Knut Håkon og Kissen

En med blankpussa sko, sløyfe, dressjakke og topplue. En i hjemmesydde gabardinbukser, gummistøvler og Kleivalue.

Klær skaper ei mannen.

Det var dunkelt og litt skummelt i rommet der vi satt – Knut Håkon, søster Elisabeth, kamerat Olaf og jeg. Super 8-millimeter-filmrullen snurra og ga fra seg en helt spesiell tikkelyd, som også var den eneste lyden i rommet. Filmen vi satt der med halvåpen munn og vidåpne øyne og så på, var en svart-hvitt stumfilm, og atmosfæren i rommet var som en drøm midt i virkeligheten.

Knut Håkon var lekekameraten min, og nå satt vi på rommet hans og så på en ny film som faren hans hadde hatt med hjem fra det store utland. Jack og bønnestengelen het filmen.

Jeg kjente at jeg ble varm i panna og sliten i hendene der Jack – eller var det meg? – klatra oppover bønnestengelen på vei mot risen og gullet. Jeg husker vi klappa i hendene og ropte av glede alle tre da Jack hogg av bønnestengelen og risen deisa i bakken.

Dette var mitt første møte med levende film, og det var det visst for kamerat Olaf også. Olaf og jeg var jevngamle seksåringer, årgang 1951, og kameraten vi nå var på besøk hos, Knut Håkon Eng, var ett år yngre.

I vår barndom, årene 1957–58 på Ørje, hang vi mye sammen. Det ble nok mest til at jeg var sammen med Knut Håkon, sønn av Eva og Knut Eng. Sistnevnte var gründer og direktør for fabrikken som pappa jobba for – Norsk Lettmetall AS.

Vår familie – pappa Arvid, mamma Ruth (Tertit), søster Inger Lise og meg selv, Ole Kristian – hadde flyttet fra Kristiansand til Ørje i 1956. Det skjedde som følge av at pappa hadde fått jobb som selger og handelsreisende for Knut Eng.

Moren til Knut Håkon, Eva, var ei feiende flott dame fra Ørje som kjørte Mercedes og gikk i høyhælte sko. Jeg hørte ofte at damene i Boretten-blokka der vi bodde, omtalte henne med en viss ærefrykt. Fru Eng ditt og fru Eng datt. Vi unger tenkte ikke så mye på hvem verken herr eller fru Eng var. For oss var de bare mora og faren til Knut Håkon – og «Lillebeth», som søstera ble kalt.

Klart vi merka at de hadde det litt annerledes enn oss «vanlige» unger. De gikk litt penere kledd og hadde flere leker, men ellers var de akkurat som oss. Leker er for øvrig bare ting. Det er de du leker sammen med som gir deg den gode følelsen. Modelljernbane eller lastebil med tipp – du må uansett ha noen å leke med for at det skal bli frydefullt og morsomt. Det er ikke noe gøy å ligge borti sandhaugen alene og dure. Du må dure sammen med noen, og det gjorde vi.

Nå var det jo slik at KH – som jeg heretter vil benevne Knut Håkon – alltid hadde litt finere leker enn oss andre. Og som mennesker er, store som små, har fine ting en viss tiltrekning. Det oppsto derfor en rivalisering blant oss unger. Jeg skjønte det ikke der og da, men har i ettertid forstått at sånn er livet. Eller i hvert fall kan det bli slik om du ikke gjør deg noen refleksjoner og tar tak i det.

I etterkant har jeg forstått at det var et tidlig stadium av sjalusi som gjorde seg gjeldende. Jeg tror ikke det var det at andre enn meg fikk leke med de fine lekene som stakk mest, men at kamerat KH også lekte med andre enn meg. Det var nok der brodden satt.

Egentlig er det rart å tenke på at jeg som liten gutt, i fem-seksårsalderen, hadde sånne tanker i magen. Ja – for det var liksom der jeg kjente det.

Ryttere

KH og familien bodde i et svært flott hus med høye tresøyler som bar en stor veranda i annen etasje. Disse søylene yndet jeg å klatre opp og ned, og mine kunster både imponerte – og irriterte – nok KH. Han var litt tyngre i sessen enn meg og fikk ikke helt dreisen på klatringa. For øvrig var han også ett år yngre og hadde jo litt tid på å lære seg teknikken.

En annen teknikk han derimot hadde helt inne allerede som liten, var ridning. Muligens hadde han blitt litt drilla av ungene på Brårud, en gård vi ofte var innom. Der hadde de ponni som de både kjørte og rei med. Hest var gøy – stor eller liten spilte ingen rolle.

Rett nedenfor huset der KH bodde, bodde kamerat Olaf, og nedenfor der igjen bodde dotømmer Rakkestad, og også den «slemme» Hagen, som vi var dritredde for begge to. Hvorfor Hagen var så sinna skjønte vi ikke. Vi var jo bare inne i hagen hans og henta noen epler som lå på bakken.

Dotømmer Rakkestad hadde hest, og med åpen tankkjerre kuska han rundt og tømte septiktanker. Han satt i fullt oljehyre på ei planke som var anordnet som sete tvers over tanken. «Dritten» heiste han opp av septikummene med ei bøtte i tau og tømte i tanken. Det må ha vært et jævla slit.

Åpen tank på to hjul, med hest i skjækene og humpete grusveier – det sier seg selv at det skvalpa og spruta både oppover ryggen på kusken og utover veien. Men det brydde ikke Rakkestad seg det minste om. Han kjørte bare ekvipasjen inn i skauen og tippa ut hele herligheta i skogbunnen.

Ut av syne, ut av sinn, tenkte han vel – fram til han kom med neste lass.

Der i skauen, rett nedenfor blokkene vi bodde i, sto det også seks tønner på rekke og rad hvor de som bodde i «Boretten» brant søppel. Matavfall kasta de i en annen dunk som dotømmeren´ henta og tok med til grisene sine.

Bortved disse tønnene samla det seg alltid mange fugler og dyr på jakt etter en godbit, og stedet ble også yndet for «jegere» med sprettert og pil og bue. De som var riktig heldige, hadde til og med armbrøst, skåret ut på Heyerdal-verkstedet. Et slikt hadde pappa lovet at jeg skulle få når han bare kom hjem fra neste reise.

Sånn gikk det ikke.

I mellomtiden hadde nemlig Rolf Arne vært uheldig og truffet meg med ei armbrøstpil rett i øyet. Dette kunne gått riktig galt. Det bar av sted på bagasjebæreren til mammas sykkel, i det forteste hun orka å tråkke, til doktor Dehli.

Han rensa og skylte flere ganger, men sa at han var usikker på om synet kunne være skadet.

– Jeg ringer Rikshospitalet i Oslo og rekvirerer utredning. Dere må reise dit så fort dere kan.

Med lapp for øyet og godt tak i mamma reiste vi med bussen til Oslo neste morgen. Hun var med hele tiden og holdt meg i hånda helt til de trillet meg inn på operasjonsrommet. Der måtte hun bli igjen utenfor.

Jeg husker flere doktorer i hvite frakker med forstørrelsesbriller som lente seg over meg og lyste inn i øyet. Den store lampa og mennene i hvitt tok tankene mine tilbake til den gangen jeg måtte «brenne» i nesa for å stoppe neseblod.

«Dette er ikke farlig, gutten min. Vi skal bare brenne litt oppi nesa di så det slutter å blø.»

Han trodde sikkert det skulle virke beroligende, men ordene brenne oppi nesa hogg som kniver i brystet på gutten. Jeg ble liggende stiv som en pinne da doktoren stakk den rare greia opp i nesa på meg. Det lukta stekt kjøtt og blod, akkurat som når bestemor Klara i Eidsberg stekte blodklubb, og det seiv røyk foran øynene mine.

Sykesøsteren som sto bak og holdt hodet mitt, hadde sitt fulle hyre med å holde meg i ro. Doktoren – mannen med de rare brillene, som han nå hadde vippa ned foran øynene – tok fram ei lita lommelykt og lyste inn i nesa.

– Ja, nå tror jeg det er bra, jeg, sa han og satte seg tilbake på den runde, rare stolen med hjul på.

– Pilen har ikke skadet mer enn at dette nok kommer til å gå bra, sa den ene doktoren.

– Og doktor Dehli har gjort det så rent og fint at vi ikke behøver å gjøre noen ting, sa den andre.

Ei sykesøster klemte innpå litt salve og la på bandasje, og så trillet en annen sykepleier meg ut på et rom hvor mamma satt og ventet. Jeg hadde ikke særlig vondt, og vi fikk reise hjem samme dag.

Når dagen til dotømmer Rakkestad var endt og tanken tømt, slapp han hesten på beite i skauen like bortenfor der KH og jeg bodde. Og der hadde vi det mye moro.

Hesten var en stor arbeidshest, og det var ikke bare å jumpe på for to små cowboyer. Her måtte det både kløkt og mot til – og det hadde vi nok av begge deler.

En rigga seg til oppe på en vedstabel, mens den andre lokka hesten inntil med gras og havre. Og vipps, der var rytteren på plass. Hodelag og sal var ikke noe tema. Det blei å klamre seg fast i manen og henge på så lenge det gikk.

Hesten var slett ikke vant til å ha noen på ryggen, så straks den merka et fremmedlegeme som hang fast der, la den i vei. Og det var jo akkurat det vi ville.

Dette var gøy. Vi bytta på å jage og ri helt til hesten gjennomskua oss og ikke ville gå inntil vedstabelen, uansett hvor mange godbiter vi lokka med.

Denne sporten utvikla vi etter hvert til å gjelde alle firbeinte dyr. Kuer og griser prøvde vi også, og ble ganske gode til å henge på der.

På tross av represalier og juling på blanke messingen – for det fikk i hvert fall jeg – vokste kreativiteten hos oss smårollinger. Vi ble nok sett på som ganske viltre og uregjerlige.

Noen voksne syntes nok det var morsomt når vi avla dem en visitt. Vi var jo ikke deres unger. Spesielt godt mottatt, kan jeg huske vi ble, når vi stakk innom noen av fabrikkene som fantes på Ørje den gangen.

