noen egentlig bryr seg om hva du tenker – bare hva du har. Ja, bare det kan nok skape innvendige konflikter i et menneskesinn.

Å føle at folk ikke bryr seg om deg gjør noe med hvordan du sjøl også tenker om andre.

Slike holdninger bare sniker seg på, helt ubevisst, men hvorfor ble det slik?

Alt har et arnested, tenkte jeg.

Mor Lovise virket for meg som et omsorgsfullt og snilt menneske, mens far Ernst visste jeg ingenting om – han var død da jeg kom til Slitu og Sletner. Men, én ting både visste og så jeg. Det var noe mellom storebror Hans og Erling som skurra.

Jeg likte det aldri.

Når jeg var aleine med Hans, falt det alltid noen ukvemsord om Erling. Aldri andre veien – bortsett fra litt mumling innimellom: Faen heller, han skal bestemme alt.

Erling hadde arva Slitu gård etter slektning og nabo Gunerius Lund, som hadde skrevet på en lapp, som Erling sa, at han skulle ha gården.

Eldste bror Hans, ble etter mor Lovises bortgang, sittende i uskiftet bo på Sletner fram til han døde. Det kan vel ha gjort noe med hvordan de så på og tenkte om hverandre.

Foruten husholderska Arnhild var det nok ikke mange som så bak den ytre fasaden.

Ikke det at Erling ikke kunne te seg. Han hadde både middelskole og landbruksskole, med handelsskole på toppen, og manerene hadde han med hjemmefra.

Men det var usikkerheten og sinnet som plaget ham´, og til tider andre også.

Erling nevnte ofte Mina, søstera som døde i ung alder. Han savna henne, og det ga han klart uttrykk for.

For øvrig var det mer selvmedlidenhet enn empati som omga ham når han kveda sine «viser». Han banna og forbanna uhemmet alt og alle når ting butta, og plystre og tralle når alt gikk hans vei.

Vel, tenker jeg – det er nok flere av oss som har den egenskapen, men vi gir den kanskje ikke like fritt spillerom

Kanskje ikke så rart at Erling er som han er. Han gikk jo der, som en leilending på egen gård, under storebror Hans..

Han tok aldri en selvstendig avgjørelse – verken på egen gård eller på farsgården.

Jeg får høre med Hans. Det var en setning jeg hørte ofte.

Lørdag 23.5.1970

Pent vær og 17 °C kl. 12.00.

Starta dagen med mer stubbebryting på plassen foran bua på Slitu. Brukte et sånn anordning med tre bein «Stubbebryter» og håndvinsj. Det var, som tidligere nevnt, her vi holdt på å anlegges plen, og nå skulle ytterligere noen kvadratmeter bearbeides.

Erling hadde på forhånd pløyd en seks sju fårer, men det stod igjen tre svære stubber som jeg bala med å få opp. Etter stubbebrytinga plukka jeg mer stein og trilla bort med trillebåra.

Deretter dro jeg over et par harvdrag før Erling kom med så´vifta og sådde i frø, mens jeg til slutt kasta på litt kunstgjødsel og fura over med ei jernrive.

På ettermiddagen fortsatte med å sette inn redskap som nå ikke skulle brukes før neste vår: såmaskiner, slådder, konkestokk og harver. Alt ble vaska og smørt

Bare rakariva stod igjen ute bortved Bujordet på Sletner.

Erling, som er svingdommer på Momarken travbane, dro dit, og jeg dro på fest.

Fester

Fester kunne være så mangt. Det var hjemme-alene-fester, campingfester, dansefester, båtfester – og alle andre fester.

Denne lørdagen var det feriehjemmet til Gummien´, Askim gummivarefabrikk, på Hemnes som skulle be-festes og det kunne bli moro, og det kunne bli det motsatte.

Kamerat Hans Morten og jeg hadde stasa oss opp slik det passa seg for en utflukt i litt en løssluppen atmosfære – som det ofte var på Hemnes.

Feriehjemmet var inndelt i et stort servicehus med omkringliggende hytter. I servicehuset var det spisesal, kjøkken og toaletter. I hyttene var det senger og bord.

Tida går fort i godt selskap, og ut i de små timer var det på tide å bryte opp. Vi takka for oss og tok oss pent og pyntelig hjemover – uten annet problem enn at vi i en skarp sving like før Skjønhaug kjørte av veien og røska bakstillinga på Citroënen halvveis av.

Hva gjør vi nå? tenkte jeg, der vi stod og kikka på den defekte kjørraten som slett ikke var kjørbar.

Jo – jeg haika tilbake til feriehjemmet og fikk låne Kapteinen til Jon Erik, en annen kamerat, som i hvert fall ikke hadde bruk for den før neste kveld.

Dagen derpå taua vi Citroënen forbi kirka i Trøgstad akkurat da folk kom ut etter gudstjenesten. Skal si de glodde – og det med rette.

Citroënen, som etter uhellet hadde fått seg en skikkelig knekk i bakakselen, gikk skeivt som ei harabikkje og skreik som en lusern-støver i full los.

Ikke rart kirkefolket stussa.

Søndag 24.5.1970

Delvis overskyet og 14 °C kl. 12.00.

Starta dagen med å reparere en skade som hadde oppstått på bilen i går natt.

En tredje kamerat hadde en defekt bil av nøyaktig samme type og årgang. Han hadde for øvrig kjøpt den av meg – jeg var stor på gammel Citroën den gang. Vi vippa den rundt på taket og skrudde av bakakselen. Citroënen var forhjulsdrevet, så det var en smal sak.

Da dette var gjort, kjørte jeg ned til Glomma i Askim og fiska.

Fikk ikke fisk, men plukka et par planter til herbariet: Maria nøkleblom og bekkeblom.

Vi ser for øvrig her at det ikke bare var dama som plukka blomster til herbariet. Jeg tror jeg kom opp i åtte–ti stykker sjøl også.

Mandag 25.5.1970

Starta dagen i strålende solskinn kl. 06.30 med en kaffekopp på trappa.

Planen var å kjøre opp potetrenner på Kjellerjordet, men den gang ei.

– Vi må tømme dassen på Slitugården, sa Erling da han kom ut og fortalte at frokosten var klar.

Slitugården er en fire-etasjers leiegård rett nord for Slitu stasjon. Den eide Erling, og derfor denne dass-tømminga.

Etter frokost sæla jeg på Tico igjen og tommekjørte bort til Sletner for å hente den nyvaska møkkakjerra. Så var det bare å ta fatt på en ny drittjobb.

Sakset fra egne memoarer

At møkkadømming er noe dritt, kan jeg gladelig skrive under på. Samtidig var det en nødvendighet – ja, faktisk et gode – før i tida. Det skapte både arbeidsplasser og godt jordsmonn.

Nå forurenser dritten. Den må tas vare på, konverteres og omplasseres før vi kan bruke den. Slik var det ikke før. Da vokste møkkahaugene seg store som gigantiske eremitt-tuer på utsida av stall og fjøs.

Du måtte lage deg plankeløype å trille på for å komme deg ut på enden av haugen med trillebåra. I ytterkant lå det ofte en krans av bunnlaus blautgjødsel som du måtte vokte deg vel for ikke å detta uti.

Dette var dyremøkk – gull verd – og derfor kalt bondens gull.

Men denne bonden hadde også folk i hus, og der dreit de folk folkemøkk.

På en svær utedass, med små og store høl for små og store romper.

Der lå Indre Smaalenene og Nationen i hauger – brukt både til å sitte på og lese i, og til slutt tørke seg med. Papiret var ikke videre egna til tørking før bearbeiding, men etter iherdig gnukking mellom knokene blei cellulosen sånn passe mjuk til å få med seg det groveste i første drag.

Illustrert og Hjemmet egna seg dårlig – altfor glatt papir.

– Vi får vel sæla på’n Tico og dra opp og tømme Slitudassen i dag, sa Erling.

To møkkagreip, oss sjøl sittende på ei planke tvers over møkkakjerra, og så bar det i vei.

Vel framme bakka vi vallaken inntil den fem meter lange luka som hang i fire hengsler ned foran hele «gullgruva».

Å du dæven, tenkte jeg. Her er det mye gull.

Det var høysommer og varmt i været, sola skein og summa i kløverenga, men det var ikke bare der det summa, for da Erling åpna lemmen velta det ut en gedigen sverm blågrønne, velfødde spyfluer. Vingeslaga summa i grov bass, og ga klart uttrykk for at løfteevnen var på grensen.

– Dæven, skreik han Erling og veiva med armene.

Jeg gjorde det samme, med tømmene i hendene, så Tico bakka rett inn i gullgruva så bordbetane spratt av karmene. Jeg smatta Tico litt fram og skred til verket og stakk møkkagreipet gjennom den konserverende skorpa. Da først kom stanken

Nå er jeg ikke redd for å daue lenger, tenkte jeg. For nå har jeg vært i hælvete.

Jeg spydde som bare en fyllesjuk gårdsgutt kan gjøre. Når du spyr etter ei tung natt, er det alltid gulrøtter i det du leverer – enten du har spist gulerøtter eller ei.

– Å ære med deg a, skratta Erling, som skuffa på og ensa ikke ei dritt.

– Fy faen, skreik jeg tilbake fra ti meter utafor luka.

– Dette er jo reine hælvete.

– Nei da, sa Erling. Bare vent litt – det går over.

Og jaggu gjorde det det. Stanken døde etter hvert, og vi skuffa møkk, kardonger, vekabind og aviser i skjønn forening, og kjørte det ut på Kjellerjordet der potetene skulle settes.

Kan ikke fri meg fra å tenke på dette den høsten vi tok opp potetene der.

Memo slutt

Da dassen endelig var tømt, og møkka tippa ut i hauger på jordet, harva bror Hans ned og klargjorde til setting av poteter.

Mens han holdt på, gikk Aron og jeg bort på kjelleren og sekka opp fem sekker settepoteter. Så var det middag – på Sletner i dag.

Etter middagskaffen kjørte Erling opp rennene, mens Aron, Hans og jeg satte for hånd. Til slutt kjørte  Erling igjen rennene.

Vi pussa litt med raker der det lå nakne poteter. Det tok resten av dagen.

I natt jakta jeg grevling.

Jeg satt på post utafor Steinbråtan, for der visste jeg det var grevling. Det blei ingenting. Jeg sovna på post.

Da jeg våkna ved totida, var det så rått og kaldt at jeg rusla hjem og la meg.

Tirsdag 26.5.1970

Pent vær, og temperaturen kl. 12.00 var 20 °C.

Startet dagen med å tråkke høy på en lastebil som var kommet for å hente høy.

Etter middag måka jeg for Taumi, og deretter lessa vi opp et lass gjerdestaur på korn-hengeren. Disse hadde vi på forhånd kappa og spissa, før vi kjørte dem ut og drula dem ned der det var behov.

Først bort med de gamle råtne. Så lage hull med jernstaur, for deretter å drule dem ned med slegga. Til slutt var det piggtråd, kramper og tang.

Avslutta dagen med et par planter – natt og dag og vinterkarse – til herbariet.

Digresjon

Egentlig rart hvor tilfeldig livet er.

Her holder jeg på med dass-tømming og stubbebryting, når det egentlig var maskin og mekanikk som interesserte meg. Jeg kan godt forstå far min som søkte meg inn på landbruksskolen, men jeg fatter ikke helt meg sjøl som begynte der.

Jeg hadde vært til sjøs og seilt som smører på de sju hav – eller i hvert fall noen av dem. Jeg hadde kjent på voksenlivet og den store verden, og nå tømte jeg dasser og satte poteter.

Var det kanskje borte bra, men hjemme best likevel? Tvilsomt tenkte jeg.

Flach back til Sør Afrika

Sør-Afrika i 1968 var jo det reneste paradis for oss hvitinger. Egne barer, egne butikker, egne hoteller, egne seter på buss og tog. Ja, til og med egne doer.

Alt tilrettelagt for oss hvite – og bares "second hand" for de svarte. De som egentlig var hjemme her. Ikke vi.

Vi nøt tilværelsen bak i rickshaw-vognene med en fjærpryda «Zulukonge» løpende foran. Unggutten i meg tenkte ikke mye på apartheid og klasseskille der og da.

Men bare fire uker senere blei jeg betenkt.

Vi la til kai ved lasteterminalen Ras Tanura, øst i Saudi-Arabia, innerst i Persiabukta. En rett ut for-jævlig plass, syntes jeg. Det var her jeg virkelig begynte å lengte hjem.

Som førstereisgutt, etter flere måneder hjemmefra alt det trygge og kjedelige.

Jeg tenkte tilbake på hver dag jeg gikk til skolen med dårlig samvittighet for leksene jeg ikke hadde gjort – og alt det gærne jeg hadde gjort.

Dårlig samvittighet var kanskje ikke den rette beskrivelsen. Det var vel heller frykten for å få kjeft av læreren. Følelsen av å være en undermåler der jeg stavra meg gjennom høytlesning jeg aldri fikk flyt i.

Snubla i ord og ordstilling gjorde jeg uansett hvor mye jeg hadde lest hjemme.

Nå lå vi fortøyd til en lasteterminal flere kilometer ut i sjøen. Det måtte den være, skulle de store tankbåtene få vann under kjølen.

Ei emmen, rar lukt, sammen med varm luft og ørkensand seig inn i nesebora. Svetten rant som småbekker nedover rygg og panne, selv når du satt helt stille.

Det eneste lyspunktet i denne gudsforlatte – eller guds-inntatte – Allah-verdenen var velferdsterminalen.

Den norske velferdsorganisasjonen for sjømenn hadde her et fristed. Der kunne vi lese norske aviser, slappe av – og ringe hjem, hvis vi hadde råd.

Det er ikke rart at en ung «tøffing» lengta hjem, når verden – i overført betydning – kokte.

Onsdag 27.5.1970

Reiste i dag til Kalnes kl. 06.30. Mor mi kjørte meg ned, da Citroën-en var blitt syk og måtte ha ny vippe.

Starta dagen oppe på Brekka, en liten skogteig, med skogbrukslærer Arne Magne Dalsbø. Han gjennomgikk en del om hogstklasser, bonitet og tynning av ungskog. Vi fikk utlevert tynningsskjemaer som skulle fylles ut i nummerrekken 1–80.

Etter to timer tok lærer Kvåle over. Han gjennomgikk gjødsling med urea og avslutta med høydemåling av trær.

På ettermiddagen var det dugnad. Jon Martin Snopestad og jeg måtte rake reint for stein og leirkonk der det gamle hønsehuset hadde stått.

Været var fint og varmt, ca. 20 °C kl. 12.00.

Torsdag 28.5.1970

Oppstart kl. 07.30 med botanikk og lærer Thoresen. Det ble gjennomgått rundt 25 forskjellige planter, med navn og familie.

Deretter overtok lærer Larsen og ga oss en innføring i sprøytemidler og sprøytetid.

Ettermiddagen var avsatt til dugnad. I dag var det redskapsflytting fra redskapsskjulet og bort på vekta. Jeg kjørte Ford 5000 – og den likte jeg godt.

Været var pent, omtrent som i går, ca. 20 °C kl. 12.00.

Fredag 29.5.1970

Noe overskyet med enkelte regnbyger. Temperaturen kl. 12.00 var 18 °C.

Fortsatt dugnad, men i dag skulle det snekres blomsterkasser som skulle stå ved hovedporten mot E6. Jeg jobba sammen med Sverdrup på dette prosjektet, og vi ble akkurat ferdige med én etasje til lunsj.

Ettermiddagen begynte i klasserommet sammen med lærer Larsen, som underviste i siloslått og riktig tidspunkt for dette.

Deretter gikk vi ned til prøvefeltene på nabogården Øsaker, hvor vi studerte bladlus, sopp og gulrotris.

Resten av dagen hadde vi lærer Thoresen i botanikk.

Refleksjon:

lærere og læremestre

At lærere er en egen rase innenfor vår art, kan man godt si. De behøvde ikke kjønnsbestemmes, som kyllinger her på Kalnes, det hadde ansettelsesnemnda gjort på forhånd. Her var det bare haner i flokken.

Rasen var ensartet, men artsmangfoldet stort. Kunnskapsnivået var det ikke noe å si på, men evnen til videreformidling var naturlig nok forskjellig.

Om det skyldtes avl, miljø eller fôrkvalitet, skal være usagt. Men at intensjonen overfor elevene var god hos dem alle, hersket det ingen tvil om.

Noen underviste i den særegne soveduren, andre mer i Lucia-modus, med tente lys.Selv likte jeg best humor og vulkan-varianten.

Pål Frisvold – en kjenning og kamerat av Kjell Aukrust – stod for humoren med sine saftige replikker, og Dalsbø for det eksplosive, selv om han også hadde glimt i øyet.

Når det kom til avl i praksis, må æren i all hovedsak tilskrives griserøkter Iversen.

Med stor innlevelse og forståelse knelte han bak purka. – Ikke for å be – men for å styre rånens vinglende korketrekker på plass.

Men det var ikke bare Iversen som måtte til når Rånen Frøshaug, med hele sin levende vekt, skred til verket.

Minst én elev på hver side måtte til for å holde den virile bedekkeren i forbeina, til avlastning for purka.

Når Frøshaug en´ skred til verket med hele sin levende vekt på borti 280 kg. hendte det ellers at purka seig ned i sittestilling, og dette måtte for all del avverges.

Lørdag 30.5.1970

Er nå tilbake på Slitu og har i dag besøk av kompis og medelev John Martin Snopestad. Den store jegeren fra Degernes.

I den anledning har jeg på forhånd lokalisert noen rev- og grevlinghi. Disse har vi planlagt å avlegge en visitt natt til mandag, men i kveld skal vi visst på en annen jakt.

Været er pent, med 20 °C kl. 12.00.

Søndag 31.5.1970

Snopestad og jeg har i dag sovet hele formiddagen. Først utpå eftan´ begynte vi å forberede oss på nattens jakt.

Det endte med at vi var ute hele natta, fram til kl. 09.30 neste dag.

Det var ganske slitsomt, men du verden så mye rart vi opplevde.

Vi så rådyr med kalv, og vi så reven som jaktet på rådyrkalven. Natten ente uten bytte for reven – og med kun én grevling på oss.

Reven kunne vi ikke skyte på. Den var for nær rådyrkalven da vi oppdaget den. Dessuten fikk den plutselig øye på oss og forsvant ned i diket, og borte var den

Ellers hørte vi både hare og ugle. Begge for meg ukjente lyder fra før.

Været var pent, med temperatur kl. 12.00 på 19 °C og kl. 24.00 ca. 5 °C.

Middeltemperatur mai måned: 15,1 °C

Mandag 1.6.1970

Har i dag sovet og slappet av grunnet natta i forveien. I kveld reiste jeg ned til Engerbukta i Askim for å fiske. Fangsten ble heller dårlig, bare noen brasmer og en mort.

Været har vært utrygt, og temperaturen 17 °C kl. 12.00.

Tirsdag 2.6.1970

Nå kommer det til å bli forholdsvis rolig på gårdene Slitu og Sletner en stund.

Samtidig har Arnhild, husholderska på Slitu, reist hjem til Snertingdal.  Jeg fant det da det greit å bo hjemme hos foreldrene mine i Askim ei ukes tid.

Dagens arbeid har bestått i at jeg har kitta og malt vinduer hjemme.

Været har vært pent, og temperaturen kl. 12.00 var 23 °C.

Onsdag 3.6.1970

I dag har mesteparten av dagen gått med til å samle og presse blomster til herbariet.

Været har også i dag vært meget pent, med temperatur kl. 12.00 på hele 25 °C, så først nå har sommeren for alvor satt inn. Det er for øvrig en ulempe med det også, og det er at det nå har blitt så skrekkelig tørt – og det gjør seg utslag i åker og eng.

Tankeflukt:

Skal, skal ikke – det var tankene som fòr gjennom hodet mitt der jeg kikka utover den gisne havreåkeren, hvor balderbråens hvite kronbladkrans svaiet fra side til side på tynne stengler.

             - Én kan jeg vel saktens ta med meg hjem og presse. Ho har vel kan hende ikke fått med seg den ennå.

Ho, ja – ho derre dama jeg nevnte tidligere. Ho som var så flittig med herbariet mitt.

Det siste kronbladet jeg nappa av sa skal´ – eller det vil si, kan´ ta en hvit løgn, tenkte jeg der jeg skreiv i dagboka at mesteparten av dagen gikk med til å samle og presse blomster.

Jeg var egentlig ikke veldig interessert i det vi holdt på med på denne landbruksskolen. Eller – jo da, interessert var jeg vel, men ikke veldig i pensum.

Biler, fest og moro var nok mer i fokus enn grifler og kronblad. Det merka nok far min også, som nå hadde sommerferie og pusla rundt husveggene hjemme.

– Du skal få 200 kroner for å spa vekk den graskanten langs veien og opp til postkassa, sa han.

Jeg løfta blikket fra motorrommet på min gamle Citroën Berline 11 Normal, og så først langs veien, og så på gubben.

– Er det noen god akkord, det da? spurte jeg.

– Det må vel være bra. Du har jo både kost og losji i tillegg, sa han.

Gubben hadde rett han, her var det bare å hive seg i å få det unnagjort.

Jeg la fra meg ventilsøkeren som jeg hadde tatt fram for å justere klaringa på vippearmene, og tok trillebåra fatt i stedet.

Far min visste nok inderlig vel at akkorden var dårlig. Men han pusha på og skrøyt av innsatsen underveis, og da gikk det faktisk litt lettere.

200 kroner dividert på 52 trillebårlass = kr 3,85 per lass. Og takk for det.

– Gleder meg til om fjorten dager, for da skal jeg ned på dugnad på Kalnes. Det skal være jubileumsutstilling til høsten, og vi skal forberede den, sa jeg.

– Det får du vel ikke noe betalt for, sa gubben.

– Nei, men så får jeg ikke henda fulle av vannblemmer heller, sa jeg ,og viste opp handflatene

Da lo han godt og stakk til meg 400 kroner som takk for hjelpen. Han var alltid real og raus, min gamle far.

Torsdag 4.6.1970

Været i dag har nesten vært for pent. Temperatur kl. 12.00 på 27 °C.

Har justert ferdig ventilene på Citroën-en og deretter prøvd å innregulere laderegulatoren – eller vippa, som den også kalles. Dette er vanskelig å få til, så jeg får vel prøve å få tak i en brukt hos huggeren.

Fredag 5.6.1970

Vær og temperatur er i dag som i går, og liste for dagene fremover, som jeg har tillatt meg å ta litt ferie, følger her:

6/6 = pent 25°7/6 = pent 24°8/6 = pent 26°9/6 = pent 25°10/6 = skyet 21°11/6 = pent 27°12/6 = pent 29°13/6 = pent 30°14/6 = skyet 21°

Citroënen, som ble avskilta etter et besøk hos Pedersen på bilsakkyndige, var nå ferdig registrert igjen, og siste finpuss lagt.

Jeg lakkerte taket med støvsugeren til moderen. Svart bil med signalrødt tak, ala vinyltak, for strukturen som støvsugersprøyta etterlot seg, minnet faktisk om det.

De store elefantørene av noen forskjermene sprayet jeg over med ei boks gullspray som jeg toppa med gulv-lakk og slingrete penseldrag. "Look-a-like" flyvende ørkensand.

Mandag 15.6.1970

Reiste til Kalnes med min nyrestaurerte Citroën kl. 06.30..

Vi skulle som tidligere nevnt ha dugnad til Kalnes-utstillingen. Dette var ei stor landbruksutstilling der produsenter og leverandører stilte ut maskiner og redskap. Det ble rigga innhegninger for dyr av «alle» slag, og arrangert tevlinger i både pløying og ku-dømming.

Tanker om Rådebank og Jur

Ku-dømming, bedømming av kuas eksteriør, hadde vi fått grundig innføring i av husdyrlærer Ramsfjell. Men her som ellers i livet er det øvelse og erfaring som teller.

Det nytter ikke om Wirkola forteller deg hvordan du skal hoppe. Du må hoppe sjøl. Og du må hoppe mange ganger skal du bli god. Og det er ikke sikkert du blir god da heller for du må ha anlegg au.

Det var vel der det skorta for meg når det gjaldt ku-dømming, også litt interesse, da.

Derimot, på naborommet på internatet, der bodde gutten som kunne dømme ku.

Magne het han, og det var ikke bare ku han hadde greie på. Magne og Eivind, som han bodde sammen med – var gode på det meste.

Tror vel egentlig de hadde litt mer fokus på disse skolegreiene enn det jeg hadde.

Romkameraten min, Knut, var også en flink og ambisiøs bondelærling. Det var vel for øvrig ikke å legge skjul på at han til tider ble litt distrahert av romkameraten.

Her må det forøvrig tilføyes at det ikke bare var romkameratens skyld. Knut var leiken nok sjøl han au.

Han hadde de største bjellene jeg noen gang har sett på ei vekkeklokke. Og han hadde Taunus 12M med rådebank.

Når den 12M’en lå i full breisladd på Vestvannet – og det banka og røyk som fra et pukkverk i full produksjon – «Da var det få som foruten frykt kom» Knut Nordskog for nær.

Ku-dømming var heftige greier for mange av elevene på skolen. Ikke så rart, for det var fullt av bønder her – og det skulle det vel også være på en landbruksskole.

Medlemmer i BUL var de fleste, og i regi av den organisasjonen ble det arrangert mye ku-dømming – eller for å være litt seriøs: eksteriørbedømming av ku, og andre dyr, rundt om i det ganske land.

Nasjonale titler hang høyt.

Dette var sikkert både morsomt og nyttig for de som dreiv med ku, men for meg ble det litt på sida av mine særinteresser – som stort sett dura og hadde motor.

Fallende kryss og god beinstilling skreiv jeg – og det blei med det.

Disse dagene ble både hektiske og interessante.

Det var liv og røre over alt og når vi kom dit hen at selve arrangementet åpnet, ble John Martin og jeg ble plassert i billett komitéen, og det passet oss utmerket.

Vi fikk endog til diplom for vel utført arbeid under utstillingen.

16/6 skyet 21´

Mye sjauing og bæring av bakhon og gjerdestaur til innhegninger, på dagtid, og en lang kveld pokerspill på internatet. Vi spilte selvfølgelig kun med fyrstikker som innsats.

Hvilken verdi disse var satt til sa vi lite om. Poker og Amerikaner var forøvrig yndede kortspill på rommene gjennom hele vinterhalvåret, og stemningen ble ofte høylytt.

Det begynte som oftest litt forsiktig, men når Johannes og Karl var i slaget og jan satt med lurehånd og høyna, da var det ikke lett å konsentrere seg om for´enheter og avdrått på naborommet.

17/6 pent 27´

I dag har vi pynta på områdene omkring helleristningene. Disse helleristningene fra bronsealderen skulle også være en attraksjon under selve utstillingen. De ble oppdaget, akkurat som sagnet om kobbermalmen på Røros, bare det at her var det ei ku og ikke en rein som skrapa dem fram mer enn 300 år seinere, i 1958.  

Kan vel egentlig ikke huske at jeg var noe spesielt interessert i disse helleristningene annet enn at jeg fra tid til annen stoppa opp og titta på dem.

Tankeflukt

Rart å tenke på at for flere tusen år siden var det også folk, akkurat her, som var opptatt av de samme tingene som oss. Dyr, jakt, fiske, båter, våpen osv. Også været da. Det betød vel like mye om ikke mer for dem den gang, som for oss i dag. Gadd vite om de gikk rundt og funderte på klimaendringer? En ting tror jeg med sikkerhet at jeg kan hevde: De tenkte ikke på at de kunne være menneskeskapt, eller vent nå litt. Når begynte egentlig vi å tenke på det?

Mann i gata, om jeg er han, så ofra ikke jeg det en tanke den gang, i min ungdoms fagreste vår.

Hvor mye mer enn til livets opphold, samlet bronsealderfolkene på seg mon tro?

- Hei! skal du være med på Forum i kveld, eller skal du fortsette å stå der å filosofere?

Romkamerat Knut reiv meg plutselig ut av mine betraktninger og tanker om forfedre vær og vind. Helst ville jeg ha fortsatt mitt resonnement, for om mulig å komme til en konklusjon, men som den svake sjel jeg var lot jeg meg rive med.

Knut var en skikkelig danseløve som ikke lot seg stoppe av at svetteringene fletta seg i hverandre som Olympiske ringer på både bryst og rygg. Sjøl var en benke-sitter.

Det kunne for øvrig være ganske moro det også om du da ikke hella i deg for mye, for da var løpet kjørt og alle «ternene» borte før du fikk summa deg. Derimot om du bygga opp motet til at du fikk med deg kveldens siste dans, kunne du være heldig allikevel. Da var damene passe på en snurr og trinna ikke så nøye. Det passa meg.

18/6 – pent 29 °C

Temperaturen er nå i overkant av hva vi kan ønske oss.

Grasbakken på jordet der selve utstillingsområdet er anlagt, er nå så tørr og hard at det støver av den. Vi har måttet rigge den ene gjødselsprederen som vanningsvogn.

Vi staura ned gjerdestaur, med jernstaur, så svetten rant.

19/6 – pent 30 °C

Enda varmere i dag.

Vi ble engasjert til å vanne og dusje dyra som var satt ut i innhegninger. Vi måtte også rigge presenninger over et hjørne av innhegningen som gapahuk/solskjydd for grisepurka med unger som vi hadde laga innhegning til.

20/6 – skyet 21 °C

Bedre temperatur i dag – både for folk og fe.

Mye folk og bra billettsalg.

21/6 – skyet 22 °C

Søndag og fridag.

Mandag 22/6

Begynte i dag på Slitu gård med skraping og maling av stabburet. Dette ble jeg mer eller mindre holdende på med resten av måneden, samtidig som jeg innimellom malte engangspaller hvite.

Disse kjørte vi ut og la på grensedelene til både Slitu og Sletner. Kartverket hadde bestemt at arealene skulle fly-fotograferes, og bøndene ble pålagt å merke grensene.

Denne jobben var tidkrevende, og vi holdt på i flere dager.

Middeltemperaturen i juni har jeg beregnet til 25,6 °C.

Veldig kjedelig med denne pallemalinga – men sikkert nyttig og nødvendig.

Erling hadde i anledning av denne merkingen «fått» en hel pall 10-liters spann med dårlig maling som ikke var brukelig til annet.

Jeg kan for øvrig aldri huske at vi henta pallene inn igjen. Men jeg kan huske at jeg har "snubla" over dem både fem og ti år etter at vi la dem ut.

Tirsdag 23/6

Pent vær og 30 °C – og St. Hans-aften.

Fortsatte med maling og skraping av bua fram til klokka tre. Jeg avslutta da dagens  dont for å forberede St. Hans-kvelden, som jeg hadde avtalt å feire sammen med romkamerat Knut min på Kalnes.

Kort info.

Knut, romkameraten på skolen – som jeg tidligere har nevnt – delte jeg også rom med under det første lærlingeåret i verksted- og vedlikeholdsarbeid på Kalnes.

Han bodde hos tanta og onkelen sin på Rolvsøy. Der drev de gården Elind, med ku og gris. Knut hadde også praksistida under agronomutdannelsen sin der.

Denne gården er det vel verd å merke seg, for her ble to millioner kroner i sedler og mynter fra Fredrikstad-avdelingen av Norges Bank lagra i potetkjelleren under krigen. http://bilder.f-b.no/index.php?picture=15218

Ut å reise dassen»

Nå hadde det seg også slik at Knuts far, som var medlem i Milorg under krigen, hadde fått reist ei hytte som skulle fungere som våpenlager, utpå ei lita øy rett ut for Fuglevik-campingen på Oven. I denne hytta skulle vi nå feire St. Hans-aften 1970.

Vi – i denne sammenheng – var flere klassekamerater: Jan, Karl, Johannes, Jon Martin, Knut, meg sjøl og Øystein.

Sistnevnte, som for øvrig kjørte Saab 96, stilte med tresnekke til befordring av folk og proviant.

Jeg hadde på forhånd informert Erling bonde om at jeg muligens ikke stilte på jobb neste dag, og det var OK. Han´ skulle på jobb i banken – Eidsberg Sparebank – der han satt i forstanderskapet og også fra tid til annen steppa inn i kassa.

Været var aldeles som bestilt for en sådan aften og utflukt. Jeg fyra opp Citroën-en og finkjørte først ned til vår lokale kjøpmann Trond Smestad på Høyendal, ved Lekumfossen i Eidsberg.

Ei kasse Export-øl – eller Gulltopp, som lokal bonde og stamgjest på butikken, Arne Ås kalte den, var bestilt. Ja, for det var slik at skulle du ha noe sterkere enn vanlig pils, måtte det bestilles minst 2 dager i forveien. Bestillingene lå der fast.

Stikke innom Smestad’ n var en helt vanlig frase blant både gamle og unge.

Lokalkjøpmannen vår på Høyendal var mer enn en lokalkjøpmann. Han var en institusjon.                        

Her, ved det lille bordet rett på innsida døra, satt gamlekara: Arne Ås, Karl Sekkelsten og mange flere. Også Hans Marius Greger, da. Sistnevnte av en noe yngre årgang, men like fast inventar som de eldre.

Ferden gikk videre gjennom landbruksbygdene sørover i fylket. Med Export i bagasjerommet og humøret på topp, kjørte vi til Skolen hvor vi hadde avtalt å møtes: John Martin Snopestad, Knut og jeg.

John Martin var nå blitt den av medelevene som jeg virkelig hadde funnet tonen med.

Herfra skulle Knut forestå transporten videre med den slitne Ford Consulen med rådebank.

Rådebank i Råde – det passer jo fint, sa jeg, lasta over provianten.

Bestemmelsesstedet, Oven, lå nemlig i Råde kommune.

Hytta vi skulle til var visstnok brukt til illegal virksomhet under krigen, og ingen visste riktig hva som kunne komme til å skje denne kvelden heller. Legalt eller illegalt

Det var ingen damer med på denne sammenkomsten, men det kan vel ikke benektes at de ble et tema utover kvelden.

Gutter og mannfolk i vår alder har jo en tendens til å streife innom det temaet. Johannes, som alltid når han var til stede, må vel kunne sies å være gjøgleren blant gjøglere når han, jeg tillater meg å si, deklarerte og gestikulerte de artigste og råeste historiene.

Denne hytta – ei rett så koselig lita plankehytte – hadde om mulig en enda koseligere utedo.

Den var to og en halv meter høy og en ½ m bred, med ett høl og ei dør, av tiljer. Eke heter visst båttypen når den ligger på vannet. Denne var kappa på midten og sto på høykant og het dass.

Innretningen ble flittig benytta utover morran neste dag. Ja, endog så flittig at det danna seg kø på utsida, og hva kunne da´ ikke skje?

Nei, det var ingen som gjorde fra seg på utsida, men den stakkaren som satt der inne og ante fred og ingen fare, skjønte for seint hva som var i ferd med å skje.

Stemningen på utsida dassen begynte nå å bli prekær for flere, og for liksom å skynde på den trykkende som satt der, begynte de å rugge på «båten».

Stakkaren der inne klorte seg fast, banna og skreik, men «sjøgangen» ble bare større og større – og det gikk som det måtte gå.

Hele – eller rettere sagt halve – skuta gikk overende, til stor latter og applaus fra de på utsida og fortvilelse for han på innsida, som nå lå på ryggen i «eka»

Men den som ler sist, ler best.

Ingen av de på utsida hadde til fått gjort sitt fornødne, så nå var det bare å hive seg i «å reise dassen»

Onsdag 24.6.1970

Pent vær og temperatur 28 °C kl. 11.00.Intet å berette i dagboken i dag.

På magan på ei dør

Det var nå blitt formiddag dagen derpå. Sola stekte, og havet lå som et speil.

– Vi tar en tur til Hankø, foreslo skipper Weel.

Og sånn blei det.

Båten var snekka med en 12 hk FM, så noen planende farkost var det ikke, men ho var stødig.

Vannski? Nei, det går ikke, tenkte jeg og så meg omkring. Og der – der fordundre meg – så jeg en lem, eller ei dodør snekra av gamle tiljer, var den visst.

– Kom her! ropte jeg til John Martin. Den døra låner vi og henger bak!

Vi huka av døra, slo rundt et par stolpestikk og la på et halvstikk, med knute på bukta, på akterpullerten på snekka.

Dermed hadde vi det fineste waterboard som kunne skaffes for øyeblikket.

Johannes snappa ut håndtaket i svinghjulet og tok sats. Én – én, to – og der smalt FM ’n i gang.

Skipper Weel ga dead slow akterover og selskapet bakka pent fra land i strålende sommervær.

Med full pitch og full speed ahead  var vi nå på vei til kongens sommerland Hankø, men så var det denne dassdøra da.

Vi hadde jo ikke tatt den med for bare å henge der – vi skulle jo surfe, må vite.

Bølger var det ingenting av. Det eneste som brøyt havoverflata var baugbølgen og den svake ryggen til akterbølgen fra ei tøffende snekke. På denne svake ryggen var det at dassdøra nå svingte fra side til side.

– Slakk av litt! ropte jeg til skipperen for å overdøve FM’n. Jeg skal prøve surfbrettet!

Skipperen slakka av, og jeg jumpa uti.

Det må ha vært over tjue grader i vannet. Jeg storkoste meg der jeg tok et par svømmetak og fikk dratt meg opp. "På magen på ei dør"

Jeg hadde på forhånd bundet en taustump i krampa, med god slakk diagonalt over til den ene hengselen.

Tanken var at jeg skulle holde meg fast i denne når jeg reiste meg opp.

Jeg signaliserte full fart ved å sveive med høyrehånda i lufta, og kjente umiddelbart at det røska til.

Åtte knop var ikke rare farta når du satt oppi båten, men bak på døra her ble det ganske luftig.

Jeg satte meg forsiktig opp på baken. Vingla nok litt, men det gikk fint. Gutta vinka og skålte. Ja, for det fantes proviant igjen fra gårsdagen.

Døra skjena nå langt ut fra side til side. Den nye vektbelastninga hadde gjort noe med stabiliteten, men ikke mer enn at – dette greier jeg, tenkte jeg da, og tok tak i håndtauet som jeg hadde rigga.

Se det, det gikk slett ikke verst.

Det å stå var egentlig enklere, for nå kunne jeg overføre vekt fra side til side og på den måten styre døra.

Alle som har stått på vannski veit at det går fortest i yttersving, og det var det jeg prøvde å få til etter hvert. få døra langt ut på sida, for så å styre inn igjen.

Jeg begynte å bli ganske trygg nå og hadde surra håndtauet en runde rundt høyre håndledd, så jeg slapp å gripe så hardt.

Passasjerene i båten følte nok etter en tid at de hadde sett såpass mye akrobatikk på den gamle dassdøra at de ble mer opptatt av å skåle og vinke til møtende farkoster enn å holde øye med han der bak, som nå begynte nå å bli sliten.

Den møtende trafikken var av forskjellig art. Det var små joller, flotte snekker, og såkalte Day cruisere.

De sistnevnte dro opp svære hekkbølger, og nettopp, en av dem var det som nå rulla mot den slitne surferen.

Snekka som dro meg gikk for full speed, og det gjorde Day cruiseren også.

Og der kom den.

Ho – bølgen, akterbølgen. Døra butta liksom rett i en vegg og stakk fronten ned.

Nå gikk den akkurat som en vobbler, ned, ned og atter ned, og surferen med holdetauet rundt handa, ble med .

Jeg var god til å holde pusten, og jeg skjønte hva som kunne skje og fylte lungene alt jeg makta før Nautilus – som nå passa som navn på døra – skar ned i dypet.

Nå du, tenkte jeg, der vobbleren hadde endret karakter, og jeg snurra som en spinner nede mot bånn.

Nå er din siste time kommet, men plutselig ble det helt stille.

Noen der oppe i snekka hadde visst kastet et blikk akterover.

– Hvor i hælvete er surferen?! skal visstnok Snopestad ha ropt.

Og da gikk det opp for skipperen at ingen hang bak.

Han hadde nok kjent at det gikk tyngre, sa han, men tenkt at det var vel noen strømninger her inne i Hankøsundet.

Han dro av gassen momentant og surferen fløyt opp.

Jeg hadde nok ikke vært lenge nede, for jeg var i god form der jeg nå satt på døra og vikla av meg tauet rundt håndleddet.

– Vær så god, neste! ropte jeg mot snekka og la på svøm. Men, jeg møtte ingen.

Torsdag 25.6.1970

Oppholdsvær først på dagen, siden regn og lummert. Temperaturen 23 °C kl. 12.00.

Fortsatte i dag med maling av vindskier og hvite hjørnebord på bua.

Fredag 26.6.1970

Maling og mer maling, men nå ble jeg også ferdig med bua og Erling sa at jeg kunne ta fri i helga.

Overskyet pent vær, med 28 °C kl. 12.00.

Del 2 følger: