En gårdsgutts dagbok (del 2)

Minner om Bua / stabburet

Denne bua – eller stabburet – både på Slitu og Sletner, var store forrådsbygninger i 3 etasjer, hvor det fra gammelt av ble lagra både mat og korn, i løst og i sekk.

Sistnevnte, altså korn i sekk, ble de fremdeles benytta til på begge gårdene.

Stabburene var utstyrt med ei sinnrik heiseanordning, der el-motor, trommel, stort reimhjul, flatreim og løpehjul var hovedkomponentene. Hele menasjeriet var installert i tredje etasje.

I gulvet i alle etasjene var det en lem, plassert rett overfor hverandre. Disse lemmene kunne åpnes slik at sekker som skulle heises opp kunne lastes av i den etasjen de var tiltenkt.

Fra stort reimhjul, som ble drevet av flatreim fra el-motoren, til trommelen for heisereipet, gikk det ei slakk flatreim.

Løpehjulet var anordnet på en vippearm, og ble betjent av heiseoperatøren via et tau som var tilknytta vippearmen. Tauet hang ned gjennom alle tre etasjene helt til bakken, slik at det kunne betjenes fra hvilket som helst nivå.

Når operatøren dro i tauet, ble løpehjulet pressa inn mot den slakke flatreima. Da begynte trommelen å rotere og vinne inn heiserepet.

I enden av heiserepet var det festa en ca. én meter kjetting med ring for renneløkke. Denne renneløkka ble lagt over snuta på sekken, som da ble heist opp.

Dette var ikke jobb for nybegynnere. Her måtte du ha håndlag og følelse.

En´ mann på lastebilen med sekker til å huke på. En mann til å fange inn sekken på rett gulvplan. Sistnevnte kunne – om han var dyktig – håndtere både heiseanordninga og gripe sekken, men best var det om de var to: én til å betjene heisinga og én til å betjene sekken.

Bua var stor, og skulle en klare å holde unna måtte det minst to mann til å trille vekk sekker med sekketralle.

Heiseanordninga var virkelig en sinnrik, enkel og funksjonell anordning. Det kunne både heises og senkes ved bruk av slureprinsippet. Sekkene skulle jo ned igjen også.

Eget frørenseri

Jeg husker for øvrig en episode der kamerat Albert og jeg – begge rundt ni år – fant ut at vi skulle prøve oss litt på egen hånd.

Det var søndag, og Erling var på travkjøring. Albert og jeg var på bua.

– Pass finga nå, sa jeg til Albert, og la inn stjerne/trekant-venderen som en voksen kar. For det hadde jeg sett Erling gjøre, for å starte el-motoren.

Det brumma til og hele anordningen satte seg i bevegelse, store og små hjul.

Vi sprang ned trappene til første etasje hvor vi hadde sett både sekker og sekketralle.

Der plukka vi ut en papirsekk som vi syntes så passelig tung ut. Vi tok hvert vårt håndtak på sekketralla, vippa den opp, og lirka oss bortover de ujevne gulvplankene frem til heiserepet, hvor Jeg la renneløkke med kjettingen rundt sekkesnuta.

– Nå kan du heise! ropte jeg.

Albert la seg på tauet til løpehjulet – og opp fòr sekken.

Én etasje - to etasjer…

– Nå må du stoppe! skreik jeg.

Albert slapp, og sekken fór ned igjen.

Denne gangen, alle etasjene ned forbi meg, og rett i bakken, så kløverfrøet spruta.

Der sto vi da – gudskjelov like hele – to guttunger og så på elendet, og lurte på: Hva gjør vi nå?

Klokke hadde ingen av oss, men vi skjønte på sola at det nok ikke var lenge til Erling kom hjem.

Vi var riktig nok på Sletner, og Hans og Nora som bodde der var bortreist, det visste vi jo. Men Erling kom nok dit etter travkjøringa.

– Du, sa jeg til Albert. Det står noen sånne rammer med netting der inne på bua. Jeg har sett at Erling bruker dem i maskina borti sandgropa på Mona når de skal sikte pussesand. Det kan vi bruke!

Og vi skred til verket.

Ut med trillebåra, og oppi den la vi nettingramma – og så var vi i gang med å “redde” kløverfrøet. Ja, for det var det, det var i den sekken.

Men vi rakk det ikke.

Der kom den grønne Ford Zephyr Six – som Erling hadde arva etter sin avdøde søster Mina – rullende inn på tunet på Sletner.

– Å er det di driver med da, guttær? Rensær de frø? sa’n Erling.

– Ja, vi gjør vel det svarte jeg, med bøyd nakke og forklarte, etter beste evne hva som hadde skjedd.

– Det var jammen bra det gikk bra med dår. Men de må ette væra så klåfingra. Det kan væra fali, det, sa’n.

Det lovte vi begge to på ære og samvittighet, å slutte med å være

Vi rusla hjem etter endt arbeidsøkt – og denne gangen fikk vi ingen annen lønn for strevet enn spenning og en lærerik opplevelse. Egentlig mer enn lønn nok.

Mandag 29.6.1970

Regn og ruskevær i dag.Temperatur kl. 12.00: 18 °C.

Vi fortsatte i dag arbeidet med grensemerking av gårdene med de hvitmalt pallene.

Tirsdag 30.6.1970

Vi avslutta i dag arbeidet med maling og utplassering av de hvite pallene.

På grunn av regn måtte vi stå inne i stallsvala og male, men det var en malingstype som tørka fort, så det gikk fint å legge dem ut på eftan da det ble sol og pent igjen.

Småregn fram til middag. Temp. kl. 12.00: 18 °C.

Onsdag 1.7.1970

I dag begynte Erling og jeg å skifte ut sprukken takstein på låven.

Jeg, som var ung og lett på foten, måtte gå på taket. Erling gikk opp og ned stigen med takstein som han la i takrenna der jeg plukka dem opp. Dette holdt vi på med fram til middag.

Deretter reiste vi opp i skauen og hjalp en tømmerhogger som holdt på med å rydde vindfall, og dermed gikk resten av den dagen.

Det har vært opphold på formiddagen og ruskete med småregn på ettermiddagen. Temperaturen kl. 12.00 var ikke mer enn 12 °C.

Uten sikkerhet

Landbruket er kjent for sin høye skadestatistikk, og takke Fn´ for det.

Å springe bortover låvetaket i tennissko var ikke noe problem, kan jeg huske. Men å hente opp taksteinen som Erling hadde lagt i takrenna var litt mer skummelt.

Det endte med at jeg satte meg på baken og akte ned til kanten.

Jeg likte ikke å stå framoverbøyd helt ytterst på overhenget og kikke tjue meter rett ned – verken i møkkadømma på baksida eller ned på den gruslagte gårdsplassen på forsida.

Høyderedd var jeg ikke. Jeg hadde god trening i klatring fra skoleskipet Sørlandet, men der hadde jeg hele tida et håndgrep i et eller annet.

Det hadde jeg ikke på taket – der sprang jeg som en skorsteinsfeier på mønepannene.

Torsdag 2.7.1970

Bedre vær men fremdeles litt kaldt og guffent – overskyet og 14 °C kl. 12.00.

I dag reiste Erling og jeg til Knapstad sag og høvleri og henta kutteflis til strø for hest og gris.

Det hadde nå kommet et innsett av smågris i fjøset der det ikke hadde vært ku´ på mange år.

Hannene blant smågrisene skal vi gjelle i morra, sa Erling.

Det blir spennende, tenkte jeg, for noe sånt hadde jeg ikke vært med på før.

Tilbakeblikk og tung stund.

Som tidligere fortalt begynte jeg tidlig å vanke hos Erling.

Allerede som 10-åring i 1961 ble jeg ganske godt kjent med begge brødrene Grini, og holdt kontakt med dem videre opp gjennom alle år, helt til de gikk bort.

Far min hadde stått til konfirmasjon sammen med Erling, og han likte godt at jeg var mye på gårdene Slitu og Sletner.

Når forholdet var som det var – og jeg nå sitter her og pusser på denne dagboka – er det jo ikke til å unngå at det dukker opp episoder som var både glemt og fortrengt.

Jeg var nå blitt 14 år og hadde vært gjennom en traumatisk fase av livet, da jeg i jula 1964 mistet min beste venn og skytsengel, i mitt ennå så korte liv: Morfar.

Han som leste for oss. Han som trylla karameller ut av ørene våre. Han som lærte meg å bruke Løvsag. Han som alltid hadde tid. "Moffen" var roten til alt godt for oss unger. Det var ikke ting, men det mest verdifulle et menneske kan gi, seg selv og sin tid, han ga.

Kjemi, det er noe med denne kjemien mellom mennesker.

Forelskelse er som en sommerfugl som danser med sol og vind – eller en drage i selvbindergarn, der hele nøstet er ute. Vakker og forførende så lenge vinden holder den oppe. Død og maktesløs når løftet´ forsvinner.

Fysikk, mine venner, ville lærer Tronstad ha sagt.

Kjærlighet derimot – det har med kjemi å gjøre. H₂ og O er seksti prosent av en menneskekropp, mens hjernen bare utgjør 2 %. Hvordan kan så denne kjemien være det som binder oss sammen?

Jo, de fysiske tingene kan vi se og ta på, men kjærlighetens kjemi kan bare føles.

Jeg stod til konfirmasjon sommeren samme år. Der var hele slekta samlet – nær som morfar – men allikevel lå det en gave på gavebordet fra han.

Kanskje følte han på forhånd at denne konfirmasjonen kom han ikke til å delta i, og hadde kjøpt en AEG elektrisk drill og sagt til mormor at den skulle jeg ha til konfirmasjonen.

Drillen hadde jeg i mange år, og hver gang jeg tok den fram tenkte jeg på min venn.

Konfirmasjonen ble et vendepunkt på mange måter, og smugrøykinga i skauen ble det slutt da jeg på den dagen tok mitt første magadrag i voksnes påsyn.

Dum og ubetenksom

Egentlig var det ikke dette jeg skulle fortelle, men om turen sammen med Erling til Knapstad sag og høvleri for å hente kutterflis.

Vi hadde på forhånd rigga Volvo “Bamsen” med høye lemmer så vi skulle få med oss mest mulig flis.

Erling var i perlehumør – plystra og sang – og giret opp og ned med tospeed-knappen som Bamsen var utstyrt med.

Da vi kom fram kjørte Erling Bamsen innunder flis-siloen.

Du får så står du nede på lasteplanet og tråkke mens jeg går opp i siloen og slipper på flis, sa han.

Ja vel tenkte jeg, og dro glidelåsen på jakka helt opp, for ikke å få fullt av flis nedover i nakken.

Som sagt – så gjort.

Erling klatra opp ei stige og gikk inn på et lite repo der han kunne dra opp luka til flisbingen.

Jeg hørte han romstere, men noe flis så jeg ikke.

Det varte og rakk.

Utålmodig som jeg var fiska jeg opp en tipakning med John Silver fra brystlomma og tente meg en røyk.

Det var stålplater på lasteplanet og det var ikke kommet ei flis, så jeg ofra ikke en tanke på at det kunne være farlig.

Men, en annen, som ikke ofra det bare en tanke, – var Erling.

Han dreiv der oppe og fikla med luka til siloen som han ikke fikk opp. Mens han holdt på med det kjente han nok at det lukta røyk, for jeg hørte plutselig høylytt banning og et jævla rabalder.

Ned stigen, som ei åsgårdsrei fra det himmelske høye, kom Erling Grini.

– Men i hælvete, er du klin gæren eller?! skreik bonden. Står du her under flissiloen og røyker!

– Nei ikke nå lenger, sa jeg, og trampa den nesten nytente røyken ned i stålplata på lasteplanet.

Aldri – verken før eller siden – har jeg sett Erling så vill i blikket.

Og aldri siden har jeg røyka på Knapstad sag og høvleri heller.

Den videre tiraden av bannord og forbannelser lar jeg ligge, men episoden glemte Erling aldri, og jeg ble stadig minnet på den, helt til hans siste dag.

Fredag 3.7.1970

Været i dag er fint, med temperatur kl. 12.00 på 20 °C.

Starta dagen med vindfallrydding i Sletner-skauen på Mona.

Etter middag gjella vi smågris, og det var mye enklere enn jeg hadde trodd.

Som sagt så gjort

Denne smågrisgjellinga gru/gleda jeg meg litt til. Jeg hadde hørt om det fra skolekameratene mine på Kalnes, og spesielt én av dem – Johannes Rosnes – var flink til å legge ut om hvor jævelig det var å holde på med.

Jeg både ser og hører fremdeles for meg Johannes der han tar seg til skrittet og skriker:

– Fy faen … bare tenk på deg sjøl, om du blei daska på balla med desinfeksjonsmiddel og kasta på rygg, mens en mann sto og holdt ut beina dine og en annen skar ut steinane – uten bedøvelse!

Ja, for det var faktisk akkurat sånn det foregikk i virkeligheten.

Utfordringen for meg skulle vise seg å få tak i smågrisen for å kjønnsbestemme dem.

Erling rigga seg til på en taburett, med en annen taburett ved siden av. Der hadde han vaskevannsfat med desinfeksjonsmiddel, et barberblad og et håndkle.

I fanget hadde han en brukt jutesekk.

Jeg – som sprang rundt i fjøset og plukka smågris, la dem legge dem på rygg i fanget til Erling. Vi hadde, som tidligere nevnt, på forhånd sortert hanngrisene.

– Hold ut bakbeina, sa Erling, så snitter jeg ut steinene.

Som sagt så gjort.

Erling fura først over med en blaut klut med desinfeksjonsmiddel i skrittet på smågrisen, før han med stø hånd snitta ut begge steinene og kappa strengen.

Det var gjort på noen sekunder.

Maken til balleskjærende hyl hadde jeg aldri hørt. Johannes ble som en dyp bass å regne i forhold til virkeligheten.

De første hyla skar helt inn i det innerste av ryggmargen og forplanta seg, som om du hadde sittet hele timen og måtte på do, ned i de edlere deler.

Klask, klask med kluten igjen – og inngrepet var over.

Noen form for sying med nål og tråd var det ikke snakk om.

– Det får gro som best det kan, sa Erling.

Lørdag 4.7 og søndag 5.7 – Fri

Været har vært fint begge dagene, med temperatur kl. 12.00 på hhv. 19 og 20 °C.

Mandag 6.7.1970

Nå er det ikke mye å foreta seg på gårdene Slitu og Sletner, og derfor har jeg tatt meg arbeid hos en gårdbruker på Jeløya ved Moss.

Gården heter Ås, og blir drevet av Ole Aas og kona Helene.

Jeløya – Søndre Ås

Her drives det vesentlig med poteter og grønnsaker. Det samlede arealet som dyrkes er på 170 mål.

Ås søndre, en kilometers vei fra Nes Camping, hadde ei fantastisk beliggenhet – store flate jorder ned mot sjøen på vestsida.

Her ble jeg hjertelig mottatt av gårdbrukeren selv, Ole, og kona Helene.

Jeg ble innlosjert i drengestua, hvor jeg fikk eget rom og «frihet under ansvar», som bonden alltid sa.

Familiens tre døtre – Jone, Ingeborg og Ruth Anne – var nok nysgjerrige på hva dette var for en kar som plutselig satt ved middagsbordet sammen med dem. Jeg ble fort akseptert, og på et vis også integrert i familien.

Ja, for de var sånn, folka på Ås: gjestfrie og hjertevarme.

Døtrene – som bare var småjenter, seks, åtte, tolv eller noe der omkring – var for det meste opptatt med sitt. Bare den eldste, Ruth Anne, var fra tid til annen med og kjørte Fiat ‘en, en liten tosylindra traktor som ble brukt til radrensing og en masse annet småarbeid.

Foranledningen til at det ble nettopp her på Ås, var at to skolekamerater på Kalnes, Tor og John Martin Snopestad, hadde praksistida si på nabogården – hos Rolf Gundersen som var forpakter på Ås Nordre .

Grønnsaksdyrking ved sjøen høres nesten romantisk ut, og det kunne det nok også være – men da helst i fritida sammen med døtrene til nabobonden Gundersen.

Hadde romansen vært like lang som potetrennene, kunne det vært noe å skrive hjem om. Men rennene var lengst.

Borti to hundre meter var de, og det innebar at arbeidsdagen ble langt mer hard enn romantisk. Men det var mye humor og latter.

Det var mange leilighetsarbeidere på gården. Kjerringer, Marta og andre, fra Moss og nabolaget. Og så var det gamlefar Johan, som brukte lange underbukser hele sommeren – og en «gammel» sjømann som het Petter.

Sjøl var heldig og hadde fått jobben til Odd Skjellhaugen som var deres faste gårdsgutt, som var i militæret.

10 tonn poteter kunne vi klare å ta opp på en dag, og da er det ikke rart det trengtes mye folk.

10 tonn delt på 25 kilo i hver sekk = 400 sekker.

Når disse skulle håndteres seks ganger manuelt og to ganger maskinelt før de lå på lastebilen som henta dem om kvelden – ja da sov du godt om natta.

Da forbanna du også hanen som gol ved femtida om morran.

Men trivelig var det.

Tirsdag 7.7.1970

Været i dag har vært delvis skyet, opphold med solgløtt. Temperaturen kl. 12.00 var 22 °C.

Vi starta dagen med å ta opp poteter, og dette holdt vi på med fram til middag.

Deretter kjørte vi inn høy som var hærsja og tørka.

Mens jeg holdt på med å rive ned høy fra hærsja glapp gaffelen, og jeg tredde den ene tanna langt inn i låret.

Resultatet ble at beinet stivna til, og jeg klarer nesten ikke å få det med meg. Gudene må vite hvordan dette vil gå.

Morgendagen vil vel for øvrig si sitt.

Arbeidet mitt under potetopptakinga første dagen var å gå bak opptakeren og ta av sekkene når de var fulle. Den gåinga er jeg spent på hvordan det blir med i morgen.

Det gikk forøvrig langt bedre enn forventet og jeg var i full jobb dagen etter.

Onsdag 8.7.1970

I dag har det vært lettskyet og pent. Temperaturen kl. 12.00 var 25 °C.

Beinet er faktisk brukelig. Jeg halta litt på formiddagen, men det gikk seg til utover dagen. Vi fortsatte med potetopptaking fram til middag.

Deretter tok gamlefar Johan, Petter og jeg opp ei gate med poteter midt på ett av jordene.

Grunnen til dette var at sjefen ville dele jordet i to under opptakinga og bruke denne gata som vendeteig.

En plass å snu på

Egentlig skulle en lage seg flere vendeteiger. Vendeteiger i livet, der en liksom kunne stoppe opp og se seg tilbake.

Ja, endog til snu, tenkte jeg… eller kanskje drømte jeg… da jeg plutselig våkna av at noen sto og knakka på utsida ruta i min gamle Citroën.

Vi hadde hatt en heidundrande fest utpå Katteberget – en flott plass på vestsida av Nes Camping, rett ut mot Oslofjorden.

Det var blitt grålysning, og alle folk var borte – foruten meg, som måtte passe på bilen min… og måkene, som «rydda» opp etter nattens bravader.

Jeg satt bak rattet og sov min dypeste søvn og drømte om vendeteiger og mil-lange kålrot-render, da jeg våkna av den omtalte knakkelyden.

Jeg glippa først litt med øya og trudde det var noe måkeleven, men fikk dem fort opp i vidåpen stilling da det gikk opp for meg at det var «onkel» som sto der på utsida og holdt leven.

Jeg sveiva ned vinduet og hilste med hes røst – og en ånde som sikkert ikke levna den minste tvil om hva jeg hadde bedrevet natta med.

Kors på halsen og mor og far i døden: jeg ljuger ikke nå:

– God dag, hilste «onkel». Jeg tror det er best du sitter her noen timer til, jeg.

Og uten noen som helst annen kommentar snudde han seg og gikk bort og satt seg i bilen og kjørte avgårde.

– Måtte detta bli min vendeteig, tenkte jeg, lente meg tilbake og forsvant inn i neste

drømmesekvens.

Vendeteig 

Leve, pløye upløyd mark, pløgsle, tungt å gå.

Slodde, jamne på fasaden, kultivator, kultivere. Slett og fint, lett å så´.

Verden der framme og plogfåra bak, slådd harv og vendeteig.

Frø i såbedd, sæd og avling, tiden går sin egen vei.  

Øyet skuer grønne spirer, tofrøblad som ber.

Gult og trist, tørt og slapt, de klarer ikke mer.

De ber som Palestinas barn, om næring til sitt liv.

Gudstroen blinder og sluker, som grådig Gjedde i siv

Får ikke de, får ikke vi, da visner tofrøbladet bort.

Tofrøbladet deg og meg, dinosaurer og olje, hva får vi gjort?

Vendeteigen er nådd, den kommer alltid, det er ikke mer.

Alarmklokker ringer for døve ører, det lyner for øyne som ikke ser.

Da livnar det ikkje i lundar meir, da lauvast det ikkje i li.

Vendeteigen er vendt, med halmstubben og torva si.

Moro så lenge det varte, den moroa som var.

En vendeteig er til for å brukes, ikke bare noe du har.

OKSS

Torsdag 9.7.1970

Temperaturen kl. 12.00 var i dag 27 °C, og det har vært lettskyet og pent vær.

I dag har vi tatt opp gulrøtter.

Det ble gjort på følgende måte:

Gulrøtter og hønsefrikassé´

Først ble gulrøttene kjørt løs med et spesielt skråstilt skjær montert bak på traktoren. Det var viktig å kjøre skjæret så dypt at det ikke kappa gulrøttene, men heller ikke dypere enn at de løsna og enkelt kunne trekkes opp etter riset, for hånd.

Når vi hadde fått dem opp, kåla vi dem – det vil si: brakk av riset.

Vi samla dem i nettingbøtter, tømte dem i 25-kilos sekker og kjørte dem opp til pakkeriet på gården. Der ble de vaska og pakka i halvkilosposer.

Gamlefar Johan var vaskerimester, og matmor Helene pakkemester-inne – og det var hun med rette, for Ingen kunne pakke like fort som Helene.

Det var installert tre vekter å pakke fra. De vaskede gulrøttene kom på transportbånd opp til vekta. Der sto én person og la på riktig mengde, og én annen vippa det inn i pose, tapet den igjen i tapemaskina og la posen i eske med tretti poser.

Den sistnevnte operasjonen var det ingen som slo Helene i. Hun var like lynrapp med fingrene som med kjeften – i positiv forstand.

Skarp kunne hun være, men humør og replikk var alltid på plass.

Nå hadde det seg slik at i det ene hjørnet av dette kombinerte vaske - pakkeriet, som var det opprinnelige fjøset på gården, var det også snekra inn et lite område til hønsehus.

Husholdningen måtte være selvforsynt med egg, må vite.

I forkant av dette hønsehuset/rommet var det en liten nettinggård som strakk seg litt inn i pakkeriet hvor vi holdt på for fullt.

En dag mens vi vaska og pakka som verst, sier Helene:

– Du, Kissen, kan ikke du ta og avlive den sjuke høna, som står der med hue ned i gulvet og sparker?

– Joda, svarer jeg, og tømmer gulrotsekken jeg nettopp har tatt tak i, ned i vaskeren,

tar av meg hanskene og går inn i hønsegården. Der plukker opp den sjuke høna, legger ho godt fast under venstre arm tar tak rundt hue med høyre neven.

Det var nå blitt helt stille i pakkeriet. Ja, endog til Helene stod bare og så på meg.

Jeg så at hun trakk pusten for å si noe, men da røska jeg til for full kraft, og så var jobben gjort.

– For seint å be nå, sa jeg.

Helene var da i full gang med en tirade:

– Næmen, er du gæren! Jeg mente ikke… du skulle ikke… se og få ut høna! Takk for hjelpa!

Jeg tenkte i mitt ville sinn, at det var vel ikke var noe bedre å hugge hue av høna, dette gikk jo like fort, også fikk vi jo nesten ikke noe stans i pakkinga heller.

Denne høna ble ikke frikassé, men ble nevnt hver gang Helene serverte hønsefrikassé til middag.

Seinere har jeg brukt øksa – som ho bestemor gjorde. Etter middag begynte Petter og jeg å snekre panel i et rom som skal omgjøres til kjølerom, og med dette avslutta vi også denne dagen.

Fredag 10.7.1970

Regn i dag, og dette gjorde at vi fortsatte med paneling av kjølerommet. Vi ble nesten ferdige med taket.

Temperaturen kl. 12.00 var 18 °C.

Lørdag 11.7.1970

Ustabilt vær med noe regn, men temperaturen var ganske bra: hele 24 °C kl. 12.00.

Har fri hver lørdag, så i dag reiste jeg til Oslo hvor jeg gikk på polet og satte inn en del av lønninga.

Omsorg og fest

«Queen Ann» het den heldige dama som skulle få være med på helgens festligheter, men først måtte jeg innom og besøke Fruen.

Fruen var min gamle mormor, som etter at hun ble enke i 1964 flytta til Oslo fra Kristiansand.

Fruen kalte jeg henne fordi hun alltid hadde vært frue med stor F: fornem, streng og dannet.

Hun hadde nå en leilighet på Vinneren, som vi gutta visste å benytte oss av de gangene hun var innlagt på et eller annet sykehus eller var bortreist på noe rekonvalesensgreier.

Men akkurat nå var hun hjemme.

Hun hadde tidligere bedt om å få litt hjelp til å flytte på noen bilder, så i den anledning var jeg der i dag. Bilder av gamle aner – som jeg tidligere hadde hengt opp mot vederlag. For Fruen var en velholden dame som det gjaldt å stelle pent med.

Det ble småkaker og småprat etter at jobben var gjort, og så kunne hun fortelle meg at hun hadde bestilt plass på hotell i Valdres til høsten og lurte på om jeg da ikke kunne være så snill å se etter leiligheten hennes mens hun var borte.

– Klart jeg kan, svarte jeg, og begynte umiddelbart å planlegge langhelg med gutta.

Turen gikk så tilbake til Moss og Rygge – nærmere bestemt til Larkollen Camping, hvor det var fint å overnatte når en skulle på Røds Hotel om kvelden.

Intet nevnt og alt er glemt – Dronning Anne sørga for det.

Kamerat Torgrim, som bodde i Askim, haika hjem iført kun truse, lårkort regnfrakk og sydvest.

Åssen han fikk haik aner jeg ikke, men hjem kom han.

Søndag 12.7.1970

Restitusjon og Globoid dagen derpå.

Intet bokført – men samme vær og temperatur som i går.

Mandag 13.7.1970

Lettskyet pent vær med enkelte regnbyger på ettermiddagen.

Temperaturen kl. 12.00 var 20 °C.

Vi starta dagen med å ta opp gulrøtter, som vi holdt på med et par timer.

Deretter satte vi i gang med potetene, og holdt på fram til kvelden.

Men før dagens slutt måtte vi hjelpe til å lesse på lastebilen som var kommet for å hente produktene.

Å hjelpe til å lesse gikk ut på å laste opp paller, på lastebilen som var kommet for å hente ferdig pakkede produkter.

David Brown-traktoren. som vi brukte til dette hadde frontlaster, men ikke servo – den satt i overarma.

Planla du ikke kjøringa riktig så du hele tida hadde bevegelse i traktoren, måtte du reise deg opp for å klare å dreie på rattet, når du hadde full potetpall på gaffelen.

Tirsdag 14.7.1970

Pent vær, skiftende skydekke og temperatur kl. 12.00: 20 °C.

Vi har i dag tatt opp gulrøtter mesteparten av dagen, og jeg var med på jordet og kåla helt til en time før kvelden.

Den siste timen hjalp jeg til med veiing og pakking av røtter i halvkilosposer.

Etter kveldsmat kom grossisten og henta dagens innhøsting, og jeg hjalp til med pålessing.

Dette – som jeg tidligere har nevnt – med at Helene, husmor, var raskest i pakkinga, var ikke lenger tilfelle.

For nå hadde jeg sjøl slått rekorden hennes, og det var jeg stolt av.

Ikke fordi jeg hadde slått Helene – men fordi jeg også var blitt raskere enn han derre Odd, den fast ansatte gårdsgutten som jeg var stand-in for.

Han som alle skrøyt opp i skyene, og som de gleda seg så fælt til skulle komme tilbake.

At de gleda seg så voldsomt, forsto jeg først den dagen han plutselig troppa opp med sin Ford Consul – den forfinede utgaven av en Ford Anglia. Begge bilene med den karakteristiske “skjær pent av osten”-bakruta.

Odd hadde permisjon i militæret og skulle jobbe noen dager på gården.

Gutten var en kjernekar, arbeidsom som få, så det var ikke rart de skrøyt av ham.

Vi fant fort tonen, og noen innbyrdes kniving om tronen ble det aldri.

Onsdag 15.7.1970

Nå kan det jammen synes meg som om sommeren er over for denne gang. Jeg kan nesten ikke huske en dag etter St. Hans som det ikke har regnet.

Og det regner i dag også.

Dagen har gått med til potet- og gulrotopptaking mellom bygene.

Temperaturen kl. 12.00 var 18 °C.

Torsdag 16.7.1970

Været har i dag vært noe bedre, men det har blåst kraftig. Temperaturen kl. 12.00 var 19 °C.

Vi har tatt opp og pakka to tonn gulrøtter.

Fredag 17.7.1970

Ser at jeg nå bare kan begynne å skrive gjentagelsestegn for dagene – bare været forandrer seg litt. Ellers går jobben stort sett ut på det samme. (regn og kjølig)

Amazon med smell i tunell

Nå var det endelig helg, og poteter fikk være poteter. For nå skulle nye kroker krøkes – eller hva det nå heter.

Citroën-en var parkert, og nyervervet Volvo Amazon – 1960-modell 122 S – skulle avløse den ti år eldre «Inspector Maigret», Citroën

E6 forbi Mosseporten var nå blitt motorvei klasse B med nitti kilometers fartsgrense, og jeg gleda meg til å teste ut Amazonen: B18 Sport med to topp-tuna Stromberg-forgassere.

Jeg så for meg den moderne, horisontale speedometerrullen vise fram alt den hadde av både det orange og røde feltet.

Bilen hadde jeg kjøpt av kamerat Hans Morten, som igjen hadde kjøpt den av arbeidskameraten sin Kjell Erik Thygesen på Norlettfabrikken i Askim.

Den var omlakkert i turkis med svart vinyltak og riktig blikkfanger av sin tid.

En sport, for oss unge lovende bilførerer på den tid, var "Smell i Tunnell"

Full fart inn i Mosseporten-tunellen, for så å holde klampen i bånn og la motoren suge i seg så mye bensin at det gassa uforbrent bensindamp helt ut i eksospotta.

Midt inne i tunellen, vrei du på tenninga igjen.

Gnist – og hele eksosanlegget dynka i bensin – blei til ei lita bombe.

Var du så «heldig» at du hadde noen bak deg, fikk de full effekt av fyrverkeriet.

Var du uheldig, vrenga hele potta seg – og ferden måtte fortsette på fri eksos.

Guttestreker, måtte en vel kunne kalle det, og det var jo det vi var også: Barnslige og leikne.

Jeg hadde bestemt meg på forhånd for å ikke´ praktisere det nummeret på vei hjem til Askim i dag, men heller teste litt toppfart på slettene før avkjøringa til Son.

Jeg svingte først innom samvirkelaget på Krosseren for å proviantere.

Her i byen solgte de Moss Export – øl klasse III – som du ute i provinsene, hvor det skulle fortæres, bare fikk på bestilling.

Med to kasser 0,33 Export i bagasjen var helga sikra.

Jeg lente meg tilbake og krusa pent ut av byen.

Motoren summa – omtrent som utafor bikubene til bestefar, en solfylt sommerdag.

Lukta av litt oljedamp krydra tilværelsen, og med albuen ut av sideruta og håret sirlig Cheseline-dandert, kunne vel ikke livet bli bedre, tenkte jeg.

Ingen foran, og i speilet så jeg heller ingen.

Kambosletta – om jeg får kalle den det – lå som ei jomfru foran meg, og Amazonen var nå den «heldige» dydsbryteren som skulle få vise hva den var god for.

Jeg la flatt jern.

Herr Strømberg, forgasseren, løfta det han hadde av membraner og stempel til topps.

B18-motoren ga fra seg det karakteristiske, djupe rapet den gjør når du forer på for fullt – og bilen akselererte.

Ble vel ikke akkurat utsatt for store G-krefter, men jeg kjente det i magan.

Spennende var det. 110… 120… 130…135. Valsen på speedometeret rulla langt over på det røde feltet.

Bæ bu… bæ bu…

Hva var det for en lyd?

Jeg slapp opp og kikka i speilet, for det var fremdeles ingen foran. Men, det var det bak.

To-farga Amazon det også – bare at den var svart og hvit.

Hælvete… der røyk lappen, tenkte jeg, og svinga inn på Shellstasjonen i enden av sletta.

– Jaha, mister. Du har det travelt i dag, sa en liten sprett av en politimann, som var kommet fram til meg der jeg satt med åpen dør og venta.

– Travelt og travelt, sa jeg. Jeg skulle bare teste litt.

– Og hvordan ble testresultatet? sa «onkel» med myndig stemme.

Men, jeg kunne allikevel ane et glimt i øyet?

– Nei, det fikk jeg ikke sett, sa jeg. Jeg ble forstyrra av dere der bak akkurat da jeg skulle til å se på speedometeret, men det så vel dere?

Ja det gjorde vi og du kan jammen være glad for at du blei forstyrra, du, gutten min, sa han. Vi målte deg til 112 km/t i 90-sonen.

Det var nesten så det glapp ut av meg: Det er altfor lite… den sto jo på 135!

Men jeg beit det i meg.

– Gikk det så fort, da? sa jeg.

– Ja. Og da har vi runda ned mer enn vi behøvde også. Få se førerkort og vognkort.

Med skjelvende hender fikla jeg fram det han ba om.

Han bladde og titta.

– Dette stemmer jo ikke. Bilen står jo ikke registrert på deg. Har du lånt den eller stjålet den?

– Nei, nei! Jeg har kjøpt den av en kamerat og har ikke fått ordna med papirene ennå, men den er forsikra, sa jeg og dro fram forsikringsattesten fra hanskerommet.

– Ok… men du får puste på meg, sa han og lente seg fram.

Og jeg pusta.

– Du burde slutte å røyke, sa han, helt alvorlig, og fortsatte uten å fortrekke en mine.

– Det blir ni hundre kroner i fartsbot. Vedtar du på stedet?

– Ja, tusen takk, sa jeg, For jeg hadde lært av mor mi å alltid takke for det jeg fikk.

– Er du frekk også? sa onkel.

Og ga meg bota, førerkort og vognkort tilbake, men nå med et svakt smil.

– Du får ei uke på deg til å få omregistrert bilen i ditt navn. Betalingsslipp på bota får du i posten.

– Du får ha en god helg – og ta det pent videre, avslutta han.

Jeg ble sittende igjen og vent til jeg så at de blinka ut og kjørte videre.

Rulla jeg meg en Rødmiks og tenkte i mitt stille sinn:

Det var den helga.

Lørdag 18.7 og søndag 19.7.1970

Ustabilt vær. Noe dis med regnbyger og temperaturer på hhv. 17 og 18 °C.

På grunn av fartsbota på fredag valgte jeg denne helga å roe helt ned – med en kinokveld, sammen med Tor Snopestad og nabojentene, på Gimle kino, Jeløya/Moss.

Mandag 20.7.1970

Været i dag har vært grått med noe regn og en temperatur kl. 12.00 på 17 °C.

I dag har kamerat Hans Morten også begynt å jobbe her. Vi deler rom, og har fått satt inn ei ekstra seng.

Akkurat som på skolen: to på rommet.

Dagen starta med å ta opp poteter. Det holdt vi på med fram til middag, og da hadde vi klart å ta opp ni tonn.

Etter middag tok vi opp gulrøtter.

Dagen avslutta vi med å lesse på lastebilen som kom for å hente dagens ferdig emballerte produkter.

Tirsdag 21.7.1970

Skyet oppholdsvær med 20 °C kl. 12.00.

Det ble i dag bestemt at vi ikke skulle starte med potetene, så vi gikk løs på to tonn gulrøtter først. Det var vi ferdige med ved middagstider.

Deretter begynte vi med potetopptaking, som vi fortsatte med resten av dagen.

Det ble fem tonn.

En ting jeg ikke har nevnt, er at jeg har fått fri fra motorlæreuka på skolen (20.–25/7), fordi vi var gjennom det samme pensum på lærlingekurset året før.

(Lærlingekurs i verksted og vedlikeholdsarbeid, Kalnes jordbruksskole 1968/69.)

Tilbakeblikk på lærlingeåret (1968/69)

Dette året har jeg så langt forbigått i stillhet – men det innebærer ikke det samme som at det var stille.

Jeg kom fire uker for seint til skolestart på grunn av dårlig lastekapasitet ved oljeterminalen i Ras Tanura i Saudi Arabia, hvor vi ble liggende på reia og vente på kaiplass.

Jeg seilte da som smører på en gammel tankbåt som het MT Gerina, og skulle mønstre av når vi bare kom nord for Brest.

Lasta skulle til Europa, men den gang fikk du ikke fri hjemreise før etter tolv måneder – og da var det også en finurlig lov som sa at skipet måtte ankomme havn nord for Brest.

Vi var klarert for Le Havre, så det holdt med ett skrik, og jeg kom meg i land fra den gamle rustholken, som egentlig hadde «torpedert» all forestilling om piker, vin og sang til sjøs.

Jeg mønstra på Gerina som pur unggutt, med store forventninger etter historiene som sjøgutta hadde sådd i oss guttunger, som vi var. De kom hjem både brune «rike» med gullringer svære tatoveringer.

Jeg fant fort ut at det nok ikke var sånn det var, i hvert fall ikke på tankfart i den persiske gulf.

Jeg troppa opp på skolen en dag seint i oktober og visste vel da lite eller ingenting om hvilken berikelse dette året skulle komme til å bli – for en ikke altfor tøff hjemvendt sjøgutt.

Vi var jo to på lugaren om bord – og slik var det her også: to på rommet.

Knut Nordskog – som jeg havna på rom med, og som jeg skulle komme til å bo sammen med i hele tre semestre – tok vel imot meg.

– Senga di er der og skapet ditt er der, sa han og pekte.

Jeg slang fra meg skipssekken, som jeg hadde arva etter donkeymann Isaksen, på senga.

Skolesystemet med internat og kantine fungerte egentlig ikke så ulikt livet om bord i en båt.

Hierarkiet var spikra:

Høner på toppen – elevene i 2. klasse på agronomlinja.

Dernest broilere – artianere som tok agronomen på ett semester.

Og nederst på rangstigen: kyllingene, agronomelever på første året.

Og så var det oss lærlinger, da.

Vi var liksom ikke for noe å regne.

Men denne gangen hadde de forregna seg.

Høner, broilere og kyllinger

«Snåsingen» fra Snåsa var en av hønene som markerte seg ganske tydelig blant de store gutta på agronomlinja, men Skjenneberg og Dingstad var ikke noen sinker de heller – særlig ikke når bussen til juleballet på Risum gikk, og vi små lærlinger sto i døra og kikka.

Joda, jeg var ikke stor av vekst, men hadde allerede lagt bak meg min første tur, etter Skoleskipet Sørlandet, til sjøs, og visste godt hva Risum-farerne var ute etter.

Risum husmorskole i Halden… der alle de vordende bondekonene gikk for å lære å bli husmor og bakstekjerring.

Her ble det sylta solbær og hermetisert medisterkaker – og jaggu trur jeg ikke det ble noen tilslørede bondepiker også. I hvert fall så det slik ut på gutta når bussen kom tilbake.

Får håpe de hadde vett nok til å stikke innom broilerne – navn nevnes ikke – som bodde i andre etasje på internatet, der de hadde sin egen “gårdsbutikk”.

Disse gutta var forut for sin tid, og varesortimentet var særdeles godt tilpassa kundene:

Rødmix, Petterøes, Prince, Pall Mall og «Donger» – med og uten smak, pluss diverse annet fornødent habenguts for potente haner på tur til hønsegården.

Klipp fra boka: “Den siste førstereis”

Kapittel: Kalnes – jordbrukslivets skole

Internatskole… jeg tygde litt på ordet.

Internere, bortsendt, dobbeltrom, skole.

Det var ikke mange positive assosiasjoner som dukka opp på netthinna av de orda.

Åssen i huleste hadde jeg funnet på at jeg skulle begynne på landbruksskole?

Eller… jo visst – der har vi det.

Plutselig sto det klart for meg hva som hadde skjedd.

Ute på den store bøljan, når det sto på som verst. Jobben var bare dritt, varmen innerst i den persiske gulf var helt uutholdelig, jorda var uendelig stor og gutten bitte liten.

Jo, da skreiv jeg vel i et brev hjem noe om at det jaggu var bedre å stå på såmaskina hos Erling-bonde og løfte labber i et kvekehav for tre kroner timen, enn å daue på andre sida av jordkloden blant arabere og hylende minareter.

Dette hadde nok min gamle far – forresten ikke så gammal den gang – tatt seg ad nota og like godt søkt meg inn på Kalnes jordbruksskole.

Og inn kom jeg.

Seinhøstes 1968, tre uker etter skolestart, stilte jeg på skolekontoret – kortklipt og pen i tøyet.

– Så der er du, sa dama bak skranken. Sjøgutten som skal bli bonde.

– Å… jeg veit ikke det, sa jeg, men jeg skal i hvert fall bo her i vinter. Og så får vi se hva det blir ut av det.

– Du skal bo sammen med Knut Nordskog i underetasjen på internatet, der borte, på rom 110, sa dama og pekte over gårdsplassen.

Jeg har aldri vært stor av vekst, og blei desto mindre nå.

Der i døra på rom 110 sto det en kjempe og strakk ut neven.

– Velkommen, sa han – djup i røsten, som i tomtønne.

– Jo… takk for det, peip jeg tilbake og tok kjempen i handa.

Dæven. Her gjelder det ikke å væra pusling, tenkte jeg, og klemte til det meste jeg kunne.

Med det vesle fuglenebbet av ei hånd som jeg hadde å stille opp med, mot den enorme bjørnelabben jeg la hånda mi i. Da var jeg ikke mye til kar.

Men se der…

Omtrent som Gulliver i lilleputtland, klemte kjempen forsiktig tilbake og titta nysgjerrig ned på meg med glimt i øyet.

– Dette har jeg venta på, sa han. Det er kjedelig å bo aleine.

Det må for øvrig sies med en gang: det blei aldri kjedelig på rom med Knut.

Det rådet på en måte en symbiose av fornuft og galskap på rommet vårt.

Den fornuftige fryda seg over galskapen – mens den gale sjelden tok fornuften fatt.

Vi kosa oss om kveldene med hjemmelaga toast, i brødristeren etter min gamle morfar, og svelga ned med hjemmebrent fra Sugg.

Sugg var fjøsrøkter, og faren lagde jævlig dårlig hjemmebrent som vi trua ned, i håp om mot og sjarm, når vi lista oss over gårdsplassen på friertokt til jentene som bodde på kvistrommene i selve hovedhuset og undervisningsbygget.

Den dårlige hjemmebrenten ble etter første året bytta ut med noe bedre kvalitet – men langt fra god, den heller.

Produsert i Sveitservillaen på Hjelmark gård i Eidsberg, hvor Pepper’n hadde fabrikkutsalg av sterkeste sort:

Nullstjerners HB. Med innslag av fusel og rosiner ,med odør så selv spyfluene skalv over svartkoppen.

Ei kasse hjemmebrent ble henta hver mandag.

Levert på originale 0,75 pilsflasker – såkalte lange murere – med patentkork.

Salget gikk flytende fra rom 205, som Knut og jeg hadde avansert til nå, som kyllinger på agronomlinja.

Spriten ble kvalitetstesta etter flammepunktmetoden i full skala.

En desiliter av eliksiren ble tømt ut på gulvet og antent, hvorpå alle fremmøtte, potensielle kunder, umiddelbart hoppa opp i sengene for å redde strømper.

Blåflammene bølget, som engsoleie og timotei i laber bris, over linoleumen.

Alt ble borte.

Testen godkjent og stempla: 96 %.

Seksti kroner literen.

Det var gode penger i ei slunken studentlommebok.

Verksted og vedlikeholdsarbeid – hva lærte vi?

Det var snekring og tømring, traktor- og motorlære også litt sveising og smiing.

Traktorverkstedet lå naturlig nok i bakkeplan og snekkerverkstedet i annen etasje i samme bygning.

Etter endt dag var lærerne nøye på at vi sopa og rydda opp etter oss.

Dombu, som snekkerlæreren het – fyra sikkert med ved, i ovn med trangt ilegg, for han var ekstra nøye på at alt kapp skulle sorteres og kappes opp i små knupper og legges i sekk.

Knuppkappinga gjorde vi på båndsaga.

Og denne dagen var det romkamerat Knut som kappa knupper.

Saga sang: juum… juum… for hvert kapp.

Men, plutselig ble lyden en annen.

Jeg slutta å sope og hørte saga gå på tomgang noen sekunder.

Så kom et hjerteskjærende skrik gjennom rommet:

– Fingeren min! Jeg har kappa av meg fingeren min!

Blodet spruta utover planker og maskiner, og lærer Dombu snurra rundt på hælen og for inn på kontoret etter førstehjelpsskrinet.

Den gang dreiv de ikke sykehusene, i noen utstrakt grad, og sydde på igjen deler.

Og uka etter kom Knut tilbake, nesten like hel. Han sleit noen måneder med fantomsmerter, men etter hvert vennet han seg til «Anton» som han kalte fingerstubben som var igjen.

Renault-en i Skrenten

På den tida bodde det to brødre, Kåre og Johan Lindemark, i en staslig bolig som het Skrenten.

Dette var en ansatte-bolig for folk i Vamma kraftstasjon, i Vamma-grenda i Askim, hvor jeg ferdes mye som unggutt.

Bestekamerat Torstein bodde der og han kjente brødrene Lindemark. Den ene av dem hadde en gammel, defekt Renault – 1937-modell – stående i en garasje.

Torstein og jeg hadde mang en gang åpna garasjedøra og kikka på bilen.

Til slutt tok vi mot til oss og ringte på hos brødrene.

Vi hørte det gikk i trappa, og der åpna Johan, den pertentlige av dem, døra.

Han var høflig og blid i khakishorts og hvitskjorte, og ba oss opp på kjeks og saft.

– Hva er det nå for lodder dere selger i dag, da? sa Johan.

Broren Kåre satt på kjøkkenet med et trekkspill i fanget.

Torstein og jeg så på hverandre og visste ikke riktig åssen vi skulle gripe ordet.

– Neeei… seig det ut av Slasken, kallenavnet til Torstein, vi har ikke noen lodd, men vi lurte på den gamle bilen din.

– Den gamle Renault-en, ja, svarte Johan. Bakakselen er defekt, og nå har den stått der i snart femten år. Vis dere veit om noen som vil ha den, så må dere si fra.

– Ja, sa Torstein. Det vil vi.

– Den kan dere hente når som helst, sa Johan, men først må dere få høre historia om turen til Trondheim da bilen havarerte og måtte sendes med toget hjem.

(den historien tar jeg ikke her)

Sigbjørn Nygaard – som gikk i klassen min på Kalnes og var fra gård i Skiptvedt – kom med traktor og taua bilen langs den nedlagte Vammalinna, den smalspora jernbanen som gikk fra Askim til Vamma kraftstasjonen.

Svillene var fjernet og linna var fullt kjørbar.

Slik kom bilen hjem til meg i Katralveien 9 i Askim. Der snekra vi opp ei kjørerampe av to tom fire, og dermed var skruinga i gang.

Det var for øvrig ikke bare bakakselen som var defekt, motoren satt dønn.

– Ta den med hit ned på verkstedet, sa lærer Øfsti, og han behøvde ikke be meg to ganger.

Da helga kom heiv Slasken og jeg oss i og skrudde ut den firesylindra sideventilerte motoren – og til Kalnes kom den.

Der ble den montert i bukk og brukt som opplæringsobjekt.

Med honede sylindere, nyslipte ventiler og ventilseter gjenoppstod den gamle sliteren med ungdommelig kraft: 48 hestekrefter.

Onsdag 22.7.1970

Denne dagen starta vi med å ta opp gulrøtter. Det holdt vi på med fram til middag. Deretter tok vi opp poteter.

Været har i dag vært utrygt med enkelte regnbyger.

Temperaturen kl. 12.00 var 17 °C.

Torsdag 23.7.1970

Tok opp tre tonn gulrøtter fram til kl. 14.00.

Deretter begynte Hans Morten og jeg å legge på vekta for kvinnfolka.

Poteter og gulrøtter blei det mye av. Dag ut og dag inn, fra morra til kveld.

Inne i pakkeriet for gulrøtter var det ganske så livlig – men ute på jordet var det dødsens kjedelig.

Ja, nesten like kjedelig som å tynne kålrot.

Som tidligere nevnt tok vi opp gulrøttene for hånd.

Riktig nok hadde Ole – bonden sjøl – eller jeg, kjørt over gulrotsenga med en løfter som løsna røttene.

Men like fordømt måtte de trekkes opp av jorda og kåles for hånd.

Kåling var å bryte av riset.

Utrulig kjedelig arbeid – å gå der tvekroka i timevis og dra opp bunt etter bunt.

Gråvær i dag også, og 17 °C.

Fredag 24.7.1970 – Potetsiloen

Været i dag har vært utrygt med byger.

Temperaturen kl. 12.00 var 16 °C.

I dag har vi verken tatt opp poteter eller gulrøtter.

Vi har gjort det som skulle vise seg å være ti reiser verre:

Vi har tømt en gammal potetsilo.

Det lukta no reint for jævelig, og tungt arbeid var det au.

“Møkkadømmer er noe dritt” som jeg beskrev mandag 25/5 – var som reineste kaprifolduft i forhold.

Dette var i den tida da bonden kjørte potetlass til et kokeri, for deretter å legge de kokte potetene i silo som fòr til gris.

Jeg kjørte mange lass med Zetore n´ til Moss for koking.

Ikke bare lukta det, det var tungt også.

Det var vel igjen ca. én meter til bånn i siloen, med mugna, råtten og gjæra gugge som skulle ut.

Vi spydde og skuffa – skuffa og spydde – på skift, til vi var ferdige ved middagsleitet.

Deretter tømte vi potetkjelleren, borte ved stabburet, for gamle poteter.

Den dagen lærte jeg at det finnes lukter du "aldri" blir kvitt, sjøl ikke med såpe og skrubb.

Den sitter i.

Lørdag 25.7 og søndag 26.7.1970

Hælj og regn.

Henholdsvis 16 og 18 °C.

Mandag 27.7.1970

I dag er det litt mer sommer. Disig og varmt med 22 °C kl. 12.00.

Vi starta dagen med å ta opp fem tonn poteter.

Da det var gjort, starta vi med gulrøtter – og det fortsatte vi med til kvelden.

Hans Morten slutta i dag. Den mest sannsynlige grunnen var at han hadde festa så hardt i helga at han var helt utslitt. Når vi i tillegg – på grunn av punktering i Mossetunnellen – ikke kom oss i seng før halv tre på morran, kom han seg rett og slett ikke opp.

Vi hadde denne helga vært på Røds hotell, Larkollen, og det krevde både karakter og styrke å «overleve» to dager på Røds.

Hans Morten hadde draget – og sjalusien krever sitt.

Olme Rådegutter var ikke til å spøke med, og da hjalp det lite med sjarm og Don Juan-snygger.

Fikla du med dama, så fikla du med sjølrespekt og sjalusi. De to i lag er jamngodt med knyttnever og ballespark.

Ikke rart han var sliten på mandags morran, Hans Morten.

Tirsdag 28.7.1970

I dag har det striregna hele dagen, og temperaturen kl. 12.00 var 12 °C.

Vi starta med å ta opp gulrøtter, men hadde planer om å slutte til middag og deretter ta opp poteter.

På grunn av regnet fortsatte vi likevel etter middag med gulrøtter, og det ble i løpet av dagen tatt opp, veid og pakka i halvkilosposer:

120 kasser – tilsvarende 2400 kg.

29.–31.7 og 1.–2.8.1970

Mange reprisedager – og godt at det nærmer seg slutten på denne mest intense «potetferien» jeg noen gang har hatt. Kroppen gikk liksom på automatgir og henda var furet og værbitt.

I perioden har det vært regn og overskyet, med temperaturer på hhv. 18 / 16 / 17 / 19 / 22 °C kl. 12.00.

Mandag 3.8.1970

Pent, skyet vær og 18 °C kl. 12.00.

Begynte i dag på Kalnes med lærer Kvåle, og avslutta med Jan Magne Dalsbø i skogbrukslære fram til lunch.

Kan godt huske at jeg kom opp i muntlig eksamen i skogbruk, med Dalsbø som faglærer.

Temaet var: Naturlig foryngelse.

Klipp fra boka Den siste førstereis

Agronomutdannelsen ble til alt overmål avslutta med en vel bestått agronomeksamen – og med en siste kommentar fra lærer A.M. Dalsbø etter avlagt muntlig eksamen i skogbruk, med gran og naturlig foryngelse som tema.

– Jeg trodde virkelig ikke at du visste så mye om det her, Syversen, sa Arne Magne og klaska meg på skuldra idet jeg gikk ut etter eksaminasjonen.

Vel, naturlig foryngelse var egentlig ganske naturlig for meg.

Men det kunne jo ikke Dalsbø vite.

Han var ungkar og lærer til en – etter hans oppfatning – totalt uinteressert unggutt med fokus på alt annet enn sur nedbør og bonitet.

3.–5. august 1970

Feltdager med husdyr, fôr-, hagebruk og skogbruk – med avsluttende eksamen i skogbruk.

Bestått med MG.

• 18 °C – pent

• 16 °C – pent

• 18 °C – skyet

Torsdag 6. august

I dag fant Jon Martin og jeg ut at vi skulle ta oss noen dager fri.

Men helt fri blei det ikke.

Vi kjørte hjem til Katralveien i Askim med John Martins Kadett, hvor vi bare hadde tenkt å mellomlande, men den gang ei.

Gubben – far min – hadde problemer med vanninntrenging i kjelleren, og tilbød oss en djevelsk god akkord.

Det blei fire dager med krafse og spade, drensrør og gudrong/ grunnmursplast.

Slitsomt men innbringende, for nå var feriebudsjettet i balanse, trodde vi da.

 7.–9. august

Pent vær og 20 grader alle dager.

Mandag 10. august

Snopestad ’n og jeg reiste tilbake til Jeløya for å tjenestegjøre én siste dag før vi for alvor skulle starte på ferien.

Vi tok opp poteter hele dagen, og da kvelden kom fikk vi oppgjør: 80 kroner per mann.

Lavbudsjett ferie

Vi takket for oss og reiste til direkte til Moss for handla proviant.

60 kroner til smør, brød og pålegg og bensin for resten, av den dagslønna.

Sikringskosten for turen var selvfølgelig Poteter og gulrøtter, for det hadde vi nok av.

Vi starta i Askim ved firetida neste dag med min 1951-modell Citroën som tok oss lytefritt langs Glommas bredder til Storesjøen nord for Skarnes, hvor vi telta.

Planen var at den gamle Citroën-en skulle frakte oss til Rondane og inn til Høvringen.

Herfra skulle vi ta oss tilbake til Sjoa og derfra krysse over via Sel og Vågå til Jotunheimen og Gjende.

Været var noe kjøligere: 15 °C og overskyet.

Tirsdag 11. august

I fint vær og 16 °C kl 08.00 peila jeg olja og etterfylte 1lt. Reginol ( regeneret billig olje) før avreise videre, nå til Hamar, via Samvirkelaget på Sand. Helt nord i Storsjøen.

Muligens var planleggingen litt for dårlig, men i hvertfall skjønte vi nå at likviditeten var altfor anstrengt og ville neppe rekke lenger enn til Otta.

Nå var "Rådyra Gode" som Snopen pleide å si

Datoen var dagen før bursdagen min, og en kreativ tanke dukka opp:

-Vi får låne telefon på bensinstasjon.

Jeg ringer jeg mor mi og ber henne pent om å sende bursdagspresangen per postrestante til Hamar postkontor.

Som tenkt så gjort.

Pengene ville ikke kunne hentes før neste dag. Dermed fant vi oss et pent sted like utafor Hamar hvor vi slo opp teltet, kokte en kjele poteter til middag og krøyp tidlig ned i soveposene.

kort Info:

I dag går nyveien forbi Hamar – tvert over myra der vi campa

Jeg klarer aldri å fri meg fra å tenke tilbake på denne turen hver gang jeg passerer.

Midt ute i et våtmarksområde fant vi oss ei “lunge”/ tørt land, i et hælvetes mygg høl.

Onsdag 12. august

Sto opp med Svarttrosten og pakka i sammen, med livet som innsats. Reineste krigsdansen må det ha sett ut som der millioner av mygg gikk til angrep.

På postkontoret var presangen på plass og ferden kunne fortsette sorgløst videre til Otta, hvor vi ankom ved middagsleitet.

Herfra var det ikke lange stubben igjen til høyfjellet og Høvringen.

Vi spiste loff og poteter på en rasteplass og tok deretter fatt på oppstigninga til snaufjellet.

Citroëng´en fikk fort merke at oppstigninga til snaufjellet var både svingete og bratt.

Temperaturmåleren steig faretruende mot det tresiffra, og oljedampen seig inn i kupeen så vi måtte sitte med hue på utsida vinduene.

To timer brukte vi på veien opp, for det blei mange stopp – med turer til bekker og tjønn for å hente vann.

Men, vi fikk lønn for strevet.

Ingen av oss hadde tidligere vært på høyfjellet, så det ble en opptur i dobbelt forstand.

Den første forandringen vi merka var lufta og temperaturen. Her var det ikke akkurat sommer.

Jeg tror ikke gradestokken bikka mer enn fem pluss, men lufta føltes helt annerledes.

Det var godt å være her, og storslagent å se på.

Vi parkerte og tok oss en fottur på et par timer timer.

Det fikk rekke, for nå var vi sultne.

Hermetikk og poteter hadde vi bra med, og i dag blei vi enige om å skeie ut med "Får i kål"

50 kilo vaska poteter og 10 kilo gulrøtter hadde vi med – så sulte skulle vi ikke.

Teltet plasserte vi femti meter fra veien ved en liten bekk, hvor vi rigga oss til ved ei alvorlig tyrirot. Den både fyra med og satt på foran bålet.

Hermetikkboksen med fårikål punkterte vi i endelokket og satt opp i potetkjelen.

Der feira bursdag med to lange murere og en dugelig middag, og så kom Jon Blund.

Både Snopen og jeg hadde fast følge på denne tida, men jentene hadde vi så langt ikke ofra en tanke.

De kunne ikke vært med uansett, for begge to hadde fast arbeid.

At de ikke var ubetinget begeistra for ekspedisjonene våre, hadde de gitt klart uttrykk for.

De følte seg nok ikke trygge på hva vi kunne finne på – og det visste vi jo ikke sjøl heller.

Alltid når det kom til prestekrage-stadiet, “skal – skal ikke”, endte det med: skal for oss.

Nå var det vel ikke noen overhengende fare for mistenkelig adferd på denne turen.

Men, turer skulle komme, og turer henrulle , Galskap fulgte galskaps gang.

Denne turen var bare innledninga på det som skulle komme.

Torsdag 13. august

– Og fy faen… hørte jeg fra soveposen til John Martin. Jeg trur jeg fryser i hjæl!

Han hadde bare med seg en lett sommerpose, og gradestokken, som vi ikke hadde med, måtte være langt under null. Det så vi på den hvitrima lyngen som omga oss.

Her var det ingen vits i å ligge å dra seg. Klokka 03.30 starta vi opp Citroëngen og satte kursen mot Gjende, for vi hadde jo bestemt at vi skulle dit.

Underveis stoppa vi på en rasteplass og kokte kaffe på bål mens vi studerte noen fluefiskere – som ingen fisk fikk.

Det var for øvrig ikke bare kaffen som kokte.

Det gjorde Citroëngen også.

Vi hadde lagt veien om Vågåmo og tok riksvei 51 mot Gjendesheim.

Vi tok forøvrig av like før Gjendesheim og fulgte en liten setervei til vi fant oss en fin plass, ved en liten bekk, å telte

John Martin grua seg nok til enda ei iskald natt.

Ingen grunn til å dvele ved det nå, tenkte jeg ,og raska sammen litt smårusk til opptenning mens JM tok øksa fatt til litt grovere bålved.

Det knitra godt, kaffen dufta og potetene kokte, da det plutselig svingte inn svenske på plassen.

Han hadde vel observert det samme som oss, at her var det fint å campe.

Som de høflige og veloppdragne gutta vi var, hilste og nikka vi, selv om vi så at det var en Svenske.

Da han endelig hadde fått vridd campingvogna på plass kom han bort å ville hilse ordentlig.

Han kikka på potetkjelen, og ni glana på sekken som stod ved siden av.

– Fy faen va fina potatis ni har grabbar! Vill ni inte byte i en sup?

Svensken åt poteter og vi supa til langt på natt.

Temperaturen hørte vi på værmeldinga var 12 °C kl. 12.00.

Været var fint.

Fredag 14. august

I dag starta vi opp når vi kjente oss kapable til å kjøre, og kjørte helt hjem til Askim.

Der slo vi opp telt nede ved Vammabrua.

Her fiska vi og spiste abbor og poteter resten av helga.

På mandag begynner jeg på Slitu gård igjen.

14.–16. august

Begynte i dag på Slitu gård igjen.

Ustabilt vær.

Temperatur: 15 / 12 / 14 °C.

Starta dagen med klargjøring for tresking.

Jeg fikk jobben med å hente ned striesekker fra ståltrådene de var hengt opp på, på låven.

Dette ble gjort for at musa ikke skulle komme til å gnage høl i døm.

Noen var det blitt høl i allikavæl – og de måtte husholderska Arnhild bøte.

Arnhild Skonnord fra Snertingdalen gjorde alt mulig.

Ho sekka opp kønn i 100-kilos, gamle kaffe-jutesekker, fra siloen som Passat-tørka, via elevator, transporterte kornet til.

Disse svære sekkene trilla ho på sekketralle og plasserte i lange rekker på låvegølvet.

Ho serverte oss middag og eftasverd på jordet.

Ho måka og fora´ hestene om morran etter frokost klokka 06.00.

Ho kokte og hermetiserte, pella bær og sylta.

Kokte klubb og lagde sylte.

Ho løfta labber og knyta sekker, kløppa plen og stakk kanter.

Ho vaska og strøyk.

Også sang ho – og var glad oppi det hele.

Arnhild var ei fantastisk dame, som jeg som gårdsgutt satte stor pris på.

Men for han Erling var ho mer en selvfølge. Han var grei og real nok, men han mangla «antenner» og til slutt flytta ho.

 

Tirsdag 18.8.1970

Været i dag har ikke akkurat vært noe å skryte av, nå som vi hadde forberedt tresking.Det har silregna hele dagen. Temperaturen kl. 12.00 var 16 °C.

Det blei til at vi fortsatte med klargjøring av kønnhengerne, som var gamle trekantvagger i jern fra grustaket på Mona, som hørte til Slitu gård.

I dette grustaket var det en skinnegang hvor disse trekantvaggene ble fylt med sand og trilla ut på et stilas av treverk. Der ble de tippa ned i ei renne som førte ned til store jernbanevogner på sidesporet på Brennemoen.

Onsdag 19.8

Været i dag har vært alt mulig, med skyer, regn og sol. Temperaturen kl. 12.00 var 15 °C.

Det ble ikke noe tresking i dag heller, men det var kanskje like greit, for den nye Passat-tørka var ikke klar til bruk. Vi skrudde og satte den sammen, og fikk opp elevatoren som skulle ta kønnet fra tippesjakta og opp i tørka.

Torsdag 20.8

Samme vær og samme jobb som i går.

Fredag 21.8

Overskyet og disig. Temperatur kl. 12.00: 17 °C.

I dag kom aggregatet til tørka, og vi gikk i gang med å montere dette.

Lørdag 22.8

Sol og 16 °C.

I dag kom vi i gang med tresking av bygg, både på Slitu og Sletner.

Kønnet var litt rått, men Erling hadde avtalt med kornsiloen på Mysen at de kunne levere ti tonn på tirsdag, så de tok sjansen på at det ville gå bra.

Vi kjørte med den selvgående 8,5 fots Claas-treskeren på Slitu. Siden tørka ennå ikke var klar, kjørte vi i sekker, og jeg sto på og knøyt

Refleksjon og evolusjon

Denna sekkeknytinga likte jeg dårlig. Støvete og kjedelig var det å stå der i timevis bak på treskeren.

Bygg var desidert verst. Snerpen fra aksa som blei treska krøyp inn overalt og klødde noe helt infernalsk. Vår Herre, Darwins teori, eller hva det nå måtte være, hadde lagt stor vekt på spredning og formering da bugg-akset, med snerp og mothaker, ble til

Var du uheldig å få et snerp inn i kjeften, kjente du umiddelbart hvordan det krøyp innover tunga idet du prøvde å få det ut.

Noen ganger forundrer jeg meg mer enn andre, og akkurat nå var det evolusjonen jeg ble stående og tenke på. At mennesker og dyr utvikler og tilpasser seg tid og sted, går det – om jeg legger godvilja til, an å finne et snev av logikk i. Men, at planter finner ut at de må endre seg for å forbli, det er meg helt ubegripelig.

Knyte og vippe sekken ut i fallrenna. Der lot du den ligge til treskeren snudde i enden av jordet. Dette for å samle flest mulig sekker på ett sted. Var jordene lange og aksene rikelig, gikk ikke det, og da måtte jeg slippe av sekken midt ute på jordet også.

Med to treskere i fullt arbeid en hel dag, ble det liggende hundrevis av sekker strødd utover jordet når kvelden kom.

Som tidligere nevnt var det ikke vanlige jute- eller striesekker. De´ romma jo ikke mer enn 70 kilo bygg.

Neida, Erling hadde sikkert en forbindelse på Filipstadkaia der kaffebrenneriene holdt til, for vi brukte gamle kaffesekker som ofte romma godt over 100 kilo bygg per sekk.

Når kvelden kom og jeg skua utover en hel arkipel av sekker strødd utover jordet, da sank lysten på et liv som bonde til et absolutt lavmål.

Gårdsgutten, med snerp og agner fra nakke til Akilles, skulle nå lesse sekkene for hånd opp på den lavbygde hengeren og kjøre dem inn på låven.

Riktignok var dette teamwork, men klokka kunne bli både ti og elleve før siste sekk sto på låven – eller i fjøset. Sistnevnte var tomt for dyr og ble brukt som lagerplass. Den siste mjølkekua på Slitu husker ikke jeg, og jeg begynte å vanke der i 1960.

Søndag 23/8

Fortsatte med å treske bygg på Slitu og gjorde oss ferdig med de 50 målene vi begynte på i går.

I dag treska vi med den gamle Terminus slepetreskeren.

24/8

Pent vær og 17 °C kl. 12.00 . Fortsatte å treske, nå på Tenorjordet. Det var havre vi ga oss i kast med i dag, og det rant noe helt jævelig. Det var nesten så jeg ikke klarte å holde unna med knytinga, så fort ble sekkene fulle.

På dette jordet, som ligger inntil Tenor kirkeruin fra 1200-tallet, ble madonnafiguren og kirkenøkkelen – som Erling har på peishylla – funnet. Når vi pløyde og harva på dette jordet, måtte vi alltid følge godt med, sa Erling.

25/8

Sol og 14 °C.I dag begynte vi å treske bygg, og vi kjørte av mesteparten av jordet bak låven.

Noe måtte vi la stå igjen da det ikke var modent.

26/8

Sol og 14 °C. Vi leverte i dag ti tonn korn på mølla på Mysen. Dette tok hele formiddagen, for vi lessa på lastebilen direkte fra jordet. Vi brukte lesseapparatet på Nuffielden og heiv opp sekkene med. Det blei to fulle lass på «Bamsen». På ettermiddagen fortsatte vi å treske.

28/8

Skyet og 18 °C. Mer tresking og sjauing av sekker. Ingen grunn til flere detaljer her. I dag kom «Aron» med klonk til oss.

29/8

Skyet og 16 °C.I dag begynte vi dagen med litt smøring og vedlikehold, da det ble for seint på kvelden i går. Vi kom i gang med å treske bygg på Sletner ved halv elleve-tida, men så røyk viftereima på treskeren. «Johan pluss moms», Johan Norling på Mysen, hadde ikke, og vi måtte til Oslo. Så gikk den dagen.

30/8

Sol og 18 °C kl. 12.00. Nytt jorde, samme jobb. Har også kjørt inn nesten 200 sekker fra jordet og opp på låven i dag.

Jeg spurte Erling om hvorfor de ikke kjørte kornet i tanken på treskeren og brukte de fine hengerne de hadde laget av jernbanevaggnene i sandgropa.

– De hengerne får vi bare brukt over tippesjakta, og motoren til skruen i bunnen er ikke kommet ennå, forklarte Erling.

31/818 °C. Skyet og regn. Fri i dag.

MIDDELTEMPERATUR FOR MÅNEDEN: 15,7 °C

1/9

Temperatur 17 °C, skyet og regn. I dag fikk vi via til korntørka. Passat stod det med svære røde bokstaver på sida. Denne via – eller rettere sagt tappesiloen – som skulle monteres ved siden av tørka oppe på låvegulvet, holdt vi på med hele dagen. Opp i via havna det tørka kornet fra tørka. En elevator sørget for det. Under via var det et spjeld som Arnhild og fru Gustavsen brukte til å tappe i sekker, for denne sekketappinga er det kvinnfolka på gården som driver med.

2/9

11 °C, pent vær.På grunn av dårlig vær de to foregående dagene var det i dag for bløtt til å treske. Vi fortsatte da i stedet med tørka, for denne var det nå om å gjøre å få ferdig.

3/9 – 4/9 – 5/9

Mye regn og 14 °C. Fortsatte med tørka.14, 10 og 10 °C.

6/9

Sol og en del vind, 14 °C.I dag reiste jeg hjem til Askim for å ordne med et bilkjøp som jeg har tenkt å foreta meg.

7/9 – 8/9

Helgefri og pent vær. 14 / 12 °C.

9/9 – 10/9 – 11/9 – 12/9

14, 10, 15 og 14 °C. Regn og atter regn, og nå begynner bonden å bli sånn passe amper. Elektrikeren har kobla ferdig tørka, og alt er nå klart til prøvekjøring. Jeg har brukt de to siste dagene til å fikse opp i stallen. Måking og strigling for ti hester, derav to merrer med føll, er ikke gjort i ei bråvending.

13/9

I dag regner det også, og temperaturen er 14 °C.

Vi har i dag satt inn vinduer i Slitugården. Som tidligere nevnt er dette er en leiegård ved Slitu stasjon som bonden eier.

I denne leiegården er det mellom 55 og 60 vinduer. Jeg sto i stigen oppi skuffa på Nuffielden.

Vi bytta bare ut de glassa som var sprukket eller knust, men vi hadde full jobb hele dagen.

Historie

Denne «Slitugården», bygget i perioden 1913–1915 av Ludvig Lund, far til Gunerius Lund – Erling Grinis forgjenger som bonde på Slitu.

Bygningen rommer i dag sju leiligheter. Tidligere var det også både post, bakeri, landhandel og bensinpumpe der.

Ludvig Lund var nok sikker på at dette stedet, kloss inntil Slitu jernbanestasjon, ville bli sentrum i bygda, men den gang ei.

Nesten et halvt sekel skulle gå før byggmester Hans Trollerud trakk det lengste strået , og Blokka i Øyerudkrysset ved E18 så dagens lys.

Link til et dikt om blokka her: http://www.diktoggodt.com/437721185

14/9 – 15/9

Helgefri og temperaturer på 15 og 10 °C.

16/9Skyet og disig, 14 °C. Det har tørket opp en del i løpet av helga, og vi har i dag klargjort treskeren på Sletner.

17/9 – 18/9 – 19/9

Skyet og sol. Temperaturer 14. 18. 17 °C.

I dag reiste vi utpå med treskeren for å prøve. Det var selvfølgelig rått, men ettersom tørka nå var klar til bruk, fortsatte vi til kvelden. De neste to dagene treska vi også. Kjerringene på låven hadde nå fulldagsjobb med å sekke opp og trille bort.

19/9

Klart og sol. Temperatur 9 °C.I dag kom vi ikke i gang før middag, og det var på grunn av at det var så kaldt at doggen lå lenge.

21/9

Skyet sol og 12 °C.I dag kan vi si at vi har treska ferdig på Slitu, om vi da ser bort fra ett jorde som vi ikke kommer bortpå fordi tømmerkjørerne har lagt et par velter i veien. Her må tømmeret bort først.

Mor mi har bursdag i dag. Gratulerer med dagen, mamma.

22/9

Skyet sol, 8 °C. Fridag i dag.

23/9

Pent vær og rimfrost. Temperatur kl. 12 var 8 °C.I dag begynte Erling og jeg å treske på Sletner, for her var det ikke tatt mye.

24/9 – 25/97

10 °C. Fortsatt tresking på Sletner med to treskere, pluss at nabobonden som var ferdig også kom med tresker og hjalp til. I dag gikk det unna.

26/9 – 27/9 – 28/9 – 29/9

Temperatur rundt 9–4 °C. Fortsatte treskinga for fullt helt til vinkel-leddet til kniven røyk. Deretter kjørte vi sekker fra jordet, og de var det nok av, selv om vi hadde kjørt på tørka hver kveld. Hans og naboen fortsatte å treske på Sletner, mens Erling og jeg kjørte sekker på tørka og til kornsiloen på Mysen.

30/9

Regn og 14 °C. Fortsatt med sekking, tapping og kjøring.

Middeltemperatur for måneden 12,4 °C

1/10 – 2/10

Skyet og regn med solgløtt. 14 og 13 °C. Har disse to dagene, på tross av dårlig vær, treska. Det er nå bare toppen et par dager igjen av skuronna på Sletner og Slitu.

2/10

Skyet, 10 °C.I dag har vi kjørt jevnt med tre treskere. Den tredje var en gammel Terminus sleper. Med denne innsatsen klarte vi å få skjært av siste rest, selv om kornet var i råeste laget.

Med dette avsluttes denne dagboka

Praksistida på gård var nå avsluttet, og Landbrukslivets skole på Kalnes ventet.

Mye hadde jeg lært, og mer skulle jeg komme til å lære – både om naturlig foryngelse og vendeteiger.

Gårdsgutten takker her for seg med noen funderinger om at det ikke bare er å «pløye» over vendeteigen. Det kan være lurt å kikke seg tilbake i plogfåra.

Livet videre med Erling

Gårdsguttens historie slutter her, men vennskapet med Erling fortsetter.

Jeg ble aldri bonde, for etter endt landbruksskole og militærtjeneste fortsatte jeg min karriere i handelsflåten og tok maskinistutdannelse ved Kristiansand maritime skole.

Vennskapet og samholdet med Erling vokste videre.

Jeg sier Erling, for selv om jeg også hadde mye å gjøre med Erlings bror, Hans, og kona Nora, som bodde på slektsgården Sletner, var det Erling som var kameraten min.

Begge to – ja, egentlig alle tre – levde livene sine tett sammen. Hans og Nora på Sletner og Erling på Slitu.

Jeg begynte på Tenor, Slitus nye skole i 1960, høsten da jeg fylte ti år.

Samme høst plukket jeg poteter på Stasjonsjordet på Sletner og ble servert middag – kjøttkaker med brun saus og stua kål – av Lovise, mor til Hans og Erling, sammen med Nora og fru Bråtnes.

Lønna var ikke stor, men tempoet var heller ikke like høyt som hos lærer Ingolf Trømborg på gården Vegarud.

På Sletner brukte de hest, på Vegarud brukte de traktor. Riktig nok husker jeg at Trømborg’n ropte «pro, pro» til traktoren da den rullet i bekken. Han tenkte vel at den hadde hestekrefter den også.

På Vegarud fikk vi unger 5 kroner dagen, på Sletner fikk vi 10 – men røftene var like store.

I alle årene jeg seilte til sjøs hadde jeg god kontakt med Erling. Han var nysgjerrig på hvordan det var der ute i den store verden, og det var ikke få ganger vi satt bak i hagen og hadde oss en god prat.

Spesielt husker jeg hvor godt han lo når jeg fortalte om de litt vovede og lettlevne opplevelsene.

Erling var ingen festløve, selv om han aldri gikk av veien for et lystig lag.

Jeg kan ikke uten et smil om munnen minnes den dagen Erling, Hans og Nora ble introdusert for taco-retten for aller første gang.

Det skjedde på min førtiårsdag i 1991, i kafeteriaen på Obs Slitu.

Jeg var vaktmester der den gangen, og var så heldig å få låne kafeen til arrangementet.

Rød saft og gul saft i dispenserne, som til vanlig sto på disken, var byttet ut med vodka og Cognac av lokalprodusert sort.

Taco Shell, salater, kjøtt og sauser av flere slag sto på rekke og rad langs kafeteriadisken, og gjestene gikk i takt til akkompagnement av Husbanken Swingers. ( min søster Inger Lise var kormedlem der og hadde for anledningen hyret inn hele koret)

– Å, er detta for noe greier a? sa Erling da han kom fram til disken, hvor kokk Tommy Elvestad – som han kjente fra før – sto.

– Dette er taco, det, men vent litt så skal jeg hjelpe dere, sa Tommy og lessa på en dugelig porsjon til alle tre. Hans og Nora og Erling.

Første runde ble inntatt akkurat slik de var vant til å "etea lapskaus". De skjela nok litt bort på nabobordet, for i andre runde tøyt det ut kjøtt, saus og salat på begge sider av skjell og lefser. Men blide – det var de alle tre.

Tone, min kone, serverer tilslørte bondepiker fra krystallbollen jeg fikk av dem den dag i dag.(2026)

Erling var en godmodig mann – gjerrig med seg sjøl, men raus mot andre.

Ikke slik at han delte ut penger med rund hånd, men han var heller aldri lei å be om noe.

Det være seg husly for båter, biler, tilhengere og andre ting folk i vennekretsen hadde behov for å få satt bort.

Utlån av biler og redskap var han heller ikke snau med. Betaling i kroner var det aldri snakk om, men en vennetjeneste tilbake satte han pris på.

Dette gjaldt Hans også, i hvert fall når det kom til oppstalling av ting og tang.

Rart, tenkte jeg mang en gang: å ha så god råd – og å unne seg sjøl så lite.

Erling var glad i å ha folk rundt seg, og 1. april hvert eneste år – på bursdagen sin – ba han til gjestebud.

Så lenge han hadde husholderske Arnhild hos seg, var det hun, sammen med Nora og fru Bråtnes, som stelte i stand. Og da var det ikke småtterier som kom på bordet.

Gjestene var "alle hånde-urene dyr" som min mor pleide å si.

Budne og ubudne. Noen ringte han til samme dag, mens andre hadde nok huka av i kalenderen, for det var stort sett de samme som møtte opp hvert eneste år.

Tida gikk på Slitu gård, som alle andre steder – utenom på Sletner da, for der hang de samme gardinene i alle de femti åra jeg vanka der.

Nora, som gifta seg til storgård og velstand, fikk aldri nye gardiner. Det blei nok ikke som ho hadde tenkt. Nora, som fikk Alzheimer og døde tidlig.

På Slitu, derimot, ble det malt og pussa opp, både utvendig og innvendig. Riktig nok ble den gedigne magasinovnen stående på kjøkkenet til Erlings siste dag. Men, men den dugde, for Erling var i mange år uten kvinnfolk i huset, og det å koke sjøl, annet enn kaffe og havregraut, praktiserte han ikke.

Det ble i stedet mange turer både til Roys Kro i Askim og Obs-kafeteriaen på Slitu.

1. april sammenkomst ble det hvert år selv etter at Arnhild hadde sluttet, men da med snitter fra Hærland Catering.

I ett av disse lagene var det at sølvtøyet manglet – eller rettere sagt: det var blitt låst bort. Alle stamgjestene var på plass, og hjelpende hender manglet ikke, men det gjorde bestikk.

Noe rustfritt fantes og ble lagt fram, men på langt nær alle ble tilgodesett med det.

Serveringen startet og fatene med snitter gikk rundt.

Folk forsynte seg rundelig uten å ofre en tanke på hvordan de skulle få i seg maten. Høye snitter med reker og bare fingrene å gripe med.

Jeg titta meg rundt og så at folk stadig så ned i fanget og dukka under bordet.

Praten gikk, latteren satt løst – og det gjorde rekene også. Trøste og bære, åssen skal detta gå når blautkaka kommer, tenkte jeg.

Alt løser seg.

Vi spiste og drakk kaffe på skift, mellom oppvasktjeneste og «skjeløp». Alle fikk sitt og til slutt kom også den sedvanlige pjolteren kom på bordet.

Ikke reint få ganger overnatta jeg sjøl i Himmelsenga i andre etasje.

Vennesæl som han Erling var, fikk han også mange gode medhjelpere på sine eldre og og pleietrengende dager. Venner som kom uten varsel, og venner som stilte opp når han ringte. Disse ble med åra liksom Erlings egen hjemmehjelptjeneste – ikke fordi de måtte, men fordi de hadde lyst.

Noen nevnt, men ingen glemt. Torstein Brynjulfsrud, Sverre Ødegård, Harald Korterud, Svein Wiig og Hans Kristian Lund tør allikevel nevnes i denne sammenheng – men ei gikk utenpå alle.

Åra og Erling sjøl fikk merke det godt etter hvert som helsa svikta.Synet gikk først, og med det førerkortet og friheten.

Midt oppi sitt aldrende liv hadde han likevel oppturer, og den største av dem alle var Astrid.

Astrid Lund, samaritan og tidligere kokke, fant ut at denne mannen får jeg hjelpe så godt det lar seg gjøre – og det gjorde hun, til gagns.

Astrid bodde hos Erling og var både øyne, øre og den håndgangn hjelper gjennom en stadig mer pleietrengende tilværelse.

Selvfølgelig hadde Erling, som konservativ ungkar, gjennom et langt liv lagt seg til vaner og levesett som ikke alltid var forenelige med et kvinnesyn. Det ble noen disputter.

De gangene det skjedde, når han høylytt og autoritær forsøkte å trumfe gjennom sine ungkarssnygger hos Astrid, fikk han alltid svar på tiltale.

Erling var, først nå, kommet dit hen i livet at han forsto sitt eget beste. De kom alltid overens.

Astrid og hennes sønn, Hans Kristian, sammen med mange av Erlings øvrige faste venner, var nå de som besøkte ham og på sin måte holdt livsgnisten ved like.

Erling skjønte og kjente det nok, at tida snart var ute, og han satte stor pris på samtalene våre om før og nå.Jeg spurte om det var greit at jeg tok opp disse samtalene, og det syntes han bare var fint. Ja, endog til satt han og smilte og nikka når jeg spilte av for ham det han sjøl hadde sagt.

Jeg sa til Erling at jeg en dag sikkert kom til å skrive litt om det vi hadde snakka om, og det han hadde fortalt. Da sa han en gang:

– Du må ikke glømme å få med deg ho Mina da.

Mina, søstera som Erling var svært knyttet til, døde i ung alder av tuberkulose.

En dag sa Erling til meg:

– Jeg trur jeg må skrive et testamente, og du som er så fæl til å skrive, kan vel hjelpe meg med det?

Erling og Hans hadde sittet i uskiftet bo etter mor Lovise på slektsgården Sletner, og Erling eide nå begge gårdene.

– Det kan jeg vel saktens gjøre, sa jeg, men først må jeg jo få vite hva du ønsker, og så får vi koble inn noen offentlige personer når vi har laga et utkast.

Å nevne offentlige personer var som å banne i kjerka for Erling. – Åffer må vi det a?

– Jo, det må vi. Det er mye juridisk som må være riktig, sa jeg.

– Jeg bestemmer vel sjøl over mitt eget så det får bli som jeg´ vil. Du får bare skrive, sa Erling.

Det gikk noen uker med prat og samtaler, der Erling i korte trekk fortalte hvordan han ønsket at formue, eiendommer og eiendeler skulle fordeles og forvaltes etter hans død.Han ga klart uttrykk for at han ønsket opprettelse av en stiftelse i søsknene Mina, Erling og Hans Grinis navn.

Erling hadde klare meninger om hvordan stiftelsen skulle forvalte boet. Hans høyeste ønske var at det, om mulig, skulle etableres et eget sykehjem på gården Døsen Sletner, som ligger under Sletner gård.

Dette ble diskutert i et felles møte med daværende ordfører. Han ga uttrykk for at dette ville bli vanskelig å gjennomføre. Det ble derfor lagt inn en passus i testamentet om et forprosjekt, med evaluering av økonomisk bærekraft.

Testamentet ble skrevet og undertegnet i vitners nærvær. Slitu, 10.02.2010.

Det ble levert til Heggen og Frøland tingrett på Mysen, med kopi lagt i Erlings safe på Slitu.

Ny tid og ny tilværelse.

En dag jeg var på vei forbi Slitu gård, så jeg sykebil på tunet og svingte brått av hovedveien og inn gårdsveien til Erling. Jeg kjente det stramma seg i brystet .

En sjukebil sto ved kjøkkeninngangen, der det nå var montert ei gedigen handicaprampe for Erling, som var blitt avhengig av rullestol.

Jeg skyndte meg inn. Ambulansepersonellet møtte meg i døra og fortalte meg den triste nyheten: Astrid var død.

Der lå hun, Erlings skytsengel, fredfullt på sofaen.

Det hele var egentlig helt uvirkelig.

Astri før Erling – det ble liksom feil, nesten urettferdig, men døden skiller ikke mellom slikt, den bare skiller mennesker

Nå ble det en ny verden og en ny tilværelse for Erling å forholde seg til.

Det gikk en tid med bare hjemmehjelp og gode venner. Ja, faktisk ganske lenge før Erling ble lagt inn på Edwin Ruud. I forkant av dette hadde vi mange og lange samtaler i kammerset – rommet mellom kjøkkenet og stua.

På Edwin Ruud ble Erling raskt dårligere og etter hvert ganske apatisk. Det var vanskelig å føre sammenhengende samtaler med ham. Han svevde mer og mer inn i sin egen tankeverden.

Han så dårlig, hørte dårlig, og livsgnisten var på mange måter slukket.

Den 26.06.2014 lukket min venn Erling øynene for siste gang.

Testamentet jeg skrev for Erling, etter hans egen vilje, ble senere erstattet av et nytt testamente. Alt ble solgt, og midlene lagt i en stiftelse – også den med gode formål for bygda.

Takk for vårt gode vennskap

Gårdsgutt og venn. Ole Kristian Strøm – Syversen