Pølseskalker og tatere

Det var Ara Mek og Heyerdal-verkstedet, aluminiumsstøperiet og «Metallen» – det var det AS Norsk Lettmetall ble kalt. Der laga og støpte de komponenter til gressklippere og andre nyttige ting.

Det var spennende å se på disse, for oss, nesten utenomjordiske mennene med svære hansker og masker, ikledd skinnforklær og store skinnstøvler. Med begge hender håndterte de øser på lange stenger, som de duppet ned i brønner med flytende metall. Deretter tømte de øsene i former, hvor metallet stivnet og ble til ventiler til hus eller deksler til gressklippere – alt etter hvilken fabrikk vi var på akkurat der og da.

Disse arbeiderne kjente vi alle sammen, bare de vippa opp maska.

Jeg skjønte det ikke da, men det har nok gått opp for meg i ettertid hvorfor alle var så blide og forekommende mot oss. KH var jo direktørsønn, må vite, og sånne steller vi pent med. Jo da, det var nok litt sånn. For vi fikk aldri så store pølseskalker hos slakter Hærrød og Mosbek, og vi fikk heller ikke solgt like mange lodd til kakelotteriene våre, som når KH var med.

«Blanke messingen», som jeg var innom for litt siden, måtte jeg stadig vise fram til mamma. Jeg vet ikke om KH måtte det samme til mora si.

Fru Eng var streng og myndig, hun, og det hendte nok at KH ikke fikk lov til å komme ut og leke med meg. Jeg tror vel egentlig ikke hun mente at jeg var skyld i all ugagn og rampestreker, men hun tenkte nok at sammen var vi ganske så uregjerlige. Hun prøvde vel å dempe skadefrekvensen litt ved å bremse leken med han derre viltre Kissen, som jeg ble kalt. Men, én ting skal jeg fortelle deg, kjære mor Eva: Hos ho Jørgine på Torp og hos onkel Hartvig i Sponvika gjorde vi mye som du aldri får vite. Og det var det ikke jeg som fant på.

KH og jeg hadde mye moro samme

Stjeleren og heleren

Vi mangla egentlig ingenting, verken KH eller jeg. Men allerede da – før de første kjønnshårene hadde begynt å spire – kjente vi «higendyret».

Vi så for oss Opal-sjokolade og seigmenn i store poser. Bildene fra godteposen vi fikk på fabrikkens juletrefest, lyste som ei stjerne for øynene våre. Og vi bare måtte.

Jeg veit ikke hvorfor jeg husker dette akkurat slik, men sånn var det.

Ved siden av det store huset som familien Eng bodde i, lå det også et flott, mindre hus, bygd med garasje i grunnplanet. Litt som alt annet hos KH var heller ikke dette noen helt vanlig garasje. På toppen lå det et gjestehus.

Gjestehus i særklasse, må vite. Her var dobbeltseng med rosa silkedyner, toalett, bidé – og ikke minst: her sto sparebøssa til «Lillebeth».

Først begynte vi å pirke litt forsiktig. Men tålmodigheten slo fort sprekker. Opal, Smørbukk og Dixi-karamellene hos kjøpmann «Duttan» Hattestad vant kampen, og sparebøssa til «Lillebeth» ble knerta.

Vi var jo bare fem og seks år, og Duttan hadde alt hva vi begjærte. Jeg kan faktisk huske at det var mange danske to-kroner i sparebøssa. Hvor de måtte ha kommet fra, veit jeg ikke.

Hos Duttan fikk vi bare flat kurs – krone for krone

«Seter»-mammas søndag

Søndag var som oftest en kjedelig dag for oss unger. Alle butikker var stengt, og på fabrikkene lå det stille. Det var ingen bønder å henge på med når de kjørte hest og kjerre til mølla med korn.

Nå veit vi jo allerede at ridning var en yndet hobby, og jeg har tidligere fortalt at det ikke bare var hest vi prøvde oss på.

Det var søndag, og de «gamle» foreldrene likte å ta det litt med ro. Men det gjorde ikke KH og jeg. Så vi tok oss en tur ned til ho Jørgine. Nå var det vel ikke akkurat ho Jørgine sjøl vi sikta oss inn på, men heller alle kuene som gikk og lå i enga foran gamlehjemmet.

Vi satt på knærne på krakken som var satt ut til de gamle, og så på Dagros og Litago som lå der og tygde.

De der som ligger, er lette å komme seg oppå, tenkte jeg. Og som tenkt, så gjort.

Vi sikta oss ut hver vår ku og sneik oss under gjerdet. Og vipps – så satt vi på ryggen til hver vår ku. Da ble det slutt på tygginga.

Vi klamra oss fast og hylte av glede mens de vettskremte kuene hoppa og spratt for å bli kvitt åket på ryggen. Vi datt selvfølgelig av. Men det som var verre, var at hele bølingen nå hadde kommet seg gjennom innhegningen og var på frifot rundt hele gården.

Hendelsen hadde heller ikke gått upåaktet hen. For nå var både Jørgine og fru Eng – mamma Eva – ute og gjette kuer på vidvanke.

Det endte bedre for kuene enn for oss. De fikk være ute resten av dagen. Vi derimot fikk husarrest og besøksforbud i flere dager.

Det bodde flere familier Eng på Ørje som ikke var i slekt med KH og hans familie. I sidebygningen på Torp bodde også en av disse familiene. Hva de voksne het, husker jeg ikke, men at faren var toller, det husker jeg.

Det var to jenter der. Torgunn var den eldste. Ingjerd var på alder med søster Inger Lise og ett år eldre enn meg. Søster Lise – som jeg kalte henne – var venninne med Ingjerd, og det hendte ofte at jeg var med og besøkte dem på gården.

Jeg husker at jeg syntes Ingjerd var så pen.

Fisketur og slusekammer

Jeg var ofte med KH og familien hans, og turene til Sponvika som jeg fikk være med på, var alltid spennende. Da visste vi at det ble både båtturer og sjokolade.

For de voksne – pappa til KH, onkel Hartvig og en annen mann som het Tennebekk – var det fiskingen som var formålet med turene. Og så Cognac én, da.

Som regel var det bare menn som dro på disse såkalte fisketurene. Jeg kan ikke erindre at det var noen koner eller damer der. Følgelig måtte KH og jeg også være med ut på fjorden. De torde vel, med rette, ikke la oss to være alene hjemme. Og det ønsket vi jo heller ikke.

Vi hadde vært med før, og det var skikkelig gøy å få lov til å dra Hekla med fisk om bord. Vi hylte som bare overbegeistrede guttunger kan når det dirra i snøret og makrellen sprella mellom beina våre.

«Fisketurer» kalte jeg det den gangen. I ettertid har jeg forstått at det nok var like mye pjalling og sosialt samvær som var hensikten. Fisken ga de bort når vi kom i land. Riktig nok tok de av et par–tre makreller til seg selv, men resten i bøtta – som nesten var full – ble gitt bort.

Når kvelden kom og vi måtte i seng, hoppa vi begge opp i samme seng, akkurat som vi hadde gjort mange ganger før. I de rosa silkedynene på gjesterommet over garasjen hjemme hos KH og Lillebeth.

Huggorm og gullfisk        

KH og Lillebeth hadde besteforeldrene sine på Ørje: mormor Momo (Ragnhild) og bestefar Bebbe (Gunnar) Ahlsen. Bebbe var fløtningsfullmektig, og de bodde helt nede ved slusene, mellom veien som gikk opp til Ørje fort og veien ned til fabrikken, A/S Norsk Lettmetall.

Oppe på fortet var det spennende å være. Der fantes bunkere og mørke huler som vi kunne utforske. En gang KH og jeg var der på tur sammen med mamma Eva og hunden Pia, skjedde det noe dramatisk – syntes jeg den gangen.

Området var fullt av fjell, steinrøyser, lyng og kratt, og Pia, foxterrieren, smatt inn og ut av alle hull hun fant. Hun var jo en hi-hund og fulgte instinktet sitt. Akkurat denne gangen skulle det vise seg å bli skjebnesvangert.

Hun ble bitt av huggorm.

– Gutter, gutter! ropte mor Eva og kom springende med Pia under armen.– Dere må løpe alt dere kan ned til Momo og få henne til å ringe dyrlege Meirik!

Og vi løp. Alt vi orket, nedover bakken mot slusene der Momo og Bebbe bodde.

Fortsettelsen husker jeg lite av, annet enn at jeg var helt utkjørt – og at Pia overlevde.

Hos Bebbe og Momo var vi ofte. Det mest spennende jeg husker derfra, var de bratte sluseveggene rett ned i slusekamrene. Jeg kjente liksom en dragning ned i det dype, svarte rommet. Når slusemester Thoralf Jensen begynte å sveive opp lukene, og vannet flommet inn i slusekammeret, ble jeg helt hypnotisert.

Ofte på søndager gikk vi – mamma, pappa og søster Inger Lise – ned til slusene for å se når Turisten ble sluset opp eller ned. Det var stort for oss småunger, og sikkert for de voksne også.

Som oftest var det tømmermoser – sammenbuntet tømmer – som ble sluset ned fra Rødnessjøen til Øymarksjøen, på vei hele Haldenkanalen ned til Saugbruksfabrikken i Halden.

Jeg husker også alle geværene til Bebbe som hang i trappeoppgangen hos dem.

Vi fikk selvfølgelig aldri lov til å gå til slusene alene.

Det gjorde vi jo da – selvfølgelig.

Og én gang kunne det gått skikkelig galt.

Utdrag, fritt etter boka «Den siste førstereis»:

Det var sent utpå våren, og isen hadde begynt å gå – men ikke alle steder.

Plutselig roper kameraten:– Se der, Kissen! Det er gullfisk under isen!

Han sprang utpå. Og plump – der forsvant gutten gjennom.

Gudskjelov ble han hengende i iskanten og kave, men han hadde ikke en sjanse til å komme seg opp.

Uten å tenke la jeg meg skinnflat ned på magen og strakte meg så langt jeg kunne uten å miste kontakt med fotbladene på land. Men det var ikke nok.

KH kava og skreik ikke så mye lenger nå.

Og enten jeg forsto alvoret eller ikke, lot jeg meg i alle fall gli lenger utover til jeg fikk tak i hånda hans.

I det samme – som et grep fra en høyere makt – kjente jeg ei hånd som lukket seg rundt ankelen min.

Det var hånda til svensken Sven Ahlström.

Han halte oss i land. Med en guttunge i hver hånd leverte han oss videre til den høyeste makt vi visste om den gangen: pappaen til Knut Håkon.

Svensken fikk ros. Vi fikk kjeft – og husarrest.

Ahlström og familien hans fulgte Norlett-fabrikken i mange år framover. Gumman, som inte kunde simma, datteren Ann Charlotte – ei veldig pen jente, slik jeg husker henne – og Sven Inge, en attpåklatt jeg ikke husker navnet på.

Mange gode historier, både sanne og tvilsomme, fulgte i deres fotspor.

Far sjøl, Sven – som jeg tror han het – var en ordentlig skøyer. Han manglet også noen fingre på den ene hånda.

– Vet ni hur jag förlorade dom? spurte han en gang oss unger som sto og glodde.– Neiii, svarte vi.– Jo, sa Ahlström, jag drömde en natt att jag var en hund som var så arg att jag bet dom av mig.

Og så la han til:– Och slutar ni inte med att glo nu, så biter jag er också!

Han lo høyt, og vi løp for livet.

Jeg var ofte med familien Eng på kjøretur. Noen ganger besøkte de mamma Eva sin søster, tante Bjørg, og onkel Thor Beyer - Olsen i Rakkestad. Onkelen var lærer på skolen der, Jølstad skole, og familien bodde i andre etasje i skolebygningen. Jeg kan huske vi lekte på fjellknausene bak skolen og at Per, KHs fetter, sprang etter oss og kasta kongler.

( Ingen kunne bake kringle som tante Bjørg, og i mitt voksenliv senere kjøpte jeg alltid tante Bjørgs "Storkringler" til alle store feiringer i familien)

Andre ganger var vi på travkjøring på Momarken. Da var pappa Arvid også med. Jeg husker de var spesielt interessert i hvordan det gikk med hesten Unna You, tror jeg den het, eid av Jens og Sigurd Eng.

KH og jeg plukka tomflasker, mens de voksne spilte på hest.

Tidlig badesesong

Vann, vann og atter vann. Så langt barneøyne kunne se, var det vann overalt på Ørje, og Ikke langt fra der vi bodde, lå den kjente og kjære badestranda Lilletorp.

Der, og ved Bøhnslandet, samla ofte husmødre og unger seg på formiddagen om sommeren, men aldri før sol og varme hadde satt seg og kurukene summa av feite spyfluer. Dette klarte ikke KH og jeg å vente på, og en solskinnsdag i midten av april tok vi turen til Lilletorp på egen hånd. Isen hadde nettopp sluppet taket i Øymarksjøen, og leikelystne som vi var, fant vi på at vi ville ned til vannet og seile litt med barkebåter.

Stien til Lilletorp gikk ned bak gamlehjemmet og forbi huset til en gammel, skummel gubbe – syntes vi den gangen. Hans Bøhn, het han visst. Vi så ingen gubbe, men på et bord på utsiden av huset, nede ved strandkanten, lå det noe vi kunne seile litt med, tenkte vi.

Det var et svart fat. Et lasteskip, fant vi ut.

Vi tok av oss buksene så vi kunne vasse fritt, plukka kongler til last og sjøsatte «lasteskipet». Men akk. Skipet var overlastet og gikk til bunns, ikke langt fra land – men lenger ut enn at vi kunne vasse.

Vassinga ble brått avslutta da vi hørte rop i det fjerne.

– Knut Håkon! Knut Håkon! Hvor er dere?

Den umiskjennelige stemmen til mor Eva gjallet mellom trærne.

Vi grep fatt i klær og sko og la barbeint på sprang gjennom skauen. KH sakka etter og ble til slutt innhenta av mor Eva. Jeg hadde derimot såpass forsprang at meg rakk hun ikke å få fatt i.

Da jeg skjønte at hun hadde gitt opp, stoppa jeg, kledde på meg og rusla slukøret videre opp til hovedveien – den som gikk fra veistasjonen, forbi veivokter Andersen og helt ned til Uttersrudgården, bygget hvor kamerat Johan Anton Graarud bodde.

Jeg hadde det ikke akkurat travelt med å komme hjem. Jeg var sikker på at mamma allerede hadde fått beskjed om hva vi hadde holdt på med.

På den ene siden av veien, ned mot Ørjeelva, lå hoppbakken Trollhaugen. Men på den andre siden lå noe som opptok meg langt mer: et grustak.

Grustaket i seg sjøl var moro å leike i, men det som opptok meg nå, var alle svalene som fløy ut og inn av de hundrevis av hullene de hadde laga i sandveggen. De stupte formelig rett inn. De bomma aldri.

Morfar – «Moffen» – hadde fortalt meg at de hadde redene der inne, og at de mata ungene sine. Det var derfor de holdt på slik.

Jeg ble stående helt hypnotisert og se på fuglene, helt til jeg plutselig ble vekket.

– Kjære deg, der er du jo!

Det var mamma, som kom syklende.

– Fru Eng ringte meg og fortalte hva dere hadde gjort. Kjære Kissen min, jeg ble jo livredd. Hvorfor kom du ikke rett hjem?

Jeg kjente det snurpa seg i rompehullet, akkurat som når du må på do og holder igjen. Men nei – denne gangen ble det ikke noe ris på rumpa.

I stedet tok hun rundt kroppen min og klemte meg inntil seg.

– Du må ikke gjøre sånt, gutten min. Du vet jo hvor farlig det kan være ved vannet.

Det visste jeg nok egentlig. Bestemor Klara i Eidsberg hadde fortalt meg inngående om Nøkken i brønnen. Men her var det jo så grunt og fint, og vi kunne se bunnen hele tiden der vi holdt på. Jeg tenkte nok at dette ikke kunne være så farlig.

– Jammen vi bader jo der hele sommeren, mamma.

– Da er det sol og varmt, og da er jeg der og passer på dere, svarte hun og tok hånda mi.

– Dette må du ikke fortelle Moffen, sa jeg og så opp på mamma med bedende øyne.

Morfar «Moffen», som bodde i Kristiansand, var min inderligste hjertevenn. Ham ville jeg absolutt ikke skuffe.

– Det skal jeg ikke gjøre, sa mamma. Men Moffen veit jo at du er en vilter krabat.

Det er en rar følelse å sitte her på kontoret mitt, sytti år senere, og memorere. Ting og hendelser kan komme så sterkt og nært innpå at jeg får både gåsehud og tårer – latter og dårlig samvittighet.

Sandtaket er borte. Svalenes hekkeplass, og for øvrig også livsgrunnlag, er borte. Det er nesten ikke svaler å se lenger. Vipa, som vi så på alle jorder, er borte. Løvsangeren synger ikke like mye som før.

Joda, våren kommer den, men ikke som før. Og det vil den mest sannsynlig heller aldri gjøre.

Gryende sangstjerne

Ørje var, som jeg har nevnt i tidligere skriverier (Den siste førstereis), et paradis for oss unger å vokse opp i.

Hadde vi i tillegg fått lov til å tilbringe både ungdomstid og voksenliv i denne tette og gode atmosfæren, hadde både KH og jeg kanskje blitt spart for mye. Samtidig hadde vi sikkert gått glipp av mye også.

Vår familie bodde i «Boretten», Ørjes eneste borettslag på den tiden. Her var det et godt samhold blant naboene, og jeg husker spesielt én episode.

Kåre Kristoffersen bodde med familien sin i naboblokka – kona Dagny og barna Ragnhild, Rolf Arne, John Reidar og Morgan. En dag kom han ut på verandaen og ropte:

– Hei du, «Kissen»! Kan du ikke komme inn og synge den sangen for meg, som jeg hører du går og synger der ute på plenen?

Han hadde hørt at jeg ofte gikk og sang sangen om Kristiansand. Kristoffersen fikk sang, og den gangen sikkert også med «bløde konsonantar», der jeg sang av ren gledens lyst.

Mot Norges kyst i lengst hensvunne dager

en prektig flåte stevnet fram,

og høyt fra masten vaiet kongeflagget,

om bord var fjerde Kristian.

Han steg i land ved Otra elvens bredder,

og skuet vidt omkring på land.

Han ropte: Her blir by på strand

og den skal hete Kristiansand.

Nå gikk det da ikke slik at vi fikk vokse opp på Ørje, verken KH eller jeg.

KH sin far, Knut Eng, så ganske raskt at det ble for trangt i Ørje, og at kår­ene var for små for fabrikken hans. Omsetningen økte, og bedriften måtte utvide. Da var ikke Ørje noe ideelt sted å ekspandere.

Tomt ble kjøpt, og ny fabrikk – Norlett AS – ble bygd i Askim i 1961.

Familien Eng flyttet på denne tiden til Sørkedalsveien i Oslo. AS Norsk Lettmetall hadde også etablert salgskontor i byen, og fra dette kontoret jobbet pappa tidvis.

Eng hadde nå kjøpt gården Rom i Askim, som familien skulle flytte til når rivning, nybygg og renovering var ferdig.

Litt hver for oss

Det ble en tid framover da KH og jeg mistet den nære kontakten vi hadde hatt på Ørje. Jeg begynte i førsteklasse på Kilebu skole i 1958, og KH begynte året etter på skole i Oslo.

På Kilebu-skolen hadde vi pulter med blekkhull og pultlokk som kunne vippes opp, slik at vi kunne legge bøkene under. Om vinteren var det ofte så kaldt at vedovnen ikke klarte å få opp varmen. Da satt vi med golfjakker utenpå klærne helt til de nedisete vinduene var tint opp. Du kunne se din egen pust hele den første timen.

Kissa Årnes var lærerinna vår, og hun frøs aldri – der hun sto i sin store persianer, eller var det kanskje en selskinnskåpe. Kristine Årnes, som hun het, bodde sammen med nevøen sin, Dag, i et lite hus på Moen, ikke langt fra butikken til kjøpmann «Duttan».

Det var for øvrig ikke det som foregikk inne i klasserommet som opptok meg mest. Nei, det var det som foregikk i uthuset på skolen som virkelig fanget interessen min.

Uthus er kanskje ikke helt riktig å kalle det, for det var vel egentlig ei låve. I denne låven hadde A/S Norsk Lettmetall leid lokaler. Der lukta det alltid så godt. Hvorfor jeg syntes lukta av Tri var så inderlig god, vet jeg ikke – men godt lukta det.

Tri? Hva var nå det, og hvorfor lukta det Tri?

Jo, fordi det jobba to karer der. Selin het visst den ene, den andre husker jeg ikke navnet på. De tredde plastbelegg utenpå gressklipperhåndtakene.

For å få disse røde, blå og grønne plastslangene innpå rørene, ble de lagt i dette snodige stoffet som lukta så godt. Da blei plasten mjuk og medgjørlig, og lett å tre på.

Det var for øvrig ikke bare plasten som blei mjuk og medgjørlig. Det blei kara også, der de satt i Tri-dampen hele dagen. Ikke rart det var moro å stå der og høre på at de tulla og prata med oss unger.

Dette Tri-stoffet – trikloretylen – blei brukt uten tanke på skadelige virkninger, og ble fritt benytta helt opp i syttiåra, før det til slutt ble forbudt.

Aleine til Oslo

KH hadde på denne tida flytta til Oslo, og det ble ikke ofte vi så hverandre. Men, én gang, da Johan Anton Graarud – en annen Ørje-kamerat – og jeg var på besøk hos KH og familien i Sørkedalen, husker jeg veldig godt.

Johan Anton var sønn av fabrikksjefen – jeg kaller ham det – ingeniør Arne Graarud. Sjef med stor S og tversoversløyfe. Jeg husker også godt alle disse «ingeniørene» som satt på rekke og rad i den laveste administrasjonsbygningen på Norlett-fabrikken. Det var Graarud, Torkildsen, Ihlen og Larsen. Deretter kom teknikere, verktøymakere og formenn som Stenseth, Erling Østlie, Fuglesang, Iversen og Fossen – og sikkert noen til.

Alle disse var KH og jeg på godfot med. Og ikke å forglemme vaktmester Einer Engebråten. Ham var vi også avhengige av, for han var ikke bare vaktmester på fabrikken – det var han også på gården Rom, som jeg kommer tilbake til senere i denne «husker du»-historien.

Det var spennende for en ni–tiåring å reise til Oslo og overnatte uten mamma og pappa.

Jeg hadde riktignok vært mange ganger i Oslo før, på besøk hos både mammas moster og diverse filletanter og onkler – men alltid sammen med foreldrene mine.

En av disse filleonklene var politimester Kristian Welhaven i Oslo. Han var gift med mormors søster, Margit. Tante Margit og onkel Kiss, som vi kalte ham, ble begge internert i Tyskland under krigen. Dette har tante Margit skrevet en interessant bok om: Sivilinternert i Tyskland 1943–1945.

Denne gangen reiste jeg aleine sammen med Johan Anton. Han sto for øvrig ved vinduet på soverommet og glana på trikken hele natta. Han hadde aldri sett en trikk før. Hver gang han hørte «trikkefører Syversen» ringe i bjella, spratt han opp av senga.

Det var Mommo og mor Eva som passa på oss under oppholdet, og vi hadde det veldig fint.

Dagen etter skulle vi kjøre med Holmenkollbanen. Bare tanken fikk det til å krible i magen. Skal jeg være helt ærlig, var det nok ikke bare Johan Anton som ikke fikk sove. Jeg sov heller ikke ordentlig, selv om jeg ikke sto og så på trikken.

Vi skulle ikke opp til Holmenkollbakken, men ned til Majorstua. Selve Holmenkollen skulle pappa Knut ta oss med til dagen etter – i Mercedesen.

En mann og minnes

Rart hva som brenner seg fast i minnet. Den turen med Mercedesen er noe av det. Ikke Holmenkollbakken og utsikten over Oslo by – nei, det var selve turen som satte et uutslettelig inntrykk.

– Nå, gutter, skal vi se hvor langt vi kan trille uten motoren i gang, sa pappa Knut.

Han var en skøyer og likte godt å holde på med oss unger når han bare hadde tid. En gang da han hadde vært på reise i Amerika, hadde han med seg cowboydrakt med fullt utstyr til KH – og indianerfjærpryd til meg. Stort, tenker jeg nå, at han hadde med seg noe til meg også.

Vel. Det var trilling vi skulle. Og trilla gjorde vi – helt ned til Smestad, der han måtte stoppe for rødt lys.

Minner om Knut Eng         

(tanker skrevet etter hans siste reise)

Fredag 15.02.2019 var jeg i Holmenkollen kapell i bisettelsen til Knut Eng.

Pussig, tenkte jeg – akkurat her i Holmenkollen – og fikk et flashback til 1961, da kamerat Johan Anton Graarud og jeg var på besøk hos vår felles venn Knut Haakon (KH), som bodde med familien i Sørkedalsveien.

Akkurat her ved innkjørselen til kapellet snudde far til KH, Knut, Mercedesen.

– Hvor langt tror dere vi kan trille herfra? sa han og snudde seg mot oss i baksetet.

Vi strakte hals og glodde ut gjennom frontruta over hele Oslo. Ingen av oss svarte. Men vi trilla – i fri gir – helt ned i byen.

Han var både leken og streng, far Knut.

De store tresøylene i det ærverdige kapellet ga meg umiddelbart en assosiasjon:

Du er god til å klatre, du.

Det er de første ordene jeg kan huske at Knut Eng sa til meg, da jeg stakk hodet over balkongkanten der han satt og leste avisen.

Familien Eng – far Knut og mor Eva med sine to barn, Knut Haakon og Elisabeth – bodde i en storslagen villa med glattbarka tømmersøyler innerst i Sørliveien på Ørje. Søylene var det jeg stammeklatra i.

Det var slik Knut Eng var. Han så kvaliteten i menneskene rundt seg og knyttet dem til seg i sin kreative gründerverden. Det var også slik undertegnede havnet på Ørje.

Min far, Arvid Syversen, ble ansatt av Knut Eng – via hans bror Ulf – i A/S Norsk Lettmetall i 1956, som selger. Men han var ikke bare selger. Han var også oppkjøper.

Norsk Lettmetall var i rivende utvikling, og råvarer måtte skaffes. Her ble også min far involvert.

Knut og Eva var foreldrene til min beste venn, Knut Haakon.

Far Knut var mye på reise. Jeg husker godt den gangen han kom hjem fra Amerika med cowboydrakt til KH og indianerfjærpryd til meg. Da var det ikke trygt å bo på Ørje – i hvert fall ikke så lenge vi hadde kruttlapper igjen.

Knut hadde alltid glimt i øyet, men ikke bestandig av den blide sorten.Stundom gnistrede hans øyne stygt.

Det hendte så menn den gang vi ungdommer, på hjemme-alene-fest, hadde tømt hele hans «skattkiste» i peisestua for fluidum. Dette på Rom gård i Askim, dit familien flyttet etter etableringen av A/S Norlett.

Her bygde han opp en fabrikk med mange hundre ansatte, og et helt samfunn av Norlett-folk etablerte seg – de fleste på Grøtvedt i Askim.

På Rom bodde Knut Eng en periode alene. I denne tiden var jeg «ansatt» som fungerende stallgutt. Jeg sykla hver morgen og kveld fra Katralveien til Rom gård for fôring og stell av hestene.

Hver fredag var det lønning. Var han hjemme, stilte han alltid opp selv og overrakte pengene. Var han borte, hadde vi avtalt et lurt sted.

En gang sa han:

– Du, Kissen – jeg har lyst til å fortelle deg noe. Men du må love meg å ikke si det til faren din.

– Det kan jeg love, sa jeg.

– Faren din er den beste selgeren jeg noen gang har hatt. Men husk: Det må du ikke fortelle ham.

Jeg husker hvor stolt jeg ble. Jeg heiv meg på sykkelen og tråkka hjem det forteste jeg kunne – til mor mi. Far var ute på reise og solgte Norlett-gressklippere.

Eng var flink til å gi både ros og ris. Han var av en slik legning at han aldri slapp taket. Engasjert hele livet – pensjonist eller ei.

I 1998 var jeg sammen med Knut på Ostrobrzeg «ranch» i Polen, der sønnen Knut Haakon bodde. I kjølvannet av en tidligere, vellykket satsing på varemerket Masmix, hadde KH etablert firmaet C. Olsen. Her drev han storskala melkeproduksjon, ikke langt fra småbyen Pasłęk.

KH hadde planer om å bygge et norsk meieri. Jeg var selv engasjert på teknisk side. Dessverre ble KH syk og døde, og prosjektet ble avviklet. Hans kone Jeanett fortsatte driften.

Far Knut var nok ikke ubetinget positiv, men nysgjerrig nok til – i en alder av 78 år – å reise til Polen for å se og diskutere.

Vital og klar i hodet holdt han foredrag så sent som i 2012 på Ørje bruk. Jeg var til stede og hilste på Knut Eng for siste gang.

Hans siste kommentar til meg var:

– Nei, men Kissen, så tjukk du har blitt.

– Ja, og du har blitt gammel, svarte jeg. Snart hundre år.

Da lo han godt.

Knut Eng – en askeladd i norsk næringsliv – er utførlig beskrevet av Tor Heen i Marker historielags årsskrift 2015.

Knut Eng satte spor etter seg overalt der han ferdes og realiserte sine planer og visjoner.

Jeg må i ærbødighet innrømme at det fór noen tanker gjennom hodet mitt da jeg så ham forlate Holmenkollen i Mercedes denne gangen også.

Hvil i fred.

En mann å minnes.

13.02.2019Ole Kristian Strøm Syversen

I full galopp

Det gikk et par–tre år der KH og jeg hadde liten eller ingen kontakt. Men så, plutselig en dag, sto han der – eller rettere sagt satt – utenfor blokka på Slitu, i en sulky bak sin egen Terna.

Terna var ei lyngenhest hoppe som de hadde anskaffet til Rom, gården i Askim, dit familien Eng nå hadde flyttet.

Vi i familien Syversen hadde på vår side flyttet til blokka på Slitu. Der bodde vi fram til foreldrene mine fant tomt og bygde hus i Askim, der den nye Norlett-fabrikken – som den nå het – var etablert.

Hest var fremdeles vår store felles interesse. KH hadde nå fått sin egen hest, mens jeg fikk utløp for min lidenskap hos Erling Grini på Slitu gård.

I 1964 sto huset vårt i Katralveien 9 ferdig, og vi flyttet inn i løpet av sommeren. Nye venner, nytt miljø og en helt annen skolehverdag venta. Men jeg tilpasset meg ganske raskt.

KH hadde, som nevnt, flyttet til Rom gård og gikk på Rom skole, mens jeg – som bodde på Løkenjordet – tilhørte Moen skolekrets. Vi gikk aldri på samme skole.

Avstanden mellom oss var likevel ikke mer enn femten minutter på sykkel. Men jeg kan faktisk ikke huske at KH noen gang brukte sykkel for å besøke meg. Nei, han kom alltid til hest – kjørende eller ridende. Først på Terna, senere på galopphesten Pon s’ôte, eller noe i den duren, som jeg husker den het.

Det var ei riktig staselig hoppe, med mankehøyde godt over hodet på meg – rundt 162, vil jeg tro.

Rom gård var i seg selv ikke noen storgård, men hadde en flott beliggenhet høyt på en kolle, med Romsåsen og E18 mot vest, og jorder og skog mot nord og øst.

Her var låve med stall, stabbur – og nå også et nytt, staselig våningshus i lav profil, med moderne valming i begge ender av taket. Dette var ikke vanlig tidlig på 60-tallet, og vi ungdommer syntes det så både fantastisk og overveldende ut.

Det ble anlagt havneanlegg med flotte inngjerdinger for flere hester, som nå var kommet på stallen. Blant dem var den tidligere nevnte fullblods galopphoppa, kjøpt av far Knut sammen med sine jaktkompiser Jens og Sigurd Eng fra Ørje – for øvrig ikke i slekt.

I tillegg var det ei sta og uvillig lyngshest-hoppe. Lyngshesten var, som fjordingen, kjent for sitt lynne.

Pon s’ôte fikk seinere et føll som ble kalt Sofus – selv om det sikkert også hadde et langt mer sofistikert navn.

Dette er de hestene jeg husker best fra Rom på den tida. Men for oss unggutter var det også andre ting som var vel så interessante – alt av motorisert redskap som fantes på gården.

Blant disse var det nok den vesle, blå Gütdbrod-traktoren som fenget mest.

Vi så nok på Knut Håkon som bortskjemt. Men med et slikt utvalg av dyr, ting og tang – blott til fornøyelse – spilte det egentlig ingen rolle.

Det skjedde hele tiden noe på Rom, og det tiltrakk seg naturlig nok både gode og mindre gode venner. Alle ville ha en del av «kaka», og det ble ofte kniving om å være bestevenn med KH.

Dette kjente jeg igjen fra tida vår på Ørje, så jeg la ikke så mye i det. Det trengte jeg heller ikke, for KH og jeg hadde stort sett krangla fra oss og visste inderlig godt hvor vi hadde hverandre.

Vanskeligere kunne det nok være for hans nye venner og skolekamerater på Rom skole,

barneskolen som bare lå noen hundremeter fra nordre Rom gård, hvor familien bodde.

Disse kjente jo ikke KH. fra før. De syntes, naturlig nok, at det var spennende med denne nye " Penge drengen" som de omtalte han som.

Hvor de fikk det klengenavnet ifra sier seg vel egentlig selv.

Han hadde alt, de de bare kunne drømme om.

En av disse skolekameratene, Anders Tovengen, som bodde på nabogården, Tovengen, var mye på Rom. Anders var flink med hester, og de var det mange av på Rom. KH. Anders og jeg hadde mange fine rideturer til elva ved Langnes og i skogene rundt.

På Tovengen, hadde KHs skolekamerater, Anders og Halvor, Hans Harald og Gunnar, laget seg egn restaurant på stabburet ( Noen nevnt og mange ikke glemt ) "Krikkas Restaurant" oppkalt etter Hans Harald som bar tilnavnet, Krikka.

(Siste avsnitt litt på siden av mine memoarer)

Vi ,"Old timere" hadde forøvrig mange løssluppne fester på Tovengen opp igjennom våre ungdomsår. KH. gikk nok "dessverre" glipp av disse da han hadde flyttet til Halden.

Mor Eva var streng, men rettskaffen, og med godt humør, når det passa sånn. Hun så nok hva som foregikk. Lek og påfunn slukte hele Knut Håkons oppmerksomhet fra tidlig morgen til sengetid. Skole og lekser kom i andre, eller tredje rekke.

Det hendte ikke sjelden at vi unger måtte tusle slukøra hjem, for nå skulle Knut Håkon gjøre lekser.

Vi søkte da som oftest ly bak låven til vi så bilen til fru Eng komme i porten. Da visste vi at det var fritt fram for oss og for KH og det visste vist mange andre også.

Søstera til KH, Lillebeth, tok som regel mamma Eva med seg. Men det hendte at hun ble igjen på gården sammen med venninner. Lillebeth hadde sitt fristed på stabburet, der hun hadde laget seg sitt eget lille «lekerom» – et sted vi gutter nesten ikke hadde adgang.

Etter noen år ble foreldrene til KH og Elisabeth, som hun egentlig het, skilt. KH ble boende sammen med faren på Rom.

Pappa Knut måtte finne en løsning på husholdet, og løste det ved å ansette «gumman» Ahlström – kona til Sven, altmuligmannen på fabrikken.

Det var i denne perioden de mest utagerende, og til tider ville, festene på Rom nådde sitt klimaks.

Forholdet mellom far og sønn ble etter hvert så anstrengt at KH måtte flykte. Noen netter overnattet han i høyet på låven og andre ganger hospiterte da hos Per Wik, en felles bekjent av familien, som bodde i Askim. Per kom fra Ørje og hadde, slik jeg husker det, vært gårdsgutt på Brårud – gården til Jens og Sigurd Eng, der KH og jeg hadde vært ofte.

KH flyttet senere til mor Eva og hennes nye mann, Jarl Skofterud, i Halden.

I en tidlig fase etter flyttingen fungerte jeg som stallgutt og hestepasser på Rom. Far Knut spurte om jeg ville ha jobb og tjene noen kroner. Det sa jeg ikke nei takk til.

For meg var det bare en glede å kunne sykle fra Katralveien til Rom – for å stelle hester og få meg en ridetur.

Når katten er borte

Naturlig nok var pappa Knut ofte ute på reise, og husholdersken «Gumman» Ahlstrøm hadde ikke annet å gjøre enn å holde hus og matstell i orden. Hun jobbet dagtid, og når helgene kom, var hun ikke der.

Det var derimot KH. Og alle «vennene» hans.

Som jeg tidligere har fortalt, var vi glade i hester og riding. I helgene kom ofte KH til Rom, og der hadde vi det mye moro – og gjorde mye ugagn – sammen. Hvem som dro hvem, skal være usagt, men at jeg til tider kunne være en pådriver, vil jeg ikke benekte.

Våningshuset på Rom gård var nybygd, stort og staselig, med valmet tak og glasert stein. Her var det ikke spart på noe: gedigen stue med plysjmøbler, spisestue, peisestue og et topp moderne kjøkken. Hva mer skulle til for å trives?

Jo. Det skal jeg fortelle.

Ei svær trekiste med lokk. Og under lokket – der nede i dypet – var det fullt av vin og brennevin. Ei riktig skattekiste var det. Og «vennene» var på skattejakt.

Riktig nok godt ledet av «sjørøverkapteinen» selv.

Festene utviklet seg ofte langt utover både det anstendige og det ansvarlige. Kapteinen forsto nok til tider at skuta var i ferd med å grunnstøte, men mannskapet var da i full festmodus, og han lot seg rive med.

Her var venner og venninner. Kjente og ukjente dukket ofte opp da ryktene spredte seg om at det var fest på Rom. Det ble nytt både medbrakt og fra øverste hylle, over kjøkkenskapene, hvor innholdet ble mer og mer utvannet.

Stemning steg og moralen sank. Amor spente buestrengen så senger og rokokko sofaer fikk medfart langt utover det hverdagslige. Sjalusidramaer utspant til tårer og blåveiser, mens andre nøt tilværelsen med høy sigarføring fra huseierens Havanna-skrin.

Noen ganger tok det helt av, og det gjord det til gagns den gangen vi stevnet ut porten i pappa Knuts Jaguar, for fulle seil.

Med KH bak rattet – uten førerkort, men iført hatt og hansker – dro vi på kaperferd. Passasjerene jublet da KH la Jaguaren i brede firehjulssladder. Jubelen stilnet først da hele ekvipasjen skled rett ut i ei gedigen snøfonn.

– Hva gjør vi nå?

– Jeg henter traktoren! ropte KH og la på sprang, mens passasjerene skålte og sang.

Dagen derpå hadde vi som vi som var´ venner vårt fulle hyre med å vaske og kamuflere, etter beste evne. Vi tynnet ut på flasker og la puter over brent hull i den flotte rokokkosofaen. Sengetøy ble strukket og askebeger tømt.

Det var vel ikke det at verken KH eller jeg trodde at det ikke ville bli oppdaget, men at det muligens ville gi oss et lite forsprang.

At KH sine «venner» både benyttet og utnyttet situasjonen uten særlig tanke for konsekvenser, var det liten tvil om. Ikke av vond vilje – men ubetenksomhet og gi-faen-mentalitet rådet. KH fikk være midtpunkt. Noe han aldri var i sin fars øyne – annet enn i negativ forstand.

Mye skjedde på Rom gård i tida som fulgte.

Den gamle låven ble revet, og ny stall og nytt gjestehus med svømmebasseng ble bygd. Sistnevnte ble, naturlig nok, også en attraksjon for KH og hans venner. Store heltedåder, stuping og intimbad ble praktisert – til både applaus og nytelse.

KH hadde på denne tida, ved hjelp av donasjon fra pappa Knut, gått til anskaffelse av en Volvo Amazon herregårdsvogn. En særdeles anvendelig farkost – både til transport og overnatting. Og overnatting ble det, titt og ofte, når KH av en eller annen plausibel grunn ikke hadde lyst til å komme hjem og få kjeft.

Akkurat en slik grunn hadde han den kvelden han ringte meg.

– Kissen, nå må du hjelpe meg! Jeg har kjørt av veien og ligger i grøfta på Revaugveien, i den skarpe svingen i motbakken etter bekken.

– Jada, svarte jeg, men stikk opp til Haugen, gården på toppen av bakken. Han kjenner vi. Han drar deg sikkert opp med traktoren.

Da jeg kom fram, var bilen allerede tauet opp på gården. Der sto KH og besiktiget skadene. Hele høyre sida var kraftig oppskrapt, men ikke veldig bulkete.

– Denne tør jeg faen ikke komme hjem til fatteren med, utbrøt KH.

– Da får du ringe formannen på fabrikken, Josef Iversen. Han vi pakka brosjyrer for da vi hadde sommerjobb. Josef er en grei kar – han lar oss sikkert stå på ytterlageret og fikse og lakkere.

Som sagt, så gjort.

Allerede søndag kveld var bilen så godt som ny. Riktig nok var gulfargen litt annerledes enn originalen, men det regna vi med at «gubben» ikke ville legge merke til.

Han hadde jo knapt sett bilen.

Ny «kost» på Rom gård.

Pappa Knut var herremann med stor H og i så måte var det heller ikke rart at det en dag dukket det opp ei ny dame på Rom. Erna het hun men gikk bare under kallenavnet Lulle. Hun hadde 2 sønner, Gerhard og Tom, fra tidligere ekteskap.

Ei fisefin dame, synes nå jeg da. KH fikk aldri noe godt forhold til henne og hennes sønner. I hvertfall ikke så lenge jeg vanket på Rom.

En episode fra da jeg skulle hente KH i min 1951 modell Citroen huske jeg særdeles godt. Pappa Knut og Lulle hadde pyntet seg og var på vei ut i garasjen da jeg kom svingende inn på tunet i min blankpolerte 1951 modell «Inspektør Maigret» Citroen.

Blankpolert var´ den, men ikke bare det. Jeg hadde, med stor flid, også å lakkert hele dashbordet, med rød Bengalakk, natta i forveien. Jeg kjørte forsiktig opp foran hovedinngangen, og nesten før jeg hadde rukket å stoppe åpnet «Lulle» frontdøra på høyre side.

- Å så morsom bil du har sa ho å strakte inn handa, med lys skinnhanske, og berørte det nylakkerte dashbordet. Jeg rakk ikke på noen måte å advare henne mot berøring, hvorpå hansketuppen ble sittende fast i den halvtørre Bengalakken.

Skal si pipa nå fikk en annen låt. Lulle meg tu. 

Ho så på hansken sin og utbrøt:

 - Se hva du har gjort, du har ødelagt de flotteste hanskene mine!

Jeg så på Dashbordet hvor fingermerket formelig skreik mot meg.

 - For det første så er det du som har gjort det og for det andre, se på dashbordet hva du´ har gjort, svarte jeg krast.

Uten noen kommentar smalt ho igjen bildøra og forsvant inn i huset.

KH frekventerte, etter Lulles ankomst, sjeldnere og skjeldrene Rom. Tiden og situasjonen gjorde vel også at vi nå var kommet til et veiskille KH og jeg. Han fortsatte på Gymnas i Halden og senere økonomistudier utenlands. Jeg tok Yrkesskoler og 2årig agronomutdannelse og avla min verneplikt i Brigaden Nord, før jeg reiste til sjøs´ for alvor.

Jeg hadde liten eller ingen kontakt med KH i flere år før han plutselig dukket opp i synsfeltet fra min veranda i Elvegata i Kristiansand.

Giv akt!

Jeg ble først var den taktfaste gangen til en tropp soldater som kom marsjerende oppover Dronningens gate med kurs for «Thygesens Minde», broa over Otra elva.

– Avdeling, venstre om! hørte jeg bli kommandert.

Troppen svingte inn i Elvegata.

Var det ikke noe kjent med den stemmen?

Jeg lente meg over blomsterkassa på verandaen i tredje etasje i Betaniabygget, der Gerrards Rederi – som jeg seilte for – disponerte leilighet. Rederiet sponset bolig under utdannelsen min i 1974–75, da jeg gikk på maskinistskolen i Kristiansand.

Der nede i Elvegata oppdaget jeg, til min store overraskelse, at troppsføreren var ingen ringere enn sersjant KH Eng.

Jeg ropte spontant og begeistret:

– Sersjant Eng! Hva faen gjør dere her midt i byen?

Like overrasket som meg kastet sersjanten blikket opp i retning der ropet kom fra, og kommanderte umiddelbart:

– Avdeling, holdt!

– Se til å få dimittert de rævadilterne og kom opp og ta en øl! ropte jeg ned.

Sersjant Eng lot seg ikke be to ganger.

– På stedet hvil!

Noen raske instrukser fulgte, og dermed:

– Tre av!

Vi fikk en fin kveld sammen og fikk frisket opp status for oss begge.

Ingen av oss hadde stiftet familie, og vi hadde sikta oss inn på vidt forskjellige mål. KH var vel på det tidspunktet ikke helt sikker på hvordan veien videre skulle bli. Han holdt på med noe aksjegreier i forhold til faren sin. Pappa Knut hadde visstnok skrevet en del av aksjene i Norlett-fabrikken på ham og søstera Elisabeth.

De aksjene som var skrevet på KH, ønsket han nå å realisere for å komme videre i sin investeringsverden.

En verden som på den tiden lå langt utenfor min egen.

Jeg var endelig blitt sjømann igjen, og hadde planer om å bli Chief. Jeg skriver endelig fordi jeg i ungdommen levde et ganske utagerende liv.

Min «gamle» far tenkte nok at siden jeg vanka så mye hos Erling og Hans Grini på gårdene Slitu og Sletner i barndommen, hadde jeg sikkert en forkjærlighet for landbruk.

Han søkte meg derfor inn på Kalnes jordbruksskole.

Der fant jeg meg faktisk ganske godt til rette, og fullførte agronomutdannelsen før jeg dro til sjøs igjen – for alvor.

«Ingen vei går utenom» at det skjer noe

Årene gikk før vi så hverandre igjen.

Jeg hadde giftet meg med Tone, som ble med, som messepike, til sjøs før vi etablerte oss i l and. I 1980 fikk vi sønnen Robin.

Vi bodde da på Hobøl gård i Eidsberg, hvor vi leide hus av Ragna Guldbrandsen – datter av forfatter Trygve Gulbranssen.

Han som hadde skrevet den kjente trilogien Bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom.

Gulbranssen var død nå, men i hovedhuset på gården hadde han skrivestua si, i arken i andre etasje, «Et værelse i natten», som Tore Stubberud senere kalte sin biografi om Guldbrandsen.

En dag svingte en ukjent Land Rover inn på tunet. Ut steg ingen ringere enn KH. Det var sent på høsten, og purreinnhøstingen hos naboen var i full gang. Følgelig ble det servert purresuppe – med noe godt attåt.

KH oppdaterte meg på noen av prosjektene og investeringene sine, takket for suppa og reiste videre, i hast, mot nye eventyr. Jeg ble igjen og syslet litt mer beskjedent videre i min verden – med sandblåsing og låvemaling.

Det var for øvrig et fag jeg omtrent på den tiden la bak meg. Jeg søkte meg inn som lokføreraspirant i jernbanen. Ikke spør meg hva jeg tenkte og ville med det.

Det ble uansett en kort «karriere» i NSB. Jeg fant vel ut at det var best å holde seg i nærheten av sin lest. Jeg var maskinistutdannet og hadde praktisert innen kuldeteknikk, både til sjøs og ved Norild Apparatfabrikk AS i Askim.

Firmaet Syversen Service, som jeg etablerte i 1978, ble nå fullt og helt dreid over på kuldeteknikk. Mitt første store oppdrag var montering av kuldeanlegget på Obs Tune.

KH hørte jeg bare flyktig og sporadisk fra i årene som fulgte. Jeg fikk med meg at han hadde kjøpt Klampenborg veddeløpsbane i København, at han hadde giftet seg med Jeanett Bukkehave fra Svendborg.

KH levde høyt, og familien etablerte seg i 1995 på herregården Shortgrove Manor i Kenworth/Dunstable i England.

Han var aldri høy på pæra, men kunne nok til tider være litt høy på seg sjøl. Sånn var han bare.

En dag dukket han plutselig opp hjemme hos Tone og meg, i vårt nye hus i Høyekroken i Eidsberg.

Han kunne da fortelle at han var blitt pappa to ganger siden sist vi snakket sammen fått sønnen Haakon Aleksander «Aleks» i 1989 og datteren Christina, «Søs» i 1994

KH kom ikke alene, men sammen med ei dame som het Elisabeth Cooper. Hvem hun var, og hvorfor hun var med, visste jeg ingenting om den gang, men jeg hadde vel mine bange anelser.

Han kunne også fortelle at han stort sett nå drev med trading og hadde etablert seg med ulike forretninger i Polen. Et av disse prosjektene var et bransjeblad som het noe sånt som Dagligvare handel/sklep spozywczy, etablert sammen med en venn som het Reidar Molte.

Senere, eller samtidig, et margarin prosjekt, Masmix, Begge disse hadde visst nok vært svært vellykkede og innbringene prosjekter.

Han fortalte videre at han nå drev med melkeproduksjon.

At KH hadde noe stort ønske om å bli bonde, tvilte jeg sterkt på. Men at han ville bygge opp noe stort, var jeg ikke i tvil om.

Polsk melk og melkeproduksjon lå behandlingsmessig langt bak slik vi gjorde det i Norge. Det ville KH nå ta tak i.

Meieri og rypejakt

Våren 1997 ringte telefonen.

– Hei, Kissen. Som du vet har jeg kjøpt en gård i Polen og driver melkeproduksjon med 250 kuer. Nå har jeg bestemt meg for å legge om produksjonen etter norsk modell, og er i ferd med å kjøpe et komplett gårdsmeieri i Norge. Nordås Gårdsmeieri på Toten er til salgs.

Du er jo agronom og har greie på slikt. Kan ikke du bli med meg opp til en kar som heter Idar Vingebakken, innehaver og selger av meieriet? Jeg er i Danmark nå, men kan kjøre opp til deg til uka.

– Du dæven, her går det unna i svingene, svarte jeg. Nå har jeg knapt snakka med deg på flere år, og så vil du ha meg med som konsulent i meieribransjen?

– Bare bli med og se hva det er for noe, da. Hadde ikke det vært moro? Og så får vi oss en god prat i bilen begge veier.

– Greit. Jeg tar den på strak arm. For øvrig passer det ganske bra, for jeg er i ferd med å avvikle et Coop-prosjekt jeg har vært involvert i noen år.

Det endte med at KH kjøpte hele meieriet på rot, og at jeg skulle bistå med demontering og besørge transport til Polen.

I den anledning kan det være verdt å nevne at jeg noen måneder senere fikk brev fra politimesteren på Gjøvik. Jeg var anmeldt av Norske Meierier for å ha stjålet melketanken med kjøleanlegg – som de mente tilhørte dem. Dette hadde den gode Vingebakken ikke sagt noe om.

KH hadde kjøpt det hele på rot, og vi demonterte alt. Dette fikk selger ta på sin kappe, mente jeg.

Det ble litt advokatmas fram og tilbake før politimesteren henla saken.

Sommeren gikk, og høsten kom.

Jeg var en lidenskapelig rypejeger og KH jeg hadde planlagt tur med rypejakt i Finnmark.

Jeg hadde mange turer nordover bak meg, men denne turen skulle vise seg å bli annerledes.

Vi fløy med SAS til Alta. KH, hunden Trym og jeg. Der provianterte vi på Samvirkelaget før vi tok drosje et par mil innover mot vidda. Ved et vann, like ved veien skulle Ole Julius, som jeg på forhånd hadde leid både flytur og hytte av, ligge klar med sjøfly

Det var ikke stort flyet, og det måtte stues godt: tre personer, hund og proviant. Jeg så Ole Julius kikke på flottørene.

– Han ligg litt for djupt no, sa han og gikk ut på brygga. – Dok får sætt dokker inn, så ska æ læns flotøran. Når det e gjort, må vi ta av fort, før det kjem for mykje vatn inn.

Jeg så på KH. Han på meg. Vi sa ingenting, men tenkte vårt.

Piloten kom i gummistøvler og lagerfrakk, heiv seg i cockpit og ga gass. Flyet rista og skalv mens farten økte – og jaggu slapp flottørene taket. Vi steig opp, ut av det jeg kaller Alta-gjelet, og fikk snart hele Finnmarksvidda under oss.

Dette var noe helt annet enn å se vidda fra rutefly. Her hadde du ho rundt deg – og på deg.

Det var umulig å føre en samtale. Flydur og vindsus overdøvet alt. KH satt foran ved siden av piloten, jeg bak med Trym og proviant på fanget.

Etter rundt 25 minutter taksa vi inn til brygga og begynte å losse.

– Æ ser dokker drækk lættøl, sa Ole Julius og rakte meg den første kassa.

– Lættøl? Det der er vel faen ikke lettøl?

– Joda. Samvirkelaget har ikkje lov å selg anna. Da må dokker på ølutsalget.

– Det går bra, sa KH. Vi har godt om vin og calvados.

Gudskjelov hadde han´ tatt med sikringskost.

Hytta lå bare et steinkast fra Jiesjavre sjøen. Datoen var 15.09.1997. Været var surt, med tåke og yr i lufta, så vi bestemte oss for å holde hytta varm til neste dag.

KH klagde over hodepine. Han hadde hatt det ofte i det siste, fortalte han, og hadde bestemt seg for å få sjekket bihulene.

Men først:

– Nå tar vi oss en calvados og skåler for turen og jakta i morra.

Calvadosen gjorde sitt. Natta forsvant – helt til langt utpå neste dag, da vi ble vekket av flydur rett over hyttetaket.

Vi spratt opp og løp ut på trammen. Ole Julius la til ved brygga.

– Hva faen er det nå da? sa jeg, idet jeg så ham komme bærende på en tung ryggsekk.

– Æ tænkte dokker hadde lyst på litt Lapin Kulta – med prosænta.

Dagene gikk. Vi jakta så mye vi orket – både til fots og fra båt. Det var ikke tett med ryper, men noen ble det. Vi skjøt også en del svartender fra båt.

Det ble andebryst flambert i calvados, røye og rødvin til middag. Rypene skulle vi ha med hjem – hele fire stykker. Stykkpris snakka vi aldri om.

Hodepinen til KH ga seg ikke helt, og da Ole Julius etter seks dager kom og hentet oss, var det greit å dra.

Meieriet ble stående hos Elverhøy AS – firmaet jeg hadde engasjert til demontering – noen måneder før det ble sendt videre til lagring i Polen.

Sommeren 1998 var Tone og jeg invitert til KH og Jeanett på gården Ostrobrzeg, der de nå hadde etablert seg. KH var der mer eller mindre på heltid, mens Jeanett og barna – på grunn av skole og annet – frekventerte gården så ofte de kunne.

Det ble en skikkelig aha-opplevelse for både Tone og meg.

Ostrobrzeg, tidligere Wilhelm IIs sommerresidens på 1800-tallet, lå vakkert plassert i en stor løvskog – og var KH lik på alle vis. Helrenovert, med god hjelp av Fetter Per som var byggeleder og ansvarlig for renoveringsprosjektet. Akkurat slik som KHs far hadde gjort med Rom gård i Askim.

Hjemmekos og mjølkekyr

KH hadde nok flere planer, enn kuer og meieri, med kjøpet av Ostrobrzeg. Hester og oppdrett sto både Jeanett og ham nært, og her kunne de utfolde seg fritt, nå som gården var rehabilitert og hadde det meste.

Med gjesterom og fasiliteter som på et hotell, kunne vi knapt hatt det bedre.

Jeanett og begge barna, Christina og Haakon Aleksander (Aleks), var også der, og det rådet en ekte, familiær atmosfære over stedet. Ja, til og med Knut Eng senior dukket opp.

Pappa Knut var nok ikke overbegeistret for sønnens prosjekt – det hadde han for øvrig sjelden vært når det gjaldt noe KH satte i gang. Forholdet mellom far og sønn var kjølig, og det kunne tydelig merkes de få dagene senior var på besøk. Likevel så det ut til at han koste seg i nærværet av barnebarna, særlig vesle Christina.

Aleks, raste stort sett rundt på en liten firhjuling. Han og Christina vekslet uanstrengt mellom engelsk, norsk og dansk – dansk etter moren, norsk etter faren og engelsk fra skolen i England, der de bodde. Jeg husker spesielt godt en kommentar fra guttevalpen Aleks til meg:

– Kissen, you can’t say that. It doesn’t make sense.

Da hadde jeg nok lira av meg noe på engelsk som ikke hang helt på greip.

– Du, sa KH, etter en lett frokost ved kjøkkenbenken. I dag tar vi oss en tur ut til Rydzówka, gården der firmaet C. Olsen Farm drev melkeproduksjon.

Møtet med Rydzówka ble nok en ny aha-opplevelse for Tone og meg.

Fjøs etter fjøs lå de der, i tre rekker. Åpne løsdriftsfjøs med rundt 80 kuer i hvert.

Fôrbrettet på utsiden ble fylt med silo fra store fôrvogner med selvmating, trukket av traktor i hele fjøsets lengde. For en agronom fra indre Østfold var dette imponerende i all sin storhet.

Driften med eid og innleid, på rundt 5 000 dekar, produserte alt grovfôr selv – i hovedsak mais, som ble lagt i plansilo. Besetningen var på omkring 300 melkekyr, i tillegg til kviger og kalver

Inklusiv i dette hadde KH også leieavtale på ytterligere en gård – Jaskovo – der han drev med ammedyr/ kjøttproduksjon. Her var det hovedsakelig Hereford-kveg, mens melkedyrene på Rydzówka for det meste var av rasen Holstein Friesian.

Jaskovo var en gedigen herregård som en gang hadde tilhørt familien Finck von Finckenstein. Man kunne ane fortidens velstand men nå bar den preg av kommunistisk kollektivdrift. Nedslitt og utbrukt, ja – men med arealer og muligheter i overflod for framtidig utvikling.

Tone og jeg hygget oss kostelig under oppholdet. Jeanett tok oss med på omvisning både i Gdańsk, Frombork og Braniewo – de to sistnevnte byene ikke langt fra den russiske Kaliningrad-enklaven.

Hjelp til selvhjelp

KH hadde, som tidligere nevnt, vært plaget med hodepine, og dette gikk han nå til utredning for.

Det kom snart for en dag at plagene var mer alvorlige enn først antatt. Han hadde fått en ubestemmelig kreftform i neseregionen. En slags orm, fortalte han meg – som legene mente de kunne strålebehandle, men ikke operere bort.

Forståelig nok ble KH kraftig satt ut av beskjeden. Likevel ikke mer enn at han ville fortsette prosjektet sitt i Polen. Nå trengte han bare hjelp.

– Du, Kissen, sa han en dag. Du som er agronom – kunne du tenke deg å bli ansatt som prosjektleder i C. Olsen Farms? Vi skal bygge opp det meieriet dere demonterte, og få det i drift. Selv kommer jeg, på grunn av behandlingene, til å være mye til og fra, og jeg trenger virkelig noen som kan ta ansvar for meieriprosjektet.

Dette kom ikke helt uventet. KH hadde ved flere anledninger hintet om at det måtte være interessant for meg å bli involvert i et slikt prosjekt.

Men da spørsmålet kom, kjente jeg en ubestemmelig uro bre seg i meg.

Var han synsk, eller?

Hverdagen min var akkurat da litt i spill. Forbrukersamvirket Øst, der jeg var ansatt som prosjektsjef, gikk dårlig og var satt under administrasjon av Coop sentralt. Jeg hadde sagt opp stillingen og var på vei ut i noe nytt. Men hvordan i all verden kunne KH vite at det han nå foreslo, traff så presist i det landskapet jeg selv sto i?

– Det må jeg snakke med Tone om, svarte jeg spontant. Det er vel snakk om å bo i Polen i lengre perioder?

– Joda, svarte KH. Men du kan få fri hjemreise én gang i måneden.

Jeg ble ansatt.

Høsten 1998 reiste jeg til C. Olsen Farms på gården Ostrobzeg.

C. Olsen Farm Investments – visjon og ramme

KH var ikke typen som bare bygde i det små. Prosjektet ble lagt fram med en tydelig idé, solid historisk forankring og store ambisjoner.

C. Olsen hadde røtter helt tilbake til 1859, da Carl Olsen i Halden startet som baker – og snart ble kornhandler. Gjennom byttehandel mellom norsk trevirke og europeisk korn vokste virksomheten, og i 1900 ble A/S C. Olsen etablert.

Nå, nesten 140 år senere, var ambisjonen å bygge noe nytt – basert på moderne jordbruk, storskala meieridrift og premium produkter for et voksende, urbant polsk marked.

KH var tydelig på målet:Å skape et selskap som skilte seg klart fra eksisterende aktører – både i kvalitet, produksjonsmetoder og markedsføring. Et integrert konsern som kontrollerte hele verdikjeden, fra jord til ferdig produkt.

Planen var ambisiøs. I fase to skulle virksomheten bli Europas største enkeltprodusent av melk.

KH Eng Styreleder C. Olsen Farm Investments Ltd.

Sykdom og krig

Jeg fikk eget rom i andre etasje og kontorplass i biblioteket i det herskapelige huset som KH og Jeanett hadde bygd på gården. I tillegg var det reist en kontorbygning, en gedigen stall og et bolighus for gårdsgutten Darek? og familien hans.

– I dag tar vi oss en tur og ser på bygningen der jeg har tenkt at det nye meieriet skal etableres, sa KH. Her har du tegninger over lokalene. Etter besiktigelsen får du ansvaret for planlegging og utforming av produksjonsarealene.

Med oss var også fetter Per, som KH nå hadde hos seg i Polen. Per var en rolig og sindig type, og hadde en god innvirkning på KH i denne vanskelige tiden.

Jeg hadde riktignok vært med på å demontere hele produksjonsanlegget på Nordås. Av erfaring fra tidligere prosjekter hadde jeg – for sikkerhets skyld – detaljfotografert hele prosessen. Selv om jeg aldri før hadde demontert og montert et meieri, hadde jeg gjort det med både kuldeteknisk utstyr, store kompressorer og motorer.

Jeg visste hva det innebar å stole på hukommelsen alene.

Bilder er gull verd.

Nå var det heller ikke bare meieriprosjektet KH ønsket at jeg skulle ha ansvar for. Det gjaldt i praksis hele driften av melke- og fôrproduksjonen som C. Olsen Farms eide, leide og drev.

Over 250 Holstein Friesian-melkekyr, kalver og ungdyr – og i tillegg minst 50 Hereford-ammekyr, fordelt på flere gårder.

I utgangspunktet var det ikke en håpløs oppgave. Det var mange dyktige folk i arbeid, med ansvar for hver sine felt. Engelskmannen Andrew Kay var gårdsbestyrer, med Vice President som tittel.  Han var en krumtapp i systemet. I tillegg hadde C. Olsen avtale med egen veterinær.

En annen person som KH hadde stor tillitt var Gard Gabrielsen.

Gard var en nær slektning av mamma Evas nye mann. Han var økonom og bodde med sin kone Agneska i Warszawa. En helt unik person. Lugn og fin, kunnskapsrik og hjelpsom. Gard hentet og bringte meg flere ganger til og fra flyplassen i Warszawa, de gangene jeg ikke kom med fly til Gedansk. Han bodde tidvis hos oss på Ostrobzeg og vi hadde mange og gode samtaler Gard og jeg.

En av utfordringene for meg skulle imidlertid vise seg å bli språket – og til dels arbeidsmoralen – hos de lokalt ansatte.

Her er det viktig å ha i tankene seg at det bare var få år siden perestrojka, og at Polen knapt hadde gjenvunnet sin fulle selvstendighet etter kommunismens fall i 1989. Landet var preget. Folk var preget. På bygda var det meste trist og grått.

Menneskene virket likegyldige, med en tydelig «never mind» -holdning. Dette er ikke mitt.

Selvfølgelig gjaldt ikke dette alle. Det var mange lojale ansatte i staben til KH, selv om han behandlet med dårlig respekt. Ja, endog til ufin og uhøflig var han til tider.

KH var merkbart preget av sykdommen – og ikke minst av bivirkningene fra behandlingen. Temperament hadde han alltid hatt. Nå kunne det til tider slå ut i nesten hysteriske raseriutbrudd. Ikke mot meg – men mot de ansatte og verst gikk det ut over Marek.

Marek Drojewski var KHs polske, fiktive medeier i selskapet. Slik måtte det være, ettersom utlendinger ikke hadde lov til å eie landeiendom i Polen. Marek var en mild og vennlig mann, med en eller annen form for akademisk bakgrunn, også snakket han engelsk.

At Marek snakket engelsk og hadde godt kjennskap til Polske lover og regler var nok en tungtveiende grunn til at KH hadde alliert seg med han. At han orket å stå ut med all sjikane og drittkjeft som han fikk, er for meg en gåte.

KH. var i slike tilfeller slett ikke slik som jeg kjente han. Temperament, jo det hadde han, men var stort sett glad, med en kjapp og humoristisk replikk, når vi var sammen.

Jeg hadde stor respekt for KH, men var aldri redd for ham, så hvorfor tok jeg ikke imellom når han herserte som verst? Det lurer jeg ofte på når jeg tenker tilbake.

I ettertid har jeg gjort meg mange tanker om hvorfor han var blitt som han var?

Svaret lander på Far. Dette kan hende litt i kontrast til minneordet jeg skrev, En mann og Minnes, og Mercedes-turen fra Holmenkollen. Pappa, som fikk til så mye men aldri så seg tjent med de små ting. Det var penger og suksess som kom først og da ble det ikke tid til noe annet

Et forbilde som gutten´ aldri nådde verken opp, eller ikke minst, inn til.

Pappa Knut fikk nok bedere tid til refleksjon på sine gamle dager, for sammen med sin nye kone Erna etablerte han et fond: Knut og Erna Engs barnefond.

Livet gikk nå i store bølgedaler for KH. I lange perioder var han til behandling – i USA, i California, og også i England. Han hadde bestemt seg for at intet skulle være uprøvd. Til og med healere ble forsøkt.

På dette tidspunktet var KH knapt i stand til å ha fokus på annet enn seg selv – og det var også det eneste han hadde krefter til.

I denne perioden hadde vi mange lange, dype samtaler. Hans dårlige samvittighet, eller kanskje riktigere sagt, engstelse overfor Jeanett, knyttet til sidesprang med sin amerikanske venninne plaget, han.

Jeanett var smertelig klar over forholdet, da de ved en tilfeldighet, ut ifra min viten, hadde truffet hverandre under KHs Amerikaopphold, knyttet til hans behandling

Samtidig sa han ofte at familien ville klare seg når han var borte. Kone Jeanett. Datter Christina og Sønn Aleksander.

KHs både mentale og fysiske tilstand førte til at mye av det administrative arbeidet i C. Olsen Farms ble liggende mer eller mindre brakk. KH forsto at han måtte få noen til å ta hånd om både papirarbeidet – og det språklige.

Jeg snakket ikke polsk og polakkene snakket dårlig engelsk.

Marek Drojewski kunne lite om drift. Det kunne visst nok KHs tidligere venn, polsk–australieren George Gjerzyck. Han ble derfor hentet inn.

Andrew Kay, gårdsbestyreren hadde pakket snippesken og forsvunnet. Han hadde fått mye kjeft og skjønte vel hvor det bar.

George og jeg fant raskt tonen i alvoret. Sammen forsøkte vi´ etter beste evne å få hjulene til å gå rundt. Det må jeg, med hånden på hjertet, si at: Det klarte vi ikke.

Prosjektet var ennå ikke selvbærende. Det hadde kontinuerlig behov for kapitalinnsprøytning – og denne hadde tidligere kommet fra KH.

Hva gjør jeg nå?

Etter hvert som månedene gikk, ble KHs helsetilstand gradvis dårligere. Han innså at hele Polen-prosjektet ville bli vanskelig å gjennomføre. Han gjorde flere fremstøt mot et amerikansk firma som også var etablert i området, i håp om å få solgt det hele. Jeg var med på flere av møtene, men det førte ikke fram.

Mitt engasjement ble nå, i all minnelighet, avsluttet, og jeg reiste hjem våren 2000.

KH hadde da innsett – om enn ikke fullt ut forsonet seg med – at det gikk mot et endelikt.

I den forbindelse bestemte han seg, til alt overmål, for å arrangere en avskjedsfest på herregården Shortgrove Manor i England, der Jeanett og barna bodde.

Det var sommeren 2001. Tone og jeg satte oss på min Harley Davidson Ultra Classic og reiste via Esbjerg til Harwich, og videre på venstresida til Dowehouse Lane i Dunstable – adressen til gården.

Et gedigent partytelt var rigget opp i hagen, og gjester fra fjern og nær minglet rundt.

KH selv virket forbausende pigg og fremsto som den naturlige lederen han alltid hadde vært. Sønnen Aleksander kjørte rundt på en liten John Deere-ATV, med lasteplanet fullt av nedkjølte drikkevarer.

Stemningen var lett, men avmålt, da KH inntok podiet og ønsket velkommen.

Han holdt ingen dyster avskjedstale, men alle forsto hva han sa mellom linjene. Selv trakk han seg tidlig tilbake, og festen ebbet sakte ut.

Min venn Knut Håkon ble deretter raskt dårligere og måtte dessverre melde avbud til mitt 50-årslag den 12. august. Han døde mindre enn en måned senere, den 5. september.

Dette memorandumet fra min tid med KH tar for seg mye av det vi opplevde sammen – men langt fra alt. Hver gang jeg leser det, dukker det opp nye minner og historier.

Disse tar jeg med meg videre på min egen "reise". Noen vil kanskje finne veien til trykk i sammenheng med helt andre memoarer, men her og nå er det slutt for denne gang.

Beste tanker. Kissen

Info: Noe faktaopplysning om navn, tid, sted har jeg fått av: KHs søster Elisabeth, fetter Per Beyer Olsen og venn Per Wiik